Det er muligens den uutholdelige larmen som uventet kan oppstå når det er for stille. Noe man snarere fornemmer, enn egentlig hører. Litt som lyden av verdensrommet, bedøvende stille og så vidt vi kan vurdere, uten ende. Og, stilt overfor den glattpolerte steinen vil du bli minnet om at du blir borte om ikke så alt for lenge, men steinen vil bestå en stund til. Denne beskjeden har steinen bestandig båret med seg til oss; husk, denne tilstanden vi befinner oss i er ikke varig. Spørsmålet er om vi i det hele tatt har noen fremtid å snakke om. Og da tenker jeg ikke på individet – som i et kosmisk perspektiv er å regne som en partikkel av en fluelort – men arten. På den andre siden, gitt et valg, ville vi egentlig ønsket det annerledes?
Man skal jo som kjent være forsiktig med hva man ønsker seg. Hvorfor jeg nå innledningsvis holder på og raljerer om dette har noe å gjøre med at disse problemstillingene kan ramme en direkte, fysisk, når man stilles overfor de nye arbeidene til Ane Graff. Ikke som en ørefik for å vekke deg, men heller som et hardt, nådeløst slag i solar plexus for å minne deg på noe du glemte at du visste. Noe du bestandig vil glemme at du vet, siden det er så kjipt å tenke på det absolutt hele tiden.
Men fortellingen om denne mønstringen på Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand begynner på Vigelandmuseet i Oslo. Nei, ok, det er selvfølgelig ikke der den begynner – den begynner langt tidligere et helt annet sted, men linken til Vigelandmuseet ligger nærmest i tid, og er unngåelig som referansepunkt for denne utstillingen.
Noen kunstnere vil jo plutselig gjøre en del drastiske omrokkeringer når det kommer til foretrukne verktøy. Ane Graff er en jeg bestandig har plassert innenfor den bølgen av figurativ, nitid tegning som vokste seg stor fra midten av 00-tallet og fremover, men derfra og hit kan det jo skje litt av hvert som rokker ved vanene og den opparbeidede modusen. Det nærmeste vi kommer en definisjon her og nå må nesten bli tekstilkunst, men det virker samtidlig håpløst utilstrekkelig, selv om det i viss forstand er teknisk riktig.
Dog, alle tekstilkunstnere jeg har vært borti har understreket tekstilens funksjon som plagg, og den direkte nærheten til kroppen som en konsekvens. Det kunne se ut til at dette argumentet var tatt ut i sin ytterste konsekvens i de arbeidene Ane Graff viste på Vigelandmuseet rett før jul; grå-beige flekkete assemblasjer av stoff applisert lag på lag – revet opp noen steder, tettet igjen andre. Det var aldri noen tvil om koblingen til kroppen, men her kan det se ut til å bli mer direkte fysisk. Som flyttet det seg fra nærheten til kroppen, til å handle om den. Faktisk bli kroppen. Disse assosiasjonene hadde også den nådeløse dialogpartneren av en marmorskive i et inntilliggende rom, der farge var blitt applisert bare for så å bli tørket vekk. Men bare akkurat nok til å legge igjen et spor av denne klutens bevegelse over overflaten. Litt som om seriemorderen var blitt avbrutt i ryddingsarbeidet sitt og blitt nødt til å løpe, øyeblikket før CSI kommer inn med sine sprayer og sitt ultrafiolette lys for å sikre seg spor. Nesten umerkelig, faktisk – hvis det ikke var for at innenfor institusjonens vegger er fint lite tilfeldig og umotivert. Ute på gaten ville ingen lagt merke til platen en gang, enn mindre det potensielle bevismaterialet som var på den.
I et arbeid som utgår fra det forgjengelige, føyer disse komponentene seg naturlig inn i det som nødvendigvis må resultere i et forsvinningspunkt. Som del av et visuelt vokabular for å si noe om organisk og kontinuerlig forandring har de også denne konsekvensen; komplett utslettelse. Kapellestetikken som følger med er på samme tid et bevisst grep, som en forhatt størrelse under angrep; plasseringen av disse arbeidene innenfor institusjonens vegger er kanskje ikke åpenbart avgjørende, men bærer med seg en god del informasjon om hvor dette bærer hen. Den sakrale, sorgtunge paralysen på Vigelandmuseet er på SKMU skrudd opp i en form for trass og raseri. Noen ting bidrar til å gjøre denne eksistensielle borderlineopplevelsen enda mer kompleks; en liten akvarell, plassert aller lengst inn i hjørnet, fullstendig alene, og til dels visket ut av den samme manøveren som her er gjentatt i et større antall marmorplater; den avslørende flekken som aldri blir helt vasket vekk. Og kanskje det mest uventede; en video, godt skjult i knehøyde inni en søyle som ellers ville stått helt umotivert langt inn i rommet. Lag på lag av fragmenter som oppløser seg i flere fragmenter. Og ansamlingene av tekstil langs den ene langveggen, holdt på plass – ikke bare innenfor sine egne rammer, men også av denne arkitektoniske rammen i underkant som dekker hele veggen. Som var det virkelig nødvendig å holde dette på plass, og i det den grå-beige fargeskalaen her går opp i gir med mørke rødtoner, fra en sykelig rosa til den nyansen av oransj som appelsiner får hvis ingen rekker å spise dem før det er for seint, vet du at dette er i et mer opprivende stadium. Understreket av disse hullene i arbeidene, liksom for å gjøre det klart at noe ligger under, og at noe i sin tur ligger under dette, og at du aldri vil bli ferdig hvis du prøver deg på å grave deg til bunns i det, fordi forutsetningene uansett vil ha forandret seg lenge før du er halvveis, og at dette blir det samme problemet som å gjøre rede for hva et atom er bygget opp av og at det når alt kommer til alt faktisk finnes ganske gode argumenter for at denne verden er en illusjon og et triks med speil.
Og hva ligger egentlig i denne tittelen, der grunnvannet ditt adresseres? Er det den fonetiske likheten med Your Grandfather som gir dette et hint om opprinnelsen vår? Eller det faktum at når vi bryter ned partiklene vil hele greia, vi selv inkludert, ende opp som vann? Vann som fordunster og blir til skyer som drukner planeten i regn. Men – stopp en halv! – vi er ikke her for å diskutere været, selv om det beviselig gjør mer med dagsformen vår enn vi er villige til å innrømme. (Jeg skriver dette i Kirkenes, i et fullstendig utenkelig klima – mulig det er det som gir utslag). Nei, la oss heller være personlige og oppriktige. Eller, la oss i det minste prøve. Joseph Beuys insisterte på vekten av å vise frem sårene sine, og korresponderer ikke materialiteten i dette arbeidet mer eller mindre direkte til denne siste linken innenfor det modernistiske prosjektet? Beuys, via Jan Håfström, sånn cirka? Er ikke riften i tekstilene først og fremst forståelig som et sår, øyeblikket før vi fornemmer det som en åpning og mulighet for å gå lenger inn i vår sanseløse jakt etter forståelse av dette landskapet, der ingen av oss overlever og det stadig blir hardere å puste? Er det ikke også her alt innenfor denne iscenesatte situasjonen også står i zenit? Tittelen, den kalkulerte diagonalen i monteringen, helt frem til den lille akvarellen der formene og fargene forsiktig og umerkelig er på vei til å forsvinne sammen med resten av oss, og det vi fortvilt har laget i trass mot parametrene vi finnes til innenfor? Annerledes kan det ikke være. Annerledes vil vi, dypest sett, heller ikke ha det. Fortjener vi ikke bedre, kan man spørre? Mulig, men egentlig ikke, og det spiller heller ingen rolle. Er det i grunnen noen vits i at jeg sitter her og skriver dette? Ja, helt klart – jeg trenger pengene, og jeg er like gammel som Iggy Pop var da han ga ut Avenue B – det er altså ikke all verdens tid igjen til å få sagt det man har å si, og ergo må man gjenta de poengene man etter hvert er blitt irriterende klar over at ingen har fått med seg. Og, som hos Ane Graff, finne andre måter å få det sagt på. Det indignerte brølet fra et øyeblikk da vi ikke lenger går oppreist. Nå, den fysiske erfaringen er bare en av mange. Vondt gjør det jo uansett.
