To parallelle utstillinger på Kunsthall Oslo utforsker situasjonistenes kollektive strategier og kritikk av hverdagslivet. I An Army of Liars står den Situasjonistiske Internasjonalens forgreininger og arvtagere i Skandinavia i sentrum, mens This World we Must Leave er et forsøk på re-aktualisere gruppens revolusjonære prosjekt. Ulikhetene i behandlingen av arven fra situasjonistene er påtagelige. I An Army of Liars er humor og uærbødighet sentrale kritiske virkemidler. This World we Must Leave fremstår som langt mer høytidelig og teoribundet.
I Kunsthall Oslos nye lokaler i Bjørvika presenteres vi først for An Army of Liars, kuratert av Kunsthall Oslo i samarbeid med Guttorm Guttormsgaard, Ellef Prestsæter og Elsebet Rahlff (sistnevnte er et av de originale medlemmene i kunstnersammenslutningen Gruppe 66 i Bergen).
Utstillingen består av labyrintiske, smale passasjer og åpner med et lite, pastellblått rom, som blant annet inneholder et abstrakt, kollektivt maleri. Blant lagene med ekspressive penselstrøk og fargesprakende malingssøl kan man skimte flere signaturer. Guy Debord, som regnes som den ideologiske pådriveren blant situasjonistene, har signert bildet langs konturene av en kaotisk virvel av hvite, røde og gule linjer, som løst antyder et ansikt. Dansken Asger Jorn – gruppens mest kjente kunstner – har signert nederst til høyre i rødt, rett under den tyske maleren Helmut Storm. Til sammen har ni individer deltatt i tilvirkningen av det overlessede bildet, inkludert Jorns lillebror Jørgen Nash og nederlenderne Constant og Jacqueline De Jong; alle tre også representert med individuelle arbeider i utstillingen.
Maleriet er datert 1961 – året før den Situasjonistiske Internasjonalen ble splittet. Denne prosessen begynte som kjent med eksklusjonen av Nash og andre medlemmer av de tyske, nederlandske og skandinaviske seksjonene, og resulterte i opprettelsen av den Andre Situasjonistiske Internasjonalen. Denne splittelsen, og Debords insistering på kunst og politikk som uatskillelig, er gjerne hovedfokuset i kunsthistoriske oversiktsverk om situasjonistene.
An Army of Liars er et vitaliserende avbrekk fra dette fokuset på ideologiske konflikter. Arbeidene som vises tilhører i hovedsak den skandinaviske fraksjonen og ulike grupperinger som lot seg inspirere av situasjonismen i etterkant av bruddet mellom Paris og Tyskland/København. Verkene som vises er mangfoldige og utviser en lekenhet i den kritiske tilnærmingen til konsumkulturen. Det forskningsbaserte rammeverket for utstillingen vektlegger på en overbevisende måte samarbeidet, fremfor å utelukkende presentere arbeidene som innlegg i en dysfunksjonell, ideologisk dragkamp.
Et eksempel er Constant Nieuwenhuys ekspansive byprosjekt New Babylon, som presenteres i en rekke kartografiske overblikk og fremstillinger av lineært oppbygde, arkitektoniske masser. Constant forestiller seg en by der automatisering har overtatt produksjons- og vedlikeholdsoppgaver slik at et arbeidsløst, kreativt samfunn kan oppstå.
Utstillingen omfatter også et knippe detalj-fotografier av tidligkristne steinfigurer fra Asger Jorns prosjekt 10.000 år nordisk folkekunst. Hans interesse for nordiske håndverkstradisjoner blir fulgt opp i utstillingsdesignet: Guttorm Guttormsgård har bidratt med en rekke håndskårne krakker fra sin kunst- og kulturhistoriske samling på Blaker Gamle Meieri utenfor Oslo. De blir for anledningen benyttet som sitteplasser foran de mange videomonitorene i utstillingen. Trekrakkene repeteres som en installasjon i vindusrommet og presenteres sammen med Jorns artikkel En kroget gren fra 1948. Det gir inntrykk av Jorn som engasjert i lokal småproduksjon, i markant kontrast til Constants tekniske fremtidsutopi.
I An Army of Liars brukes humor og uærbødighet som kritisk virkemiddel. Da Den lille havfruen ble halshugget i 1964 var Jørgen Nash raskt ute med å ta på seg ansvaret. Det skøyeraktige innslaget av (påskrytt) vandalisme er representert i form av et elegant trykk av den dekapiterte skulpturen. Sture Johannessons film Det gåtfulla leendes kavalkad består av magasinannonser og et dikt av Nash som approprierer ulike reklame-slogans i en absurd og ironisk oppfordring til konsumfest.
En betydelig del av utstillingen er viet aktivitetene til bergensbaserte Gruppe 66. Dokumentasjon fra et utstillingsprosjekt i Bergens Kunstforening i 1966, presseklipp og tekster gir inntrykk av et ønske om å vitalisere kunstscenen i Bergen. Radikaliteten her synes primært å ligge i å kunne demonstrere kollektive produksjonsstrategier og en ikke-konform livsførsel i det som antagelig var lite progressive omgivelser.
Sett opp mot lekenheten i An Army of Liars er det ikke så rart at This World we Must Leave av kunsthistoriker Mikkel Bolt Rasmussen og kunstner Jakob Jakobsen defineres som en egen utstilling. I et mørklagt rom finner vi to kabinetter med revolusjonstablåer bestående av bøker, kunstverk og tekstplakater. Hovedvekten av referansene er til situasjonismen, men en rekke andre opprør – fra opptøyene i Watts i LA i 1965 til Den arabiske våren – nevnes også. Kabinettene lyser opp etter tur, for så å bli dramatisk røyklagt.
Filmen som følger er tredelt og omfatter korte kapitler om fremmedgjøring, politisk organisering og revolusjon i praksis. En drøfting av altoppslukende fremmedgjørelse mot bakgrunn av kapitalismens totalitet, etterfølges av en argumentasjon som motsetter seg statens monopol på voldsutøvelse. Det hele kulminerende i en opplesningen av en svært billedlig revolusjonsfantasi hvor døde politimenn flyter i et tjern og direktøren for Deutsche Bank skifter side og sprenger sin egen bank.
This World we Must Leave er alvorspreget og høytidelig. Samtidig er Rasmussens og Jakobsens budskap klart artikulert, og de er forfriskende ærlige om volden som etter all sannsynlighet ville måtte inngå i en revolusjon. Men dersom en ikke deler Rasmussen og Jakobsens alt eller ingenting-innstilling, er det vanskelig å se filmen som et overbevisende argument for å forkaste sosialdemokratiet.
An Army of Liars’ humoristiske og uærbødige kritikk av konforme, borgerlige verdier virker til sammenligning langt mer inkluderende. Man trenger ikke være overbevist om behovet for revolusjon for å se verdien i å kritisere konsumkulturen. I denne dobbeltutstillingen er konklusjonen at det er de lekfulle og kollektive strategiene som evner å skape produktive og inspirerende frirom, på tross av skismaet innbyrdes i situasjonismen.
