Hvilke utstillinger, begivenheter og publikasjoner var de viktigste, vakreste eller mest engasjerende i 2017? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer våre egne skribenter og inviterte gjester kunståret 2017. Dagens bidragsyter er Marthe Elise Stramrud (f. 1984), som er kunstner basert i Oslo. Hun viser for tiden åtte verk i skulpturparken Wildlife på Nesodden utenfor Oslo, og avslutter sin master på Kunstakademiet i Oslo våren 2018.
Utstillinger
Ann Cathrin November Høibo, Flukt fremover & Marianne Hurum, Infinity Pool, Kunstnerforbundet, august/september.
Jeg benytter anledningen til skamløst å promotere venner og kjærester i denne julekalenderen, og først ut er Ann Cathrin November Høibo og Marianne Hurum på Kunstnerforbundet. Riktignok var det to separatutstillinger, men da de stod samme sted samtidig, og siden plassen her er knapp, ser jeg mitt snitt til å slå to fluer i én smekk. Makan til håndverk skal du lete lenge etter! Maleriene til Hurum blir bare bedre og bedre, særlig var det et grønt i denne utstillingen som fremdeles dirrer litt i hjernen min. Sjukt mange (tynne) lag av abstrakte former, samt mer gjenkjennbare karakterer. Og sjukt mye humør! Høibo sine verk var av det mer alvorstunge slaget (i alle fall med litt mindre flir enn hva jeg har sett av henne tidligere). Kokostråder så grove at hun har måttet bruke hansker for å ikke rive opp hendene mens hun har vevd ulike sjatteringer av brun-gul-rosa tyll gjennom rennene. Gråsteinbiter som hang tungt nederst i veven og dro den ned mot bakken gjorde verkene alvorlige. Og hvilken palett!!
Audar Kantun, Blant storbønder, fiskere og vagabonds, på Destiny’s Atelier, november.
Jeg er 100% fullstendig partisk når det gjelder Kantun – men fy faen for noen gode malerier! De er malt så tørt og tynt at en skulle nesten tro karen gikk tom for penger til maling, etter å ha kjøpt de digre lerretene. Furete fiskere, late vagabonds og heslig dekadente storbønder, rever, måker og småfugl – alt malt med så mye bevegelse at de hvert øyeblikk kan hoppe ut av ramma. Destiny’s Atelier trekker i presseteksten paralleller til folkelivsskildringer og lurer på hvordan det ville sett ut om man tok den norske nasjonalromantiske kanon i ørene og ristet den litt? Utstillingen var fornøyelig, ujålete og til tider litt pinlig for ei som all sin dag blir sekundærflau på sin obskøne forlovedes vegne.
Michaela Meise, Mare Nostrum, Standard (Oslo), desember 2016.
Denne utstillingen hører vel strengt tatt til 2016, men siden den ble presentert så sent på året tar jeg meg friheten til å tenke på den som en del av 2017. Hva betyr vel datoer uansett? Mare Norstrum var en figurativ, nydelig levert og enkel utstilling; syv keramiske skulpturer plassert på ulike pidestaller ikledd filt. Skulpturene som skulle representere ulike kristne helgener var hentet fra det kjente hagiografiske verket Den gylne legende skrevet av Jacobus de Voragine i 1260. Helgenene krysset visstnok Middelhavet som flyktninger og strandet i Frankrike, og Meise ønsket gjennom utstillingen å reaktivere historien ut fra dens åpenbare likheter med moderne tid. Det var noe ærlig og direkte over skulpturene som rørte meg. Sarte fargetoner gjennom tynne lag med glasur og detaljrike skulpturer laget i leire – det var en mer «menneske-nær» og empatisk utstilling enn hva jeg vanligvis opplever av samtidskunstens skulpturer.
Events
HeavyBlankets.net med Melodies for Seals på Akademirommet, november (Heavy Blankets er Elise Macmillan og Ray Hegelbach. Musikk av Emacs, Rikke Hansen, Magnus Øydvin og Sjur Nyvold. Keramikk av Nathalie Fuica Sanchez.).
Da jeg kom inn på Akademirommet på Kunstnernes Hus i Oslo, akkurat passe fyllesyk og frossen, ble jeg møtt av et herlig varmt og litt fuktig rom med en søtlig lukt av jasmin og andre eteriske oljer som tøt ut av riskokere (som for anledningen gjorde jobben som digre olje-diffusere). Rommet var dunkelt belyst, jeg fikk en tekopp plassert mellom hendene og ble oppfordret til å ta av meg skoa og jakka, legge meg ned på en av madrassene og slappe av under ett av teppene som visstnok var fylt med kirsebærsteiner eller sennepsfrø. Jaha? Jeg er godt oppdratt og gjør som oftest som jeg blir bedt om – og godt var det! Fyttikatta for en opplevelse. Å ligge under et tungt teppe fylt med varme sennepsfrø og malt med de vakreste motiver av selunger og delfiner var en ganske forunderlig kunstopplevelse. Jeg ønsker meg flere utstillinger som denne, en blanding av SPA, angstterapi, konsert (for de som var på åpningen og fikk servert musikken live) og hygge! Jeg gleder meg til neste gang jeg blir utsatt for denne type kunst.
Tori Wrånes, Hot Pocket, Museet for samtidskunst, sommeren.
Jeg legger denne utstillingen inn under «events» da det er sjelden en utstilling er så dramatisk og til stede som denne. Det har blitt skrevet mange fine omtaler av Hot Pocket så jeg skal ikke prøve meg på noe annet enn et rungende høyt hurra og takk for det arbeidet du legger ned, Tori! Du er helt vill – og jeg er så glad for at jeg får muligheten til å slippe inn i ditt univers. Tårene presset på under åpningen da jeg opplevde et museum fullstappet av forventningsfulle og dempede mennesker – vernissage-skravlingen var lagt på hylla til fordel for duvende bevegelser og lavmælte samtaler. Det dempede lyset skiftet farge og teppene sugde opp all u-lyd. Et magisk møte med troll, finurlige menneskeskikkelser og fantasifulle vesener, akkurat slik er vel livet hvis man ser litt ekstra godt etter?
Mount Eerie i Kulturkirken Jakob, konsert, 20. november.
Det er godt over 10 år siden jeg først ble kjent med musikken til norgesvennen Phil Elverum, gjennom prosjektene hans The Microphones og senere Mount Eerie. Den 20. november 2017 gjestet han Kulturkirken Jakob i Oslo, hvor han fremførte albumet A Crow Looked at Me, som i stor grad ble skrevet og spilt inn i rommet der kona hans døde av kreft for litt over ett år siden. Hun var kun 35 år gammel da hun etterlot Phil med deres ett år gamle datter. Konserten var en skjellsettende opplevelse der han stod alene i en fullsatt kirke med en enkel gitar og gav oss en sjeldent ærlig leksjon om kjærlighet, smerte, sorg og angst for fremtiden. Jeg var helt vrengt etterpå.
Publikasjoner
Når jeg skulle finne ut hvilke tre beste publikasjoner jeg har lest i 2017 ble jeg klar over at jeg visstnok har en tendens til å ikke lese nyutgitte bøker… – for jeg kommer ikke på å ha lest en eneste en som er faktisk utgitt i 2017! Så her kommer en liste over tre jeg har lest i 2017.
Alain de Botton & John Armstrong, Art as Therapy, Phaidon Press Ltd., 2013.
De Botton og Armstrong skriver nydelig om kunstens mentale verdi – den beste hodemassasje! Gjennom fire kapitler om kjærlighet, natur, penger og politikk forklarer de hvordan kunst kan hjelpe en til å overleve det moderne livets til tider forvirrende vanskeligheter. Proppfull av pasjon, morsomheter og kjærlighet.
Rebecca Solnit, Men Explain Things to Me, Haymarket Books, 2014.
Jeg oppfordrer alle til å lese denne kloke boka, som er særlig aktuell nå i disse #metoo dager. Cuz it’s still a fraught time to be female in this world!
Dagny Tande Lid, Mitt liv, Aschehoug, 1987.
Dagny Tande Lid var en av Norges største botaniske tegnere, og er mest kjent for samarbeidet med mannen sin – botanikeren Johannes Lid (hun illustrerte blant annet den velkjente Norsk flora). Jeg ble først oppmerksom på hennes forfatterskap da jeg i sommer snublet over flere stabler av bøkene hennes i en mørk krok i Botanisk museums bokhandel der samtlige var priset til latterlige 20 kroner stykket. Jeg kjøpe alle og slukte biografien hennes Mitt liv på én kveld. Morsom, følsom, rar og seriøs.
Leserinnlegg