Samtidskunstfeltet har dårlige kår i en offentlighet som setter tilgjengelighet som det viktigste kriteriet.
I innboksen min, mellom Daily Horoscope, Landmark Bergen og facebookinvitasjoner til nye utstillinger ber kunstkritikk.no meg om å skrive en kort artikkel om kunstkritikkens fremtid i spennet mellom papirbaserte og nettbaserte publikasjoner.
Jeg antar at redaksjonen er ute etter en diskusjon om det offentlige rom, hvorvidt det nettpubliserte er offentlig nok, eller om det fortsatt er underdog og ikke egentlig del av den samtalen jeg går ut fra at vi ønsker at kunsten skal være. Kan kunstkritikk.no lede an i en offentlig samtale om kunst, på samme måte som Aftenposten har gjort i innvandringsdebatten? Det er nærliggende å tenke at det som er publisert på papir er mest offentlig. Og dersom vi for et minutt tenker at målet for kunstkritikk er å trenge inn i en bredere del av en kollektiv bevissthet, kan det være at det er det man kan ta i, holde og lukte, ja, dele, altså en papirutgave som fremstår som mest reelt og som dermed har større muligheter til å nå mange.
#
Årsaken kan ligge i de ulike lesemåtene på papir og på nett. Man leser en roman alene og man leser en nettkritikk alene, det er deg og boken, deg og skjermen. Boken kan riktignok slenges på kafébordet, men det lar seg ikke gjøre å dele opplevelsen av å lese den sammen med andre samtidig. Det er det en avis eller et tidsskrift gjør. En kan si: Les denne anmeldelsen nå, til en kollega over en kaffekopp. Det nettpubliserte kan derimot innebære en forsinkelse av en felles opplevelse, en manglende symmetri som innebærer at en ikke snakker om det samtidig. Men det er ikke sikkert at det er dette som er de aktuelle skillelinjene og spørsmålene når det gjelder kunstkritikk.no. Det er interessant at kritikken av kunstkritikk.nos manglende tilgjengelighet ikke har handlet om nettmediet, men om skrivestilen. De personlige tekstene til blant andre Tommy Olsson og Kristian Skylstad ble kritisert for å ikke ta for seg saken, altså kunsten, av kunsthistoriker Jørgen Lund med flere. Da kunstkritikk.no ble evaluert av dr. polit. i administrasjons- og organisasjonsvitenskap, Sigrid Røyseng, for et år siden, ble min anmeldelse av kunsthistoriker Ina Bloms bok On the Style Site, Sociality, and Media Culture, benyttet som eksempel på hvor elitært nettstedet var blitt. Røyseng uttaler om min anmeldelse av Bloms bok:
«Du skal være inneforstått med kunstspesifikk terminologi, besitte referanser innen kunstteori og –historie og være rimelig oppdatert på samtidskunst dersom disse ingressene skal gi mening. Ingressene befinner seg langt fra tabloidenes måte å formulere og vinkle saker med tanke på å fange lesernes interesse.»
Jeg forsøker hardt å forstå tankerekken til forskeren her, for det jeg helst vil er å ignorere denne type ideologisk gods fra en norsk offentlighet som lider av en angst for det spesialiserte. Spørsmålet er om min anmeldelse av en teoribok ville vært bedre om jeg ikke hadde referert til aktuell kunstteori. Om jeg ikke hadde omtalt de kunstnerne som er utgangspunktet for boken. Jeg husker da jeg skrev anmeldelsen at jeg følte meg litt skamfull for at jeg ikke fikk gått enda dypere inn på de teoretiske argumentene Ina Blom hadde utviklet. De er eksperimentelle, dyptpløyende, og fortjener en seriøs behandling som etter min mening både innebærer å skrive om hvordan de er komponert og samtidig drøfte dem kritisk. Alle vet at det ikke lar seg gjøre i et tabloidformat.
#
Heldigvis krever man ikke av forskere at de skal bruke tiden sin på å forklare for «alle» hva de driver med, fremfor å la dem arbeide med faget sitt. Denne tilliten må også gis til de som arbeider i kunstfeltet, kritikerne inkludert. Samtidskunstfeltet har dårlige kår i en offentlighet som setter tilgjengelighet som det viktigste kriteriet. Dessuten er tilgjengelighetskriteriet bunnet i en habermasiansk offentlighetsforståelse som ikke tar inn over seg den postmoderne erfaring som knuste ideen om én felles offentlighet som skulle sikre en kollektiv erfaring. Kunsten, forskningen og samtidskulturen opererer nå i mange «offentlige» rom, med sine egne begreper, aktører og praksiser. Noen ganger er de motoffentlige rom, noen ganger er de kritiske og andre ganger mainstream og bekreftende. Det er denne erfaringen kunstkritikken på sitt beste innreflekterer og kunstkritikk.no har skapt et viktig rom for de tekstene som ikke får plass i et avisformat. Nettpublisering har ført det private og personlige inn i det offentlige rom og gjort det tilgjengelig på en ny måte. Bare tenk på livsstils-bloggene og statusoppdateringer, de tåpelige debattene som man trodde var demokratiske og de nye måtene å skrive på som ikke ville blitt utviklet og raffinerte i samme grad hadde det ikke vært for muligheten for å publisere på nett.
#
Kanskje var de meningsløse, anonyme debattene barnesykdommer og den nye skrivestilen fruktene av den nettbaserte kunstkritikken? Kunstkritikken trengte i alle tilfeller å fornye seg om den skulle interessere flere enn kunstneren den omhandlet. Det tradisjonelle offentlige rom for kunsten er utstillingen, ikke kunstkritikken, som fortsatt forventes å være formidlende. Men kunstkritikken har utviklet en tekstgenre som blir mer og mer selvstendig, en egen kunstform om man vil. Samtidig kan det være at den mest interessante kritikken av kunst er nye kunstverk og at kunstkritikk.no nå kan være like mye et kunstrom og redaktøren en kurator. Det blir ikke mindre elitært, men det kan vise seg å være mer interessant.
