Å være menneske er helt vanlig

Per Christian Brown, Shadow Lessons, Torpedo Press, 2008

Per Christian Browns Shadow Lessons risikerer mye, hevder Kristian Skylstad. Likevel øyner han et håp i prosjektet som, i en tid stadig mer definert av det digitaliserte fotografiet, er ytterst sjeldent.

Det første man må forholde seg til, før man åpner boka til Per Christian Brown, er tittelen. «Shadow Lessons»: en leksjon i skygge, eller en leksjon i hvordan man manøvrerer seg i skyggeland. Dette er et område jeg har noenlunde kjennskap til, og jeg må skjerpe meg for å ikke bli småforbannet idet jeg åpner boka og ser kunstig belyste, tomme, landskap side etter side, etter fotomalen fra nittitallet. Men som alltid, og dette skjer hver eneste gang jeg ser noe bra, må jeg gå tilbake på min forutinntatte intuitive og negative reaksjon. Det var tross alt bare snakk om et møte med mine egne begrensninger.
Man blar igjennom en bok. Første gangen raskt. Side for side, men stopper kun opp en gang iblant, idet en personlig referanse dukker opp og man plutselig identifiserer seg med det man ser.

Et av de største problemene med fotografi: Alt ser likt ut. Og ingen gjør noe nytt. Om noen da i det hele tatt gjør noe med dette mediet. Som oftest er de beste tingene kun illustrasjoner til videoinstallasjoner. En mulighet til å få solgt et eller annet. Å være fotobasert kunstner er absolutt ikke en dans på roser.

Browns prosjekt ser likevel, i hvert fall i utgangspunktet, veldig gjennomarbeidet og profesjonelt ut. Dette er kanskje det største problemet, fordi jeg får problemer med å tro på det jeg ser. Nå har vi akseptert denne illusjonen i lang tid, men vi gjør det ikke lenger. Det kan ha mye med digitalkameraets inntog å gjøre, samt den ekstensive manipulasjonen det meste fotobaserte arbeid er fundert på for tiden, og at de fleste bilder lastes ned fra internett. Jeg mistenker at dette er grunnen til at alt jeg ser for tiden er hand made. I made it with my own bare hands so you better believe it! Da er det ikke så stort rom for fotografi igjen, og man må vurdere det på en annen måte etter den lange pausen.

Per Christian Brown, Die Zeit entführt die Schönheit 2, 2006

Jeg ser tydelige spor til Philip Lorca Di Corcia og Wolfgang Tillmans i bildene, uten den personligheten de alltid fargelegger bildene sine med. Denne snikende følelsen av at fotografiene ikke er bilder av scenarioet som faktisk utspiller seg foran fotografen, konstruert eller ei, men heller et portrett av fotografen selv. Eller rettere sagt fotografens blikk på verden. Det er en vesensforskjell. For i motsetning til di Corcias fashionaktige tablåer av påståtte personlige erfaringer og Tillmans sin snapshot-estetikk, forteller Brown en historie i hvert enkelt fotografi, og selv om de kan knyttes opp mot fotobaserte kunstnere som Simen Johan eller Doug Aitken, er historiene mye mindre åpenbare og med rom for egne fortolkninger og utvidelser. Det er også mer ensomt og isolert. Dette er en svakhet hos de to nevnte. Fortellingene deres er sjeldent overbevisende og de bruker alt for mye energi på å overtale betrakteren om at deres teatralske oppsett er troverdig. Dette gjør aldri Brown. Og han kommer godt ut av å fortelle sannheten. Han operer ikke på et sensasjonsnivå. Fotografiene hans er ingen åpenbar provokasjon. Sånn sett drar han det langt videre enn det Gursky og Struth-infiserte segmentet av den foto-orienterte norske kunstvirkeligheten. For dette har jeg ikke sett før. Og det er ytterst personlig. Man må desverre gå inn i det. Og det har jeg gjort. Og det er en vanskelig tid å gå inn i mørket. Det er veldig mørkt rundt meg av åpenbare grunner, og dette faktumet hjelper prosjektet til Brown, fordi jeg føler meg ikke så ensom og jævlig med denne boken i hendene. Absurdum dominerer, og selv om homoerotikken er åpenbar, og den såkalte leken er overdrevent teatral, posert og stilisert, tror jeg på de absurde elementene i hvert enkelt fotografi, og at leken er ekte i all sin konstruksjon. Og dramaet inverterer seg og blir troverdig. Det er en ærlig trykksak dette. Og den vokser.

Per Christian Brown, Power and Pain 2, 2003.

De store problemene dukker opp i Auto-erotic scene og The darkness Inside der den unaturlige poseringen og den dramatiske lyssettingen i alt for stor grad overfører Browns prosjekt til – nettopp – en scene, men i denne provokasjonen ligger det en verdi som sannsynligvis tvinger meg til å omvendes helt ved neste vurdering av disse merkelige bildene. Jeg blir ikke klok på dem og det er et godt tegn.
Ting faller helt sammen for meg idet jeg åpner side 33 i boka og ser en ung, vakker, mann som poserer statisk mens han, tilsynelatende, skal være oppslukt av en brennende fyrstikk. For en banal metafor, tenker jeg mens jeg slikker meg rundt leppene. Dette er et slags preludium til det som kommer. Og det blir veldig godt poengtert i det jeg snur siden. Bytt ut N i «banal» med S.
F.eks. i Embracing the Night, der en ung mann hopper i sengen, samtidig som han skuer utover den tidlige, påtrengende morgensolen, eller heller det varme og kjærlige kveldslyset. Den som lover natten, der alt kan skje. Bildet kunne vært en scene av Ryan McGinley, men i motsetning til McGinley, ligger det ikke et tykt lag av kokain over emulsjonen på dette bildet. Toalettpapiret som henger på trærne i Power and Pain er rørende på en nesten uforståelig måte. En enkel lesning av dette fotografiet er menneskets fragile og kortvarige klamring til naturen. Det såkalte livet. Bevegelsene i papiret skaper en uskarphet, som på mange måter beskriver et liv like godt som noe. Samtidig skulle jeg ønske at disse installasjonene, for det er det de er, kunne forblitt nettopp det. Ikke dokumentert eller opphøyet på noen som helst måte, men heller vært sosiale eksperimenter. En gave til tilfeldig forbipasserende. Skulpturell graffiti er modigere enn dokumentasjon av poetiske ideer.

Per Christian Brown, Shadow Lesson 2, 2004.

Shadow Lesson 1,2,3 er studier i total ensom kreativ virksomhet, slik som kreativ produksjon helst skulle vært. Uskyldig, ren og uten noen andre intensjoner enn å forandre den romlige stemningen i det øyeblikket der handlingen skjer. En ung mann lager portretter med fargestifter med bind for øynene, og hjertet mitt faller ned i mageregionen. Jeg blir svett av helt riktige grunner.

Etter hvert, mens jeg leser, skifter boken om til et teatralsk runk, der unge mennesker ruller rundt og slåss halvhjertet, tyllet inn i lakener, og med obligatoriske masker. Dette gjorde Gottfried Helnwein med en presisjon Brown ikke er i nærheten av. Og jeg kan ikke annet si enn at denne serien er ødeleggende for helheten, selv om Brown garantert finner de viktige i en fullbyrdelse av fortellingen han framlegger. Kampen med svanen i Nocturnal Vision er så utroverdig og klein at jeg ikke finner ord. Og da er vel hele foten min fanget i revefella til Brown, som snart har slitt av hele leggen. Det er sterke referanser til Araki i fotografiet av en naken bakbundet kvinne, om ikke en direkte kopi. Er dette en bevisst referanse er det frekt og småkult. Er det ubevisst blir det bare dumt. Araki gjør det mye bedre. Brown gjør sport i å leke med titaner.

For se der! Svaneprosjektet reiser seg og begynner å snakke i det jeg åpner side 48 og blir et vitne i avmakt til storheten i Beauty`s Swan Song, der svanen har slukt den unge mannen. Det eneste som er igjen er lakenet. Dette er et fotografi av episke dimensjoner. Leken har blitt alvor. Det uskyldige, naive livet er dødt og ligger i den majestetiske fuglens mage. De fysiske handlingene de uskyldige unge mennenes lek blir utnullet av den symbolske, estetiske, verdien. Den tungt pretensiøse og romantiske tradisjonen som ligger bak hvert enkelt scenario. Det er så dekadent at det blør, med de bohemske omgivelsene inne, satt opp mot den realistiske, moderne stemningen ute, som kun er blitt noe på grunn av Browns blikk. Og med ett ser jeg mannen bak kameraet. Selv om jeg er redd for at han kun beskriver tomhet og skygge, og bruker det svakeste ledd av alle; romantikken, som en redning ut av det tilsynelatende tomme, skjønne livet. Jeg savner med ett Tillmans aggressive runk i skogen, Arakis trafisjonstunge bondage, McGinleys festknull, Simen Johans surrealistiske lek med barn, Doug Aitkens beskrivelse av individets eksistensialistiske stavring i en overveldende verden. Og Helnweins episke maskelek.

Men hvorfor skal jeg dvele rundt en fotografihistorisk fortid når vi, likevel, i den mest fragmenterte tiden av norsk kunsthistorie, har Per Christian Browns produksjon her akkurat nå? Han tar tilbake noe av det fotografiet har mistet, og skaper et rom der det ikke har vært et på lenge. Gå og kjøp Shadow Lessons på Torpedo. Kun for å ha den i bokhylla. Man trenger ikke se på den ofte. Budskapet synker inn uansett. Det er forhåpentligvis allerede en del av deg, hvis du ikke har mistet det allerede.

Ingressbilde: Per Christian Brown, A Quiet Place 2, 2005.