Det er alltid forventninger knyttet til avgangsutstillinger; om å få se noe nytt, det som er i emning, det som skal prege fremtiden. Men det er også forventninger om kaos, kontroll, ambisjoner, om energi, hybris og spetakkel. Derfor ser man avgangsutstillinger med en egen type briller. Det skal jo være kaotisk og trangt om plassen, men finnes det logikk i kaoset? Kan man ved å se avgangsutstillingen få et glimt av hva det vil si å lage kunst innenfor masterprogrammet på KHiB? Masterutstillingen ved Kunsthøgskolen i Bergen er som alle avgangsutstilinger sprikende.
Personlige utgangspunkt
Eksplisitt politisk kunst er nærmest fraværende, og det samme gjelder den relasjonelle kunsten, som ofte politiserer skjæringspunktet mellom kunsten og samfunnet. Det er heller ikke mye mørk romantikk eller nykonseptualisme å spore. I stedet er det mange eksempler på mindre historier, med utgangspunkt i personlige erfaringer.
Elin Brissmans arbeider fremstår først som et mulig unntak til fraværet av det politiske. Hennes nøkterne og realistiske malerier av funksjonalistisk arkitektur fra det svenske nasjonale byggeprosjektet «miljonprogrammet» har tematisk klare politiske anslag. Men i Brissmans egen tekst om arbeidene framgår det at prosjektet oppstod fra en subjektiv begrunnet fascinasjon for hvordan arkitekturen er blitt et usynlig bakteppe for det svenske livet. Sveriges sosialdemokratiske modernitetsprosjekt er med andre ord blitt en subjektiv identitetsmarkør og utgangspunkt for nostalgi, avsky og likegyldighet like mye som for politisk og sosial organisering. Her er det med andre ord og det personlige som vektlegges.
I verket Vrengt Jord bruker Frøydis Lindén kompost hun over flere måneder har laget av matavfall fra Kunsthallens kafé Landmark. Lindén har disponert en parsell hos hobbyjordbrukerne Fløen Parsellag, og erfaringene herfra bringes nå inn i kunsthallen. Komposten mates inn i et system som gjødsler forskjellige hageredskaper laget av leire som er iblandet frø. Disse spirer på grunn av næringen fra komposten slik at avfallet fra Kunsthallens sosiale kretsløp går inn et annet, organisk kretsløp. Parsellhagene er i dag en utpost for idéen om en autonom, økonomisk sfære basert på sosial dugnadsånd. Det er i seg selv ganske spektakulært. Lindéns prosjekt skriver seg inn i tradisjonen man sleivete kan kalle økokunst, hvor det å få noe organisk til å gro i gallerirommet er en institusjonskritisk konvensjon. Inntrykket er likevel at det ikke bare er en aktivistisk eller ideologisk holdning som er i aksjon her, men et poetisk og kanskje nostalgisk ønske om å vise fram en genuin kvalitet ved det organiske.
Den politiske kroppen
Vilde Andrea Brun står i en feministisk tradisjon hvor kunstnerens kropp stilles til disposisjon for en samfunnsmessig og politisk diskurs. Kroppen er en slagmark for ideologiske, kulturelle og religiøse motsetninger, noe Brun viser i videoen Selvrefleksjon. I Selvrefleksjon skjærer hun fotografier av sitt eget kjønnsorgan i strimler som veves sammen igjen til det samme bildet. Her er det feministiske budskapet pakket inn i en retorikk hvor kroppen reduseres til bevismateriale i en gammel samtale om kjønn og samfunn. Vilde Andrea Brun er årets tydeligste eksempel på det personlige som motivasjon og begrunnelse for kunsten. Det er kanskje ikke så overraskende at bortimot halvparten av prosjektene i masterutstillingen har en liknende motivasjon, for det personlige er alltid kunstnerens nærmeste materiale.
Brissman, Lindén og Brun har det til felles at de bruker kunstneriske strategier og materialer for å peke på hvordan samfunnsmessige strukturer er utgangspunkt for den subjektive erfaring av verden som former oss som individer. Disse arbeidene er ikke nødvendigvis bedre eller mer relevante enn andre arbeider i utstillingen, men de er eksempler på en tendens til at prosjektene utstyres med en personlig begrunnelse.
En mulig innvending mot personlig motivert kunst er at den ofte synes begrunnet i nettopp at den er personlig. Nærheten til materialet blir et trumfkort som tillegges allmenn verdi. Spørsmålet blir om det som formidles oppleves som prekært nok, eller om det personlige blir en lettvint strategi.Ellers i samfunnet er ikke terskelen for personlige ytringer i offentligheten spesielt høy, men i kunsten har man muligheten til å utstyre ytringene sine med selvkritisk refleksjon Det gamle feministiske slagordet “the personal is political” peker på det personlige som et område for kritikk av det bestående. Et spørsmål man blir nødt til å stille seg i forlengelse av dette, er om tendensen til en personlig motivasjon er parallell til en en medial samfunnsutvikling, eller om den er et symptom på en manglende institusjonell selvrefleksjon?
Kunst som forskning
Kunstutdannelsene har alltid vært en slagmark hvor kunstnernes ubetingede behov for fri utfoldelse støter sammen med samfunnet og institusjonens mer eller mindre konservative holdninger. De mest problematiske prosjektene i årets masterutstilling er de hvor utdanningsinstitusjonens målsetning om å være en forsknings- og utviklingsbasert utdannelse har fått størst gjennomslag. Dette fremstår kanskje tydeligst i de materialbaserte fagene hvor systematisk utprøving av materialenes egenskaper har vært grunnlaget for estetisk praksis, og som i dagens klima sliter med å oppfylle de rådende forventningene om at samtidskunst skal være idébasert.
Det er for eksempel vanskelig å bedømme om Kristina Aas’ verk Autopoiesis er godt eller ikke, for hvilke kriterier skal legges til grunn? Arbeidet består av en vegg som er påmalt et mønster eller bilde med selvlysende maling. På denne veggen projiseres to videoer av en kvinne som lyser på en vegg med lommelykt, og på toppen av dette igjen projiseres tekst på forskjellige språk. Lyset fra projeksjonene danner etterbilder i den selvlysende malingen. I tillegg leser en hviskende stemme de projiserte ordene på de forskjellige språkene. Verket er teknologi- og opplevelsesbasert, identitets- og språkkritisk og på samme tid poetisk og vart. Det prøver i hvert fall, men det er vanskelig å se hva som skal være det det styrende elementet; det konseptuelle, det materielle, det teknologiske eller det poetiske. Kanskje er det meningen at det skal oppstå et rom for en egen fenomenologisk erfaring, men alle lagene gjør at de kunstneriske ambisjonene blir underordnet virkemidlene. Arbeidet virker fanget i en institusjonell logikk som oppfordrer til å sause sammen material-, teknologi- og idébaserte praksiser uten at det blir gjort opp status i forhold til hva som er viktigst.
Mytologisk vending
Flere av utstillingens arbeidene beveger seg i et landskap mellom en ofte mytologisk og subjektiv, gjerne skrudd, virkelighetsoppfattelse. Fiach Mac Hales setter sine malerier av fjellene rundt Bergen i sammenheng med en formasjon av Sol Levitt-liknende kuber. De forskjelligartede geometriske strukturene i maleriene og installasjonen blir til en skrudd blanding av clean modernisme og noe ganske så new age-aktig.
En liten perle i utstillingen er kunstnergruppen Katlas video The Blue Hour. Katla består av klassekameratene Mathijs van Geest, Ånond Versto og Jonas ib F. H. Jensen som har jobbet sammen om en rekke utstillinger og prosjekter i Bergen de siste årene. The Blue Hour er det minste verket i utstillingen, men allikevel en miniapokalypse eller et forvarsel om en kommende katastrofe. Ambisjonene bak verket ser ut til å være fremmedgjøring gjennom en enkel hverdagsobservasjon. En flamme synes å slikke oppover langs et veiskilt uten at forbipasserende synes å reagere. Ettersom kveldslyset gradvis forsvinner blir man klar over at flammen er en refleksjon i et vindu. At dette kollektive prosjektet er med i utstillingen synes å gå imot strømlinjeformingen og programmeringen av hvordan kunstprosjekter får framtre, og det gjør meg oppriktig glad.
Årets masterutstilling fra KHiB er interessant hvis man tar den på dens egne premisser, og det vil si at man bør se på hva utstillingen sier om masterprogrammet. Det er mye som tyder på at det gamle skillet mellom de materialbaserte fagene og den idebaserte samtidskunsten fortsatt er til stede, men at skillet i dag er synlig på en ny måte. Det blir tydelig i utstillinger som dette at forskjellige teknikker og fagområder har forskjellige betingelser på grunn av historie og status. Maleriet, video- og installasjonskunsten har en mer autonom posisjon og er nok mer motstandsdyktig mot institusjonelt press enn de materialbaserte kunstformene er. Disse virker i større grad styrt av premissene for masterstudiet og det fokus på «forskning» som finnes her. Dermed ser det ut til at utdannelsene har en tendens til å snevre inn og begrense albuerommet studentene er avhengig av, noe som gjør at man kunne ønske seg flere kritiske strategier som motvirker dette.
Det er hyggelig at det er rom for diskusjon og at noen kunstverk kan egasjere og være en utløsende faktor til dette. Det som er synd at noen velger å gjøre det anonymt. Hva er man redd for?…
Mvh,
Kristina Aas
Å si sin mening er å grave sin grav. Feige nye generasjon.
Jeg tror ikke Arne Skaug Olsen er helt forstår hva som skjer blant de unge i dag. I stedet for å slenge ut påstanger om material basert kunst og det personlige så tenk litt over hva idé-basert kunst er for den neste generasjonen kunstnere!
Takk for svært leseverdig kritikk og kommentarer!
Jeg vil informere om at utstillingen er omtalt av undertegnede på Ytter, http://ytter.no
Jeg må for øvrig også si meg uenig med Arne Skaug Olsen om hva arbeidene sier om masterprogrammet, og med Dag Solhjell om hvilke konklusjoner vi kan trekke ut fra det. Det er ingen hemmelighet at det finnes konservative krefter (les: ansatte) ved avdeling for spesialisert kunst, og at det kan være vanskelig for studenter å skulle imøtekomme forventninger fra ulike hold og tradisjoner.
Jeg kan imidlertid ikke se at det er grunnlag for å påstå at disse problemene gir seg utslag i overlessede og uavklarte arbeider. En kjapp opptelling viser at en tredel av denne klassen har bakgrunn fra spesialisert kunst ved KHiB, eller fra lignende programmer ved andre skoler. Av disse er det tre studenter som har endt opp med arbeider i det mediet de har sin spesialisering i. Vi snakker altså om et spinkelt utgangspunkt for konklusjoner av noe slag.
Min egen erfaring med masterprogrammet (jeg gikk ut i fjor) er at sammenslåingen virker hensiktsmessig, og at det er skolens plassproblemer, og ikke speskunst-traumer, som er det største hinderet for en slagferdig masterklasse.
Kommentar til Dag Solhjell:
Jeg synes det trekkes litt vel raske slutninger her. At en enkeltstående kunstkritikk av en masterutstilling skal kunne være grunnlag for å evaluere sammenslåingene av Kunstakademiene og Kunst og Håndverk-skolene både i Bergen og Oslo, er en i alle fall ikke forsknings-bassert påstand.
Jeg har dessuten Tommy Olssons kritikk av masterutstillingen i Bergen 2006 relativt friskt i minne, der han påstod det stikk motsatte; at skillet mellom de material-basserte fagene og Kunstakademiet var vanskelig å spore.
Det jeg er enig i er at det er viktig å diskutere hvordan Kunsthøyskolene skal bruke sine faglige resurser videre fremover? Hvilke krav er det hensiktsmessig å stille kunststudenter i dag? Og hvordan skal studentene tilegne seg håndverk- samt teknisk og teoretisk kompetanse for å kunne uttrykke og formidle sine prosjekter? Personlig synes jeg det er vanskelig å opprettholde vanntette skiller mellom billedkunst, kunsthåndverk og for eksempel konseptuell design eller samtidsmusikk.
Kanskje det heller er et kritiker-problem, å ikke ha trygge båser å plassere kunsten i?
Vennlig hilsen Vilde Andrea Brun, nyutdannet billedkunstner (fra Kunsthøgskolen i Bergen).
Kunsthøgskolene i Oslo og Bergen har valgt ulik strategi for å gi masterkompetanse i visuell kunst. Mens Kunst-masterprogrammet i Bergen tar opp BA-studenter fra billedkunst, keramikk, tekstil og foto, tilbyr Kunsthøgskole i Oslo to separerte masterprogram i visuell kunst: MA i Billedkunst (Akademiet) og MA i Kunstfag (tekstil, keramikk, metall/smykkekunst og grafikk).
Denne pålessede estetikken, slik som Autopoeisis-verket beskrives, borger for at de tekniske ressursene er større enn evnen til å håndtrere dem. (Men jeg vil ikke utelukke at dette konkrete arbeidet muligens bevisst og kritisk fremmer en stillingstagen overfor nåtidens cyborg-virkelighet, der den globaliserte verden brer seg ut via alle medieplattformene vi forbruker.) Uansett – for meg fremstår dette arbeidet og mange andre som eksperimentelt og overdådig, og ikke som eksempler på at materialbaserte uttrykk har en større hang til «systematisk utprøving av materialenes egenskaper», som kritikken forsøker å skyte ned, fordi anmelder ser at denne metodikken «i dagens klima sliter med å oppfylle de rådende forventningene om at samtidskunst skal være idébasert». (Denne forventningen sliter forresten en god del av den visuelle kunsten også med.)
Så vidt jeg kan se er studentene, når de jobber materialbasert, opptatt av eksperimenteringer med materialene, uten at en akademisert forskningslogikk synes å styre prosjektene deres – snarere er det tilfanget av nye teknologi og apparaturer som driver frem denne utviklingen. Dette er det nok noen som er tilbøyelige til å innta en kritisk holdning overfor, men hvorvidt de respektive utdannelsene makter å følge dem opp, er et annet spørsmål.
Dessuten: når oppgavene som studentene må skrive, ikke lenger stilles ut sammen med det praktisk utførte arbeidet, flytter dagens MA-utstillinger seg et markant skritt bort fra den teoretisk akademiserte formelen (som Bologna-modellen vekter?).
De tekstene som istedet brukes, utgjør, for en kritisk betrakter, en viss risiko hvis man velger å lese avgangsarbeidene med utgangspunkt i kunstnerens egne, skrevne formidling, for her ser man jo ofte at en viss sjargong og tematikk har det med å smitte mellom tekstene.
Arne Skaug Olsens refleksjoner på slutten av kritikken bør få kunsthøgskolene i Oslo og Bergen til reflektere over forholdet mellom billedkunst og kunsthåndverk, og forholdet mellom sine utdanningsretninger og de to kunstfeltene billedkunst og kunsthåndverk. Kritikken viser at forsøkene på å tone ned grensene mellom dem ikke har lykkes. Olsen tar også opp virkningene Bologna-modellen har hatt for utdanningene både i billedkunst og kunsthåndverk, og den litt tvangsmessige akademiseringen av evalueringsformene. Det kunstige ved akadsemiseringen finner man igjen i kunsthøgskolenes FoU rapportering. Også dette bør få kunsthøgskolene til å klargjøre hvor de mener dette fører hen.
Det er interessant at slike uløste problemer kommer til uttrykk i en utstilling, og kan fanges opp i en kritikk.
Dag Solhjell,