I gruppeutstillingen The Mirror of Production på Kunsthall Oslo er alle gjenstandene produsert i serier. Bilder, tekstiler og skulpturer, speiler hverandre symmetrisk på tvers av rommet, og skaper forvirrende fordoblinger. Flere av arbeidene har en futuristisk vibb. Gallerigulvet er dekket av Jim Lambies op-art arbeid i vinyl, Zobop, (1999/2022): en labyrint av hvite, grå, svarte linjer, som øyet sklir fartsblindt over, mens to skjermbrett og to par ullbannere antyder et slags scenisk tomrom midt i galleriet. Utstillingen ligner åstedet for en filmproduksjon som surrer og går helt på egen hånd.
Sceneskrekk får meg til å trippe langs galleriveggene for å se på de opphengte arbeidene først. Straks til venstre for inngangen henger Posterity (The Pompeii analogy) #1, (2022), et trykk av Rasmus Stride, som viser fem asteroidelignende steiner sirklende om en bjørnedyraktig figur i en intergalaktisk soloppgang. Bjørnedyret opptrer også som en 3D-printet skulptur (Posterity (The Pompeii analogy) #2). Overflaten er lillafarget og har et ruglete mønster av konsentriske sirkler tett i tett. Skulpturen reflekterer lys, og fargens valører forandrer seg avhengig av hvor du står og hvordan lyset treffer den. Men på grunn av den ru overflaten er det ikke mulig å gjenfinne sitt eget speilbilde i skulpturens refleksjoner.
Arbeidene til Stride tilfører utstillingen et tydelig science fiction-motiv, og knytter an til en slags fremtid eller tilstand der mennesket og kroppen er sjaltet ut. Herfra og langs en diagonal akse til den andre enden av rommet henger Maria Brinchs to tekstilarbeider, Plastic Ring On Steel (2022), laget av flere lag med gul bomull. En hånd pyntet med ringer stikker ut av ermet på en rufsete, oransje ullgenser helt nede i kanten av tekstilet. Med tommelen såvidt hvilende mot ringfingeren former hånden seg i en gest som minner om kristen ikonografi. Hånden er omgitt av en hvitfarge ispedd flammeaktige gulfarger, som om det er noe transcendentalt på gang.
Disse «himmelvendte» tendensene balanserer mot de langt mer verdslige og jordbundne materialene i Camille Norments små bilder på grove ark spettet med jernspon og spor av rust, hengende i hver sin ende av galleriet. Antakelig har kunstneren benyttet en magnet for å trekke på og anrette sponene i ønskede formasjoner. Ett av arkene er linjert, og med sine ulike konstellasjoner av jernspon ligner bildet et partitur – det illuderer en musikk som bare kan tenkes, ikke høres.
To skulpturer av Kjersti Johannessen i blått glass tegner enda en akse i galleriet, plassert i trekantede hyller installert i magehøyde i hvert sitt hjørne. Skulpturene ligger på siden og kan ligne krukker, men fordi begge endene åpner seg, later innholdet til å liksom stråle ut av dem. Inne i utstillingens science fiction-univers kan vi tenke på skulpturene som en slags kunstlasere. Som aksene mellom de andre arbeidene, peker Johannessens skulpturer mot tomrommet i sentrum av utstillingen, og jeg blir til slutt nødt til å gå inn dit.
Runa Sandnes’ skjermbrett, Blodet som synger (2022), nevnt innledningsvis, er egentlig speil. Stilt mot hverandre lager brettene en speilsaleffekt med en endeløs rekke av rom. Men speilene spiller meg et puss. Speilflaten er brutt opp av felter som ikke lager refleksjoner, isteden er de gjennomsiktige. Det man ser er den identiske hvite veggen på baksiden av speilene. Slik ligner de ikke-reflekterende feltene likevel speilbilder. Når jeg står i midten av utstillingen og forsøker å se på meg selv, blir refleksjonen min derfor både fragmentert og kastet frem og tilbake. Det er vanskelig å forutsi eller forstå på hvilke deler av speilene jeg vil se meg selv igjen.
Når jeg ikke kan finne meg selv igjen i arbeidenes reflekterende overflater, taper jeg fornemmelsen av min egen kropp. Flankert av Eirik Bruviks tunge, svevende bannere, vevd i svart- og hvitfarget ull (Kube #7 og #11, 2004), kjennes det i tillegg som om Lambies labyrintiske op-artgulv løfter seg. Det intense gjenskinnet i gulvets vinyloverflate gir lyset fra taklampene en stofflig, omsluttende karakter som bidrar til desorienteringen.
Opplevelsen av at kroppen går i oppløsning fjerner meg antydningsvis fra rollen som mottager og utjevner med det en konvensjonell, hierarkisk relasjon mellom verk og betrakter. Istedenfor å konfrontere meg med stabile, meningsbærende objekter som avventer vurdering eller fortolkning, suger utstillingen meg inn i en kontinuerlig produksjon som ikke har noen utside man komfortabelt kan observere eller styre den fra. Jeg fornemmer at utstillingen vil mane frem ideen om en slags viral og forskjellsløs produktivitet som ikke skiller mellom levende og død materie, der slikt – inkludert en selv – bare er forbigående tilstander.