Stian Gabrielsen er kritiker og norsk redaktør for Kunstkritikk, bosatt i Oslo.
Stian Gabrielsen is a critic and the Norwegian editor of Kunstkritikk, based in Oslo.
I David Lieskes utstilling Fantôme Mains Sur på VI, VII, brukes etterkrigsarkitektur som koreografi for en erotisk union mellom tonerpuver og tyrkisk mykporno.
– Aktivitet er ikke noen god indikator for noe som helst, sier Institutt for degenerert kunst, som nå legges ned. Samtidig gir hun sitt første intervju til Kunstkritikk.
Matt Keegans utstilling på Rogaland kunstsenter består av tidligere arbeider gjenskapt i papp. Det oppleves ikke som en reduksjon, men en invitasjon til nye oversettelser.
FOS inntar Charlottenborg med et mangslungent dikt av en utstilling. Trygt avsondret fra et samfunn han har diagnostisert med Alzheimer.
På tross av et lekent og undergravende anslag synes utstillingen In Search of an Author på UKS først og fremst å henvende seg til den hvite kubens idealiserte betrakter.
Utstillingen An Account of Discovery and Wonder på 1857 i Oslo kretser rundt fascinerende tingbiografier, for eksempel en neve pommes frites fra 1946.
Utstillingen Krigens skygge på Kunstnernes Hus i Oslo gir en grundig innføring i den politiske kunstens historie i Norge. Men det mangler verk som utfordrer sjangeren «politisk kunst».
Utstillingen med Bjarne Melgaard og Edvard Munch på Munchmuseet i Oslo gir et innblikk i Melgaards ekspansive praksis, med Munch som råmateriale.
Når man ser etter formal abstraksjon i samtidskunstfeltet så finner man det. Spørsmålet er hva som går tapt i prosessen.
Torbjørn Rødlands bilder spenner fra det absurde til noe som ligner et generisk, kommersielt foto. Det reiser spørsmål om forholdet mellom fotografiet og kunstinstitusjonen.
I Sven Påhlssons Static Flow presenteres digitale og dynamiske væskeanimasjoner i en omsluttende teaterkulisse.
Magi er i vinden i kunst-Oslo om dagen. I første del av Hanan Benammars Desert Garden blir denne esoterismen holdt selskap av noen sobrere, antropologiske takter.
Mathijs van Geests sarte assemblager nærer seg på en understrøm av privat erfaring vi ikke får eller skal ha tilgang til.
En utställning i ett gammalt kolhus låter mörkret bli en bild för exploatering, utsatthet och politiska drömmar.
Verdensteatret legger ned etter 40 år. Kollektivets siste installasjon er for tiden å se på Dikemarkfestivalen.
Kunstsilos nordiske samlingsutstillinger viser bredde og enestående verk, men sliter med forutsigbarhet og konvensjoner i presentasjonen.
