Lydens speilbilde

Camille Norment er glimrende når hun kobler den individuelle persepsjonen til en kollektiv politisk historie i festpillutstillingen på Bergen Kunsthall.

Camille Norment, Effervescent Gravities 1, 2023. Foto: Thor Brødreskift.

Om en ser over de siste 23 festspillutstillerne i Bergen, er det bare Per Barclay, Knut Åsdam, Elmgreen & Dragset, Bjarne Melgaard, Lene Berg og Camille Norment, som har fått stille ut både i den nordiske paviljongen under Veneziabiennalen og i Bergen kunsthall, som festspillutstiller. Med andre ord er Norment dermed grundig institusjonalisert blant Norges aller fremste kunstnere (i tillegg til en imponerende internasjonal karriere, selvsagt). Og selv om listen også inneholder norsk-danske Ingar Dragset, kan vi merke oss at amerikaneren Norment – som har bodd i Norge siden 2004 – er den første kunstneren uten norsk statsborgerskap som har gjort seg fortjent til begge disse oppdragene alene, noensinne. Det er verdt å anerkjenne, idet statsbudsjettet nå legger opp til økonomisk ekskludering av brorparten av klodens befolkning fra norske kunstutdanninger (og andre høyere utdanningsinstitusjoner) fremover. Og det er verdt å merke seg at kunstfeltets tiltakende progressivitet utspiller seg i et politisk landskap som på mange felt blir mer reaksjonært.

Denne innledende påpekningen treffer kanskje litt ved siden av utstillingen jeg forsøker å anmelde. Men jeg mistenker at Norment selv ikke ville vært helt fremmed for å lese sin egen utstilling inn i en slik politisk situasjon. Som tidligere professor ved Kunstakademiet, står hun nær de ikke-europeiske studentenes problemer idet skolepenger innføres. Og gjennom begrepet «kulturell psykoakustikk» ønsker hun å undersøke sosiokulturelle fenomen gjennom lyd og musikk. Lydens tilknytning til hele vår væren er et grunnleggende poeng her. I utstillingens fire saler vektlegger Norment usynlige – noen ganger knapt hørbare – sammenhenger mellom historie, makt, materie og erfaring.

Camille Norment, Everyting but Noting, 2023. Foto: Thor Brødreskift.

Da er det kanskje ingen overraskelse at dette ikke er noen overveldende visuell erfaring. Joda, verkene har en stor variasjon i uttrykk, med metaller i sentrale roller: messing, jern og stål. Og det oppleves som en integrert helhet, uten at noen enkel formel kan løse opp bindingen mellom delene. Men de fyller ikke akkurat salene, disse verkene. Det er det nok meningen at den allestedsnærværende lyden skal gjøre i stedet. Den første salen inneholder en liten gruppe asketiske trebenker (What stirs between, 2023), hvor en kan sitte ned og føle på lyden av bearbeidede stemmer som strømmer fra dem og som durer i treverket. I tråd med wellness-tendensen som preger så mye av kunstfeltet står en instruks i utstillingsinformasjonen om verket, den ber oss om å puste sakte, se innover og finne kroppens «egen harmoni og dissonans» og så videre. Ikke helt min kopp urtete, men greit.

New age-vibben, og oppmerksomheten om en selv, dukker opp igjen i det innerste gallerirommet, hvor to såkalte baoding-kuler – sånne kinesiske kuler i metall som en skal rotere rundt i hånden – hviler i en messingskål (Everyting but Noting, 2023). Men her møter vi på en helt annen stemning enn i inngangens pusteøvelser. For plutselig aktiveres kulene av to elektromagneter gjemt i et par øreklokker limt fast til bollen – tilsynelatende satt i gang av tilskuerens tilstedeværelse – slik at kulene plutselig begynner en dans nedi der, og samtidig lager en slags musikk mot messingbollen.

Sammen med tittelens avvæpnende ordspill og feilstaving, og rosetten av trommesettbein skålen er festet til, skapes en oppløftende humor. Og når vi snur oss 180 grader, står vi overfor enda en metallkule, men større denne gangen, og stillestående (Frisson, 2023). Den er så speilblank og rund at tilskueren aldri slipper unna sin egen refleksjon i overflaten. Og når det siste verket i rommet er et «ikke-dimensjonalt» punkt på veggen – altså en tenkt størrelse som ikke egentlig finnes (The First Conscious Moment, 2023) blir det klart at her er det publikums aktive deltakelse i verkets fremtredelse, og relasjonen mellom idé og materialitet vi inviteres til å reflektere (ho ho!) over.

Camille Norment, Coil, 2023. Foto: Thor Brødreskift.

Betraktelig mer seriøst er det imidlertid i rommet utenfor, hvor deler av en hul sirkel i rustet stål, skapt av rester av jernbanespor og bygningsmaterialer, er foret med høyttalere, slik at vi får høre lyden av skjærende og klaprende tenner klinge i stålformene (Coil, 2023). Det hele peker mot modernitetskritikk, basert i en påpekning av den lidelse og utnyttelse som alltid har vært det såkalte fremskrittets underside, men lyden er for emblematisk til at jeg klarer å helt ta det på alvor. Litt på samme måte blir de veggmonterte verkene i samme rom (Effervescent gravities 1–3, 2023) for enkle med tanke på hvordan de er frembragt og hva som vil vises frem. Jernspon spredd ut over en plastfilm ligger i mønstre skapt ved hjelp av lydbølger, magnetisme og tyngdekraft, men ser i for stor grad ut som eksperimenter fra et vitenskapsmuseums formidlingsavdeling til at det blir virkelig ansporende.

Da er det annerledes med utstillingens hovedverk (Untitled (Bellhorn), 2022), opprinnelig skapt for hennes utstilling Plexus på Dia:Chelsea i New York i fjor. Et stort messinghorn uten munnstykke står midt i den enorme Sal 1, med en noe som ligner en dråpe eller en mikrofon hengende over. Fire virkelige mikrofoner henger fra taket og peker fra hvert sitt hjørne mot hornet. De plukker opp lyden av publikum, som så sendes ut gjennom hornet, blandet med andre lyder, for å bli plukket opp av mikrofonene igjen, slik at feedback skapes innenfor et register som er programmert av Norment. Denne leken med signal, feedback og støy er fascinerende, rik og vakker. En kan rette oppmerksomheten i et utall retninger. Uavhengig av om det skyldes tilskuerens medvirkning, Norments «komposisjon» av algoritmen som styrer lydprosesseseringen, eller verkets mer eller mindre tilgjengelige henvisninger til afrikansk-amerikansk kultur og historie, er det god anledning til å bli stående lenge.

Da verket ble omtalt i New York Times mente kritiker Jason Farago at verkets bruk av radioopptak – egentlig bare statisk støy – fra ulike sosiale og politiske møter og bevegelser på 1960- og 70-tallet, var unødvendig. Jeg får ikke helt grep om hva disse opptakene gjør her, men lurer på om ikke jeg syns en slik historisk forankring i politiske fellesskap er et helt nødvendig element i en utstilling som ellers lett kan fortape seg i den individuelle persepsjonens uendelige regress. Når individuell erfaring balanseres så fint mot vissheten om en kollektiv historie, viser Norment seg som en stor kunstner.

Camille Norment, Untitled (Bellhorn), 2022. Foto: Thor Brødreskift.