Dialogen som stilnet

Da kunstkritikk.no ble lansert for ti år siden, var et av målene å fornye kunstkritikken og å utforske internettets særegne muligheter for en mer dialogisk kunstkritikk. Som Jon-Ove Steihaug skrev i sin velkomsttekst til nettstedet: «I stedet for den monologiske kritiker som på sin høye hest feller endelige dommer, ønsker vi oss en opplyst samtale som går frem og tilbake, en flerstemmig kunstkritikk – noe i nærheten av Habermas’ ideal om en herredømmefri dialog.»

Nettstedet har fått til mye. Det er blitt det sentrale mediet for kunstkritikk i Norge, og ikke få i den norske kritikerstanden har vært, eller er aktive bidragsytere til nettstedet. Mange av dem skrev sine første tekster på Kunstkritikk. Nettstedet er den viktigste årsaken til at volumet på norsk kunstkritikk har økt betraktelig. Det har en voksende leserkrets, det har økt sine bevilgninger med flere hundre prosent, og det har oppnådd en fast finansiering over statsbudsjettet. Kunstkritikk har utviklet seg til å bli en sentral institusjon i norsk kunstliv.

På tross av alt dette har nettstedet i liten grad lyktes i å endre kunstkritikken. Som prosjektleder/redaktør fra oppstarten i 2003, var jeg med på å utforme og sette ut i livet de ideene Steihaug beskriver. I stedet for å flytte det etablerte kunstmagasinformatet til internettet, valgte vi en form som åpnet for direkte interaksjon med leserne. Vi ønsket et åpent forum for diskusjon om samtidskunst: En måte å snakke om kunst på der kritikerens dom ikke ble stående risset i stein, men i stedet var en del av en samtale. I tråd med tidens rådende strømninger innenfor kunsten, tenkte vi at leserne burde trekkes inn som aktive deltagere og motspillere til kritikeren. Kanskje til og med kunstneren hvis verk ble kritisert burde kunne delta i samtalen, og dermed ytterligere destabilisere forholdet mellom verk, tilskuer, kritiker og leser?

Grunnene til at eksperimentet ikke lyktes er nok flere. For det første tror jeg rett og slett at vi undervurderte de kreftene og ritualene som er med på å styre kunstscenen. Vi undervurderte kraften i det limet som holder kunstinstitusjonene sammen, og de rollene som er tildelt hver del i systemet. Som kunstner kan du klage så mye du vil på kritikkene med kolleger, men dersom du går i dialog med kritikeren i skriftlig form beveger du deg langt utenfor din plass i systemet. Det lønner seg rett og slett ikke for karrieren. På samme måte er de færreste kritikere egentlig rede til å gå i dialog om tekstene de skriver. Den møysommelige prosessen som ligger bak det å skrive godt om kunst er sjelden omsettelig til en åpen samtale.

Det er kanskje betegnende at én av de ytterst få kritikkene der kunstneren faktisk kom i dialog med kritikeren, var en anmeldelse av et prosjekt som kritikeren beskrev som en total fiasko. Nemlig i Jon Refsdal Moes korte anmeldelse av Marius von der Fehrs forestilling Entropy på Black Box i 2004, der Refsdal Moe avsluttet med å inviterte til en samtale som von der Fehr ble en aktiv deltager i. Det er også betegnende at Refsdal Moe, som var den kritikeren som etter min mening lyktes best i å skrive dialogisk kritikk på nettstedet, hadde sin bakgrunn fra scenekunstfeltet og ikke fra billedkunsten.

Sommeren 2005 fikk vi føle på kroppen noen av de konserverende mekanismene som ligger i det norske kunstfeltet. I en debattartikkel i Morgenbladet skrev Per Gunnar Tverbakk at nettstedet hadde utviklet seg til et useriøst debattforum, og at kvaliteten på tekstene var synkende. Andre profilerte stemmer i norsk kunstoffentlighet hang seg på. En av tekstene Tverbakk trakk fram var Grethe Melbys anmeldelse av Elmgreen & Dragsets Festspillutstilling The Welfare Show, som han beskrev som respektløs. Medieviteren Melby hadde dristet seg til å hevde at de verdenskjente kunstnernes tablåer fra den norske velferdsstaten var overfladiske og retningsløse. Melby tok de to kunstnernes henvendelse ut av kunstrommet og inn i samfunnsdebatten på alvor, men kunstinstitusjonen svarte med å kreve respekt for kunsten.

Den massive kritikken av nettstedet på denne tiden skapte et rykte som det var vanskelig å kvitte seg med. Spesielt gjaldt dette vårt debattforum og kommentarfelt som tidvis flommet over av usakligheter og dårlig nettvett. Gjennom hele min tid på nettstedet var dette en av de store utfordringene. Vi insisterte på å opprettholde åpenheten på nettstedet, og forsøkte på forskjellige måter å sikre en god debattkultur, men mislyktes ofte. Et positivt resultat av kritikken var likevel at den gjorde det klarere hva som faktisk var potensialet og verdien ved nettstedet. Kritikken skapte også et sterkere eierskapsforhold til nettstedet for de som skrev der.

Denne eierskapsfølelsen var helt avgjørende da den treårige støtteperioden fra Norsk kulturråd var over i 2006. Våre eiere, Norsk kritikerlag, hadde ingen strategi for videre drift, og det ble opp til oss som produserte innholdet om nettstedet skulle legges ned eller ikke. Vi etablerte en redaksjon der kjernen av nettstedets skribenter inngikk, og ble enige om å prøve ut en dugnadsordning der hvert redaksjonsmedlem skulle ha ansvar for bestilling og redigering av tekster hver sin uke. Honorarene til skribentene ble betalt fra mindre støttesummer fra Billedkunstnernes Hjelpefond og Fritt Ord, men redaksjonsmedlemmene jobbet uten lønn. Samtidig innledet vi et samarbeid med det sosiale nettstedet Underskog, som fra september 2006 ble vår nye publiseringsplattform. Alt materiale på nettstedet ble heretter også publisert på Underskog. Ideen var å nå ut til et bredere publikum, samtidig som vi ville nyte godt av den etablerte debattkulturen på Underskog.

På tross av den slette økonomien var perioden som fulgte for meg den mest givende i nettstedets historie. Endelig hadde vi en dedikert redaksjon som var med på å utforme nettstedets profil, der ideer og tekster ble diskutert i plenum. Takk til Boel Christensen Scheel, Erlend Hammer, Grethe Melby, Tommy Olsson, Per Platou, Miriam Prestøy Lie, Jon Refsdal Moe, Kjetil Røed, Beathe C. Rønning og Line Ulekleiv som i kortere eller lengre tid var del av denne redaksjonen, som fortsatte å eksistere i løsere form også etter at nettstedet fikk fornyet støtte fra Norsk kulturråd i 2007. Uten denne redaksjonen hadde nettstedet blitt lagt ned i 2006 og det hadde ikke vært noe å feire i år!