Tidligere i høst lyste Kulturrådet ut tre millioner kroner til kunst for barn og unge. Utlysningen er et samarbeid mellom faglig utvalg for visuell kunst og arrangørutvalget for visuell kunst, og hensikten er å stimulere kunstnere til å skape kunst for barn og unge, samt å få visningssteder til å vise denne kunsten innenfor det ordinære programmet sitt.
Pressemeldingen åpner med spørsmålet: «Finnes det en visuell kunst for barn og unge?» «Overraskende mange vil nok svare nei på dette spørsmålet», heter det i neste setning. Videre sammenlignes billedkunsten med litteratur, musikk og film, felt der man med den største selvfølge forholder seg til barn som en egen målgruppe. Nå har turen altså kommet til billedkunsten – sinken i klassen.
Men er det så enkelt som at Kulturrådet har funnet et hull i støttesystemet som udiskutabelt trenger tetting? Jeg brenner inne med noen skeptiske spørsmål, så jeg sender en e-post til lederne for de nevnte utvalgene, henholdsvis billedkunstner Toril Johannessen og Steffen Håndlykken, til daglig kurator ved Haugar kunstmuseum i Tønsberg.
Dere uttrykker et ønske om at kunstnere skal skape verk som «snakker direkte til barn og unge». Etter deres syn: hva er det som kjennetegner et verk som faktisk gjør dette, og hvordan skiller det seg fra verk som primært er laget uten en definert målgruppe, eller for voksne?
Steffen: Utlysningen er en engangsutlysning for å stimulere til å utvikle praksiser på feltet, ikke en ny ordning eller en beskrivelse av hvordan institusjoner bør legge opp programmet sitt. Vi er ikke interessert i å definere kjennetegnene på verk, det overlater vi til kritikerne, men ønsker å oppmuntre og utfordre visningssteder til å foreslå måter å henvende seg til barn i utstillingsrommet, ikke bare i formidling eller verksteder.
Toril: Det er jo ellers ikke helt ukjent i det visuelle kunstfeltet at kunstneren arbeider steds- eller kontekstspesifikt, uten at det går på bekostning av den kunstneriske integriteten eller at det betyr en stram og forutbestemt ramme for mulige uttrykk.
Som far til flere barn har jeg førstehåndserfaring med problemstillingen barn og kunst. Mitt inntrykk er at barn fint er i stand til å la seg glede – og kjede – av mye av den samme kunsten som voksne. Hva er begrunnelsen for at det trengs en kunstproduksjon spesifikt rettet mot barn, fremfor at man jobber med tilrettelegging og formidling av eksisterende kunst?
Toril: Vi får mange gode søknader til verksteder og formidling av eksisterende kunst, og det vil vi selvsagt fortsette å støtte. En årsak til at vi innrettet denne utlysningen mot kunst- og utstillingsproduksjon framfor formidling er at vi ønsker å oppfordre til å utforske flere formater og måter å henvende seg på. Og vi ønsket å spisse utlysningen i denne retningen fordi det er en kunstfaglig interessant problemstilling, kanskje til og med en het potet, hva kunstproduksjon for barn og unge er og kan være. For å dra et eksempel opp av min egen hatt, må de være medvirkere for å få noe ut av kunsten? Kan de være passive? Barn lar seg helt sikkert glede og kjede over den samme kunsten som voksne, men så er det også mange barn som ikke har voksne til å introdusere dem for kunstutstillinger i noen særlig grad. Kan hende vil kunst i utstillingsformatet som er uttalt henvendt til barn og unge, også senke terskelen?
Sammenligningen dere gjør med litteratur, musikk og film får det til å fremstå som en selvfølge at kunsten også er naturlig å dele inn i målgrupperettede praksiser. Men det er jo ikke gitt. Er det noe forskning som viser at dagens kunsttilbud ikke treffer barn godt nok – altså at det faktisk finnes et «hull» som må fylles?
Steffen: Inndelingen i felt og målgrupper er ikke gitt eller naturlige, men sammenligningen med felt som litteratur og musikk peker på en mulighet for den visuelle kunsten. Det er mange kunstnere som allerede arbeider med barn og unge i ulike sammenhenger, slik mange andre typer for «kunstnerisk tilknyttet arbeid» faller utenfor visningsstedenes utstillingsprogram. Vi mener å se en interesse i å utvikle nye prosjekter på dette området, og her er en mulighet til å forsøke noe utenom de formatene som allerede er etablert.
Toril: Kunnskapsgrunnlaget vårt og bakgrunnen for å spisse ordningen på den måten vi gjør er først og fremst gjennom å se på søknadstilfanget vårt og det som ellers skjer i institusjons-Norge på dette feltet.
Men kunstrommet er et av få steder i kulturen hvor vi ikke bombarderes med innhold som er skreddersydd for å hekte oss. Er det ikke en fare for at en økt tilrettelegging av kunsten med spesifikke målgrupper i tankene curler bort dannelsesgevinsten som ligger i å eksponeres for kunst som utfordrer forståelsen vår?
Steffen: Utlysningen ber ikke om innhold som er skreddersydd for å hekte barn – men er det ikke litt vel naivt å hevde at kunsten slik den er i dag er allmenn, fordomsfri, uten barrierer og tilgjengelig for alle? Jeg er i hvert fall interessert i å utfordre slike forestillinger.
Jeg ser utlysningen som del av en større tendens i dagens kunstpolitikk, der stadig mer av midlene til kunstfeltet øremerkes – til barn og unge, klima, mangfold osv. Det er nærliggende å tenke at det å binde opp støttemidlene som fins tilgjengelig for kunstnere i slike ordninger, endrer insentivene for kunstnerisk praksis. Risikerer ikke kunsten å miste noe når kunstneren blir en slags «estetisk sosialarbeider» som leverer tjenester og produkter tilpasset uttalte formål?
Steffen: Det var voldsomt til ledende spørsmål! Klart kunsten risikerer noe når kunstnerne «blir estetiske sosialarbeidere». Det er jo hele det kritiske rommet kunstnerne som orienterer seg i sosial praksis bryter opp, og dette er en etter hvert minst 40 år gammel avantgardebevegelse som kommer fra kunstnerne selv. Ingen avantgarde uten risiko! Naturligvis er det også risikoer i at tilskuddsordninger utvikles og endrer seg, men så er det heller ikke uten risiko at de tas for gitt og stivner i gamle former. Her synes jeg vi har truffet godt i å pirke borti utviklingen som skjer organisk på feltet og overordnede politiske målsetninger, og det uten at vi risikerer stort i de etablerte ordningene.
Toril: Jeg er i alle fall ikke bekymret for at vi binder opp for mange støttemidler til kunst for barn og unge med denne utlysningen. Sist gang det var en satsing på visuell kunst for denne målgruppen i Kulturrådet, i 2019, var det en liten økning i bevilgninger til dette, og etter det har det beveget seg litt opp og ned. Bevilgningene til prosjekter rettet mot barn og unge fra prosjektstøtteordningene til arrangørutvalget og faglig utvalg for visuell kunst, har siden 2019 beveget seg mellom 1,5 til 3,3 prosent av de totale bevilgningene, uten at det har vært øremerkede midler. Til sammenligning lå prosjektmidlene til barn og unge for scenekunst og litteratur på 20-30 prosent i 2019.
