Hvilke utstillinger, begivenheter og publikasjoner var de viktigste, vakreste eller mest engasjerende i 2017? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer våre egne skribenter og inviterte gjester kunståret 2017. Dagens bidragsyter er Petter Snare (f. 1969), som er direktør for Kode – Kunstmuseer og komponisthjem i Bergen. Han er også forlegger, og utga i 2017 18 kunstbøker på forlagene Teknisk Industri og Uten Tittel. Snare var styreleder for Stiftelsen Kunstkritikk fra 2012 til høsten 2017.
Utstillinger
Wolfgang Tillmans: 2017, Tate Modern, London.
Wolfgang Tillmans klarer alltid å være aktuell. Innenfor rammen av sitt primære medium, klarer han både å fornye fotografiet, rekontekstualisere sine egne tidligere verk, og være politisk aktuell og poengtert. Gjennom et tilsynelatende utrettelig engasjement, blir Tillmans’ fotografi et demokratisk verktøy. I denne utstillingen klarte han å håndtere både det fotografiske og det museale, og jobbet med utstillingen som et samarbeidsprosjekt, i tillegg var det en kronologisk presentasjon av et av dagens viktigste kunstnerskap.
Jan Groth, Festspillutstillingen 2017, Bergen Kunsthall.
Jan Groth (f. 1938) fylte Norges vakreste utstillingssaler med nesten bare nye verk. Det ville være imponerende for enhver kunstner, men Groth brukte også anledningen til å forske dypere i det universet han har holdt seg til gjennom hele sin karriere. Monumentale skulpturer og tegning rett på vegg var nye grep. Men også innenfor sitt mest kjente medium, tegningen, opplevde jeg Groth som ny. Med en mer kompakt strek, og en konsentrasjon på en mindre del av papirets flate, klarer Groth å gjøre alderens begrensing til en styrke.
Matias Faldbakken, Effects of Good Government in the Pit, Astrup Fearnley Museet, Oslo.
Helt uavhengig av hvor han dukker opp, klarer Faldbakken alltid å sette fingeren godt inn i et sår du ikke visste du hadde, og å holde den der. Gjennom det kanskje beste grepet jeg har sett i den krevende første etasjen på Astrup Fearnley Museet, utforsket Faldbakken spenningsfeltet mellom arkitektur, institusjonskritikk og skulptur.
Begivenheter
Documenta 14, Kassel, Tyskland.
Documenta 14 var så omfattende i fysisk utstrekning og i tekst at det var helt på grensen av hva man kunne kreve, selv av en over gjennomsnittet dedikert publikummer. Men årets utgave må likevel være blant de viktigste. Hovedkurator Adam Szymczyk og hans team maktet å belyse helt sentrale politiske temaer som etnisitet og kunstnerisk frihet under press. Etterspillet til årets Documenta, med økonomiske problemer som bakgrunn for en diskusjon om kunstnerisk frihet, viser at man må hegne om kuratorrollen.
Åpningen av Stenersensalen, Kode 2, Bergen.
En av Norges fineste utstillingssaler – Stenersensalen i Kode 2 – er gjenåpnet etter at arkitekturen er tilbakeført og den tekniske infrastrukturen oppgradert. Rommet gir Bergen en ny mulighet til å vise samtidskunst i et format som ikke finnes mange steder i Norge. Det trekker også linjene tilbake til samleren Rolf Stenersen (1899-1978), som gjennom sin dedikasjon til norske og internasjonale kunstnere fremdeles, snart 50 år etter hans monumentale gave til Bergen, gjør en forskjell – både for museet og kunstscenen.
NY Art Book Fair 2017.
NY Art Book Fair er omdreiningspunktet for en stadig større flora av kunstbokmesser. Årets messe tydeliggjorde at kunstbokfeltet er tatt inn i varmen – med alle de store kommersielle galleriene representert, blant annet Gagosian og David Zwirner. Om det bare er en god ting er usikkert – det betyr dyrere leie og mindre plass for oss småforleggere. Men messen viser også at kunstboken fyller et stadig viktigere rom – ikke bare for en viktig del av kunstsamtalen, men også for kunst som ikke får plass i en presset galleriøkonomi, eller krever en annen type refleksjon enn det Instagram kan tilby.
Bøker
Inger Margrethe Lund Gudmundson (red.), Kitty Kielland – Fri luft, Uten tittel, 2017.
Med fare for å bli beskyldt for dårlig stil ved å fremheve bøker utgitt på forlag som jeg har klare interesser i, så setter Stavanger Kunstmuseum en ny standard med denne boken. Fri luft er en storslått presentasjon av et sentralt kunstnerskap, og viser museets vilje til å legge ressurser både i billedmateriale og tekst. Dette aktualiserer og formidler boken Kitty Kielland på en måte som gjør at kunsthistorien føles skremmende aktuell og viktig.
Michele Mancini og Giuseppe Perrella (red), Pasolini’s Bodies and Places, Edition Patrick Frey, 2017. Utgitt og formgitt av Benedikt Reichenbach.
Benedikt Reichenbach har oppdatert og oversatt Pasolini: Corpi e Loughi fra 1981 til engelsk. Med mer enn 2000 stillbilder klassifisert og gruppert er boken imponerende. Med Pasolinis tekst og Mancini/Perrellas essay blir den en av årets viktigste produksjoner, både kunstfaglig og, ikke minst, som et dokument over hvor viktig en god designer er for å rydde i, og skape forståelse for, et tilsynelatende uoversiktlig materiale.
Espen Gleditsch, Polymorphous Magical Substance, Heavy Books, 2017.
Denne perlen av Espen Gleditsch på Heavy Books kombinerer et interessant prosjekt med topp gjennomført design. Boken sier alt om hvorfor kunst hører til i bøker. Gleditsch bruker mediet til å understreke dybden i sitt eget prosjekt og gir leseren mulighet til å se bilder i en kontekst som ingen skjerm kan tilby. Polymorphous Magical Substance er et dypt tilfredsstillende prosjekt, både intellektuelt og visuelt.
Her var det innmari mange menn i utvalget fra KODEs nye direktør… mulig det «bare» er en julekalender, men savner litt refleksjon rundt symboleffekten av offentlig ytringer når man innehar et av landets viktigste museumsverv.