Tider utenom det vanlige

Masterstudentene ved Kunstakademiet i Tromsø søker inn i materien og ut i kosmos på leting etter perspektiver som kan rykke ved den fastlåste kursen.

Anne Lindgaard Møller, Sun Drawings, 2020. Foto: Arne Skoug Olsen.

Da Norge stengte i mars, fortsatte produksjonen ved Kunstakademiet i Tromsø hovedsakelig som idéer uten fysisk feste. Kanskje er det denne påtvungne betenkningstiden vårens krise ga opphav til, som er grunnen til den undrende tendensen i det som har blitt en jevnt over god og samspilt masterutstilling. I høst har avgangsstudentene fått muligheten til å presentere resultatet av de siste månedenes prosess. Post Exit (The Gardens of Liminality), kuratert av Vsevolod Kovalevskij, vises i de gamle produksjonslokalene til Mackbryggeriet. De enorme flatene gir en nesten biennale-aktig opplevelse, altså noe ganske annet enn hva man ville fått i bygget til Tromsø Kunstforening, hvor avgangsutstillingene har vært vist de siste årene. Med unntak av Guri Simone Øveraas som selv har valgt å ikke delta, vises alle utstillerne i hver sin bås, elegant skilt fra hverandre med hvite tekstilvegger.

Utstillingens sterkeste bidrag er etter min mening Anne Lindgaard Møllers Sun Drawings. Fra januar til juli har hun latt dagslyset prege noen blå ark hengende i vinduet på atelieret sitt. Da studentene i mars fikk beskjed om å forlate arbeidsplassene sine for resten av semesteret, fortsatte prosessen ubevitnet. Resultatet er montert på plater løftet ti-tjue centimeter fra gulvet og plassert i rader slik at de minner om solcellepaneler. I energigivende nyanser av blått registrerer arkene sollysets skiftninger som utspilte seg på atelieret. Leser man disse bildene som maleri, står den langsomme pregningsprosessen til Møller i kontrast til impresjonistene, som også beskjeftiget seg med lyset som motiv, men da ved å skru opp tempoet på utføringen for å fange fenomenets hurtig skiftende karakter. Den største forskjellen er imidlertid at Møller lar solen selv «føre penselen», og fraværet av spor etter mennesker gjør det fristende å se de efemære lysavtrykkene hennes som forsøk på å gripe et kosmisk tidsperspektiv.

Mihály Stefanovicz, Introduksjon til Document 1, 2, 3, 4, 2020. Foto: Arne Skaug Olsen.

I Mihály Stefanovicz’ videoinstallasjon Introduksjon til Document 1, 2, 3, 4 tas tiden ned igjen på menneskets nivå. På fire skjermer spilles videosløyfer av personer som løper på tredemøller foran vinduer. Stefanoviczs gjør et poeng av å ha med den digitale klokken som viser tidsforløpet på opptakene i bildet. Tredemøllen og tidstelleren understreker personenes avsondring fra verdenen de betrakter gjennom vinduene. De er løst fra et koordinert og sansbart fellesskap, henvist til sine respektive rom og tidssoner.

William Andre Frjals Bentsens Under.Con.Scious (New Constellations part II) gir prominent plass til en stor antenne med ledninger som går til lysrør i taket og løper videre langs gulvet gjennom noe tjærelignende søl. I taket henger også flere glassplater med noe som ligner stjernekart «brodert» med stålvaiere, men der stjernetegnene er bilder av insekter. Noen av platene henger fra en ring og danner en figur som minner om en overdimensjonert drømmefanger. Insektets verden, drømmen og stjernehimmelen representerer sfærer som bare er delvis synlige for oss. I det rosabelyste rommet dundrer en borende lyd av industriell karakter som jeg antar er komprimerte og forvrengte feltopptak innhentet i et forsøk på å registrere og manipulere det ikke-hørbare. Bentsens koblinger mellom biologi, astronomi og psykologi er ansporende, men verket lider under et overforbruk av stemningsskapende effekter og rekvisitter (tjære, rosalys, antennen), som om den utvidede innlevelsesevnen han formodentlig ønsker å vekke, liksom må pimpes for å oppleves attraktiv.

Sola dukker opp igjen i There are no horizons only waves av Elind Rui Blix, i form av en skulptur i tre liggende på det sanddekte gulvet. I tillegg består installasjonen av et stykke tekstil og en glitrende stor stein. På en liten sandhaug står et glass med hva jeg antar er levende grønne alger, og på veggen vises en videoprojeksjon som skifter mellom bilder av noe som ligner ulike mikroorganismer sett gjennom et mikroskop. Ved å plassere besøkeren midt i denne samtidig sanselige og symbolladde scenografien, inviterer Blix til undring over den ustabile grensen mellom oss og de større systemene vi er del av. Sameksistens er et tema som har florert lenge i kunsten, og jeg tar meg i å savne et perspektiv på det som kjennes mer borende enn Blix’ noe basale illustrerering av økologiske prosesser i endring og samspillet mellom organismer

William Andre Frjals Bentsen, Under.Con.Scious (New Constellations part II), 2020. Foto: Arne Skaug Olsen.

Hva er egentlig kunstnerens rolle i en krisetid? Kanskje var det spørsmålet Markus Garvin stilte seg da han bestemte seg for å skrote den opprinnelige idéen om å ta for seg atomkrig. I den interaktive installasjonen Hollow – Arcade Table har Garvin i stedet skapt et arkadespill, og dermed også en anledning for en liten gruppe til å samles. Arkadespillet bringer oss tilbake i tid, til før de virtuelle møterommene begynte å erstatte de fysiske. Er det én meter mellom hver spiller? undrer jeg mens jeg går til naborommet og finner en liten familie til å teste spillet med meg. Fire knapper, fire farger og fire vesener. Vi velger hver vår knapp og trykker som galninger. Runden er raskt over (jeg tapte), uten at noen av oss skjønner helt hva vi gjorde. Gøy var det likevel.

Tross underholdningsverdien har Garvins spill unektelig noe vemodig over seg, da det bringer tankene til de sosiale reguleringene som pandemien har ført med seg og savnet etter fellesskap som mange kjenner – og for såvidt kjente også før pandemien. Garvins spill blir stående som en tydelig tidsmarkør og føyer seg inn i rekken av ettertenksomme verk som utgjør årets avgangsutstilling.

Begrepet «liminalitet» som påkalles i utstillingens tittel, er lånt fra antropologien og betegner overgangsfaser, erfaringen av å befinne seg mellom to stadier. Personer som er i en slik fase, anses å være i en utsatt posisjon, preget av usikkerhet og fare. Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen sammenlignet i en kronikk tidligere i år situasjonen pandemiens omveltninger har plassert oss i, med nettopp liminalfasen, og understreket hvordan den i tillegg til utrygghet, også gir en anledning til ettertanke, til å vurdere mulighetene som står åpne. Kanskje er den tidkrevende kunsten, den som griper etter det som ikke er synlig eller direkte målbart, et særlig anvendelig instrument for å få maksimalt ut av det positive endringspotensialet i slike situasjoner. I hvert fall oppviser samtlige av Tromsøakademiets avgangsstudenter en sans for dette potensialet, enten de søker seg inn i materien eller ut i kosmos.

Elind Rui Blix, There are no horizons only waves, 2020. Foto: Are Skaug Olsen.

Leserinnlegg