«Pink Haus Oslo», står det skrevet med kritt på det sorte skiltet som står utenfor det kunstnerdrevne visningsstedet Tenthaus Oslo. Et av rommene er også malt i den samme umiskjennelige rosafargen som kjennetegnet Anja Carrs Pink Cube på Grønland i perioden 2011-2016. Tenthaus-teamet er fortsatt hjertelig tilstede, men det er Carr som har kuratert utstillingen som har siste visningsdager denne helgen.
Siden oppstarten i 2011 har Pink Cube vært et av Oslos mest egenartede galleriprosjekter, preget av noe av den samme fargeintensiteten og burleske lekenheten som kjennetegner Anja Carrs eget kunstnerskap. Som det heter i omtalen av prosjektet i utstillingsinvitasjonen: «Pink Cube er et rosa utstillingssted med vegger dekket av maling som inneholder kroppsvæsker – et alternativ til den sterile, mannsdominerte hvite kuben». Til Pink Cube-konseptet hører også at samtlige utstillinger er duoutstillinger, eller mer presist art-battles mellom to kunstnere eller kunstnergrupper.
Utstillingen Carr har realisert på Tenthaus består dels av Battle #22: Maisie Cousins vs. Maria Pasenau, dels av et retrospektivt lysbildeshow med dokumentasjon fra de foregående 21 utstillingene til Pink Cube. I tillegg til selve utstillingen i den rosa kuben, hvor den unge norske kunstneren Maria Pasenau viser et rosa tekstverk, en analog «stop-motion»-liknende fotoserie og en snodig lampeskulptur, mens London-baserte Cousins viser en stedsspesifikk installasjon fra fotoserien Rubbish, er det også gitt plass til et eget rom med merchandize. Maria Pasenaus unike t-skjorter og hoodies ble fort revet bort, men det er fortsatt mulig å kjøpe med seg eksemplarer av fotoboken Whit Kind Regrets Pasenau (2018) og plakater med Cousins fotografier, før utstillingen stenger søndag 13. januar.
Blitz og dop
– Hvis man bruker blitz så tror de at folk er dopa med en gang, sa Pasenau under en kunstnersamtale på Tenthaus torsdag 10. januar. Hun refererte til noen av reaksjonene hun har fått på sine Nan Goldin-inspirerte dokomentasjonsfoto-serier, som ofte består av utleverende selvportretter og intime bilder av nære venner, blant dem den populære artisten Cezinando. Hun hevdet å ikke ha noen som helst interesse for dop – til tross for at hun har en åpenbar forkjærlighet for blitz.
– Blitzen fryser øyeblikket med lys, slik at det ikke blir det samme som du ser i virkeligheten, sier Pasenau. For å tydeliggjøre hvilket syn hun har på narkotika, har hun nylig lansert sin egen anti-drugs campaign, som de utstilte – men utsolgte – klesplaggene inngår i.
Samtalen var ledet av Andrea Kroksnes, kurator ved Nasjonalmuseet. Det ble en forholdsvis uhøytidelig time, hvor publikum ble oppfordret til å bryte inn underveis. Blant temaene som ble berørt var Pasenaus ønske om å dokumentere sin egen tid, å ville fotografere alt og ikke utelate noe, ønsket hennes om å skape en reaksjon hos tilskueren – og om det slitsomme med Instagram.
– Jeg «må» inn der og se, men blir skuffet hver gang. Det er så mye forventninger, så mye man må ta stilling til, sier Pasenau, som i likhet med Cousins bruker Instagram aktivt som kunstner. Cousins har hele 71000 følgere, Pasenau har 8320.
På spørsmål fra Anja Carr kom samtalen også inn på Pasenaus forhold til tekst. Pasenau fortalte at skolegangen hadde gitt henne som dyslektiker en negativ opplevelse av det å skrive, men at hun nå har begynt å arbeide kunstnerisk med tekst for å bli kjent med det på en annen måte, mer personlig og direkte, med de dyslektiske ordene intakt. I wold rather die young and naked, som hun viser i utstillingen på Tenthaus, er hennes første utstilte tekstarbeid.
