Stian Gabrielsen er kritiker og norsk redaktør for Kunstkritikk, bosatt i Oslo.
Stian Gabrielsen is a critic and the Norwegian editor of Kunstkritikk, based in Oslo.
I den retrospektive utstillingen Kompendium på Kunstnernes Hus justerer Lars Laumann samfunnets synlighetsbalanse i randeksistensenes favør.
Vibeke Tandbergs utstilling Infinite Signature på OSL Contemporary bekrefter kunstnerens formidable vilje til å ødelegge seg selv, men vil hun egentlig gi slipp?
Med tanke på de radikale formidlingsplanene overrasker det at prosjektet The Word’s Head i regi av Oslo Pilot skilter et så konservativt syn på diktets form.
I Azar Alsharifs utstilling Grains of Golden Sand på Kunsthall Oslo lever det post-digitale bildet side om side med tradisjonell collage.
Målet i Nancy Lupos utstilling The Third Badger på 1857 er ikke å sette det anonyme objektet på en pidestall, men omvendt, å få oss til å gyve løs på kunsten som grevlinger.
Er Aaron Garber-Maikovska informasjonsalderens svar på Charlie Chaplin? I utstillingen Being Near Comedy på Standard (Oslo) innrømmer han i hvert fall en affinitet til komedien.
Den primitive technoen som runger fra hjertet av Jorunn Myklebust Syversens utstilling på Akershus Kunstsenter sier noe om demonene som rir karakterene hennes.
Martin Tebus har stukket to fingre ned i halsen på Trondheim kunstmuseums magasiner. Resultatet er en provisorisk, rikholdig og ganske utmattende utstilling.
Momentum 8 i Moss er alt annet enn innsnevret, slik tittelen Tunnel Vision kanskje antyder. Utstillingen er sammensatt, vitebegjærlig og innrømmer god plass til omverden.
Avgangsutstillingen til årets MA-kull fra kunstakademiet i Trondheim er fargeløs og frakoblet. I stedet for samtidens paniske bildeproduksjon ligger fokuset på det kroppsnære.
Erling Kagge foretrekker samlinger preget av engasjement, bekymringer og sprengt budsjett. Fredag åpner en presentasjon av hans egen samling på Astrup Fearnley Museet.
De mange hendene som famler rundt i videokunsten om dagen dannet utgangspunkt for en dyptloddende konferanse om berøringsskjermens genealogi og bildets nye status.
Mathijs van Geests sarte assemblager nærer seg på en understrøm av privat erfaring vi ikke får eller skal ha tilgang til.
En utställning i ett gammalt kolhus låter mörkret bli en bild för exploatering, utsatthet och politiska drömmar.
Verdensteatret legger ned etter 40 år. Kollektivets siste installasjon er for tiden å se på Dikemarkfestivalen.
Kunstsilos nordiske samlingsutstillinger viser bredde og enestående verk, men sliter med forutsigbarhet og konvensjoner i presentasjonen.
