Ti spørsmål: Lene Berg

Lene Berg insisterer på at kunst handler om noe annet og mer enn å skape fiktive verdier for rike folk. I morgen presenterer hun en ny film på Henie Onstad Kunstsenter.

Lene Berg, Kopfkino, 2012. Filmstill.

I morgen åpner Henie Onstad Kunstsenter en utstilling med Lene Berg. Sentralt i utstillingen står en helt ny langfilm, Kopfkino, men utstillingen kan også fungere som en slags «mid-career survey», med et utvalg av tidligere arbeider, som 33 minutter fra 1999, og prosjektet Stalin by Picasso, som skapte kontrovers både i Oslo og New York i 2008. Bergs arbeider utforsker ofte fortellinger og visuelle representasjonsstrategier fra fortiden. I Kopfkino retter kamera seg derimot mot en gruppe mennesker som lever og arbeider i vår egen tid, og historiene deres kretser omkring bildene som skapes av seksuelle fantasier.

Lene Berg er født i 1965, og har sin utdanning fra Dramatiska Institutet i Stockholm. Hun har blandt annet hatt utstilinger på Midway Contemporary Art i Minneapolis og Fotogalleriet i Oslo. Arbeider av Berg var med på henholdsvis Sydney-biennalen og Taipei-biennalen i 2008 og Manifesta i 2010. Nå på fredag vil kunsthistorikeren Sabeth Buchmann gi en forelesning på Fritt Ord i Oslo om Kopfkino.

Alt klart for premiere på langfilmen Kopfkino?

Lene Berg. Foto: Camilla Sune.

Akkurat nå er vel strengt tatt ikke alt klart, men det er ennå litt tid igjen, så jeg tror at det skal gå bra, har hatt mye dårligere tid enn dette før.

Hvem er de åtte rollefigurene i filmen?

De åtte hovedpersonene er kvinner som alle jobber eller har jobbet med å iscenesette andres seksuelle fantasier, enten som dominaer eller som slaver/passive. Filmen går ut på at de forteller hverandre historier og diskuterer sine erfaringer med hverandre i en veldig iscenesatt ramme. De fleste av dem jobber i såkalte SM-studioer eller fetisch-studioer, noen jobber alene. I filmen er de kledd som ulike klisjéer: en skolepike, en general, en prinsesse, en latex-sirkus-direktør osv. Men det de forteller, og ikke minst måten de forteller det på, skiller seg ganske mye fra forventningene disse rollene skaper.

Så de er ikke skuespillere?

Kun én av dem er skuespiller, hun forteller historiene til en som ikke kunne være med av hensyn til familien. Det ga meg muligheten til å introdusere en fiktiv person. Det at en av dem ikke tilhørte miljøet skapte en viss friksjon på settet, til og med en del aggresjon, og det ledet i sin tur til noen bra ordvekslinger.

 Kan du si noe om hvordan manuset ble til?

Lene Berg, Kopfkino, 2012. Filmstill.

Vi hadde ikke noe manus, men en tenkt rekkefølge. Jeg valgte aktører etter å ha møtt ganske mange kvinner og snakket med dem. Før opptak ble vi enige om hvilke historier de skulle fortelle og omtrent i hvilken rekkefølge de skulle fortelles. De hørte hverandres fortellinger for første gang og jeg ba dem kommentere og assosiere fritt til det de andre fortalte. Dermed oppsto det spontane diskusjoner dem i mellom under innspillingen. Jeg valgte å ikke gripe inn før under redigeringen, slik at det hele utspilte seg så uforstyrret som mulig foran kamera. Min jobb besto i å lage rammen, legge forholdene til rette, velge rekkefølge, klær, lys, kamerabevegelse, team osv., men det er kvinnene selv som er substansen i filmen. Etter to dagers opptak hadde vi et overraskende rikt materiale, filmen kunne lett ha blitt 4 eller 5 timer lang. Det tok 4 måneder å klippe den ned til den lengden den har nå, 75 minutter. Teoretisk kan en begynne å se den hvor som helst i handlingen, men den har en begynnelse, midt og slutt og vil nok funke best for dem som har muligheten til å se den fra starten.

Hvor kommer tittelen Kopfkino fra?

Kopfkino kommer fra filmens tyske dialog, og det betyr bokstavlig talt «hodekino» eller «film i skallen». Det har en fin dobbelt eller trippel betydning på tysk: først og fremst brukes det om situasjoner der noen forteller noe på en sånn måte at den som lytter får sterke og gjerne lystbetonte eller morsomme bilder i hodet; men det kan også bety at noen forteller noe på en sånn måte at en ufrivillig får altfor mange og kanskje frastøtende bilder i skallen som ikke lar seg stoppes. I dette tilfellet spiller tittelen dels på det personene i filmen forteller om: å iscenesette seksuelle fantasier, en virksomhet som blant annet handler om å sette i gang kundenes «kopfkino»;  og dels på at det som fortelles i filmen vil utspille seg i tilskuerens hode og ikke på lerretet. I sin katalogtekst spør Sabeth Buchmann om ikke all seksualitet i realiteten er en eller annen form for kopfkino.

Du lager ikke bare video, men også publikasjoner og bildebaserte installasjoner. Hva bestemmer hvilken form et arbeid får?

Lene Berg, Stalin by Picasso, 2008.

Delvis bestemmer selvfølgelig materialet det, men det handler like mye om tid og ressurser. Generelt jobber jeg gjerne med ulike media i det samme prosjektet, jeg liker å leke med en tanke med hjelp av ulike materialer og uttrykk. Dessuten blir distribusjonen mer fleksibel og uforutsigbar. En bok har sin vei, en installasjon en annen og en film en tredje. Men jeg har ikke alltid muligheten til å jobbe så bredt. Jeg har flere ganger planlagt flere deler til et prosjekt enn det som ble realisert til slutt. De fysiske og økonomiske realitetene setter grenser. Av og til er det bra, av og til er det tragisk, men jeg går aldri tilbake for å prøve å gjøre noe som ikke ble noe av for 5 eller 10 år siden. Ideer dør når de må vente for lenge. Timing er avgjørende i alle ting, ikke bare i kjærlighet.

Har du jobbet med et stort film-team i arbeidet med Kopfkino, og skiller dette seg i så fall fra dine tidligere videoarbeider?

Ikke med et stort film-team, men med et lite film-team. Trykket øker med antallet personer som er involvert, planlegging, kommunikasjon osv. blir avgjørende på en helt annen måte enn når jeg jobber alene. Samarbeid er krevende, men det er lite som slår det å jobbe med et bra team. Og det er dette jeg kommer fra, mine første filmer ble spilt inn i studio, med film-team og skuespillere. Jeg har savnet det, og jeg planlegger flere større filmprosjekter fremover. Samtidig setter jeg stor pris på friheten som ligger i å jobbe alene på atelieet med noen papirbiter, et kamera og mine egne begrensninger. Det er også noe helt spesielt  å kunne lage noe ut av nesten ingenting, og jeg kommer aldri til å helt slutte å jobbe sånn, tror jeg.

På Henie Onstad vil Kopfkino vises sammen med flere av dine tidligere arbeider. Hvorfor har du beskrevet utstillingen som «begynnelse på en ny fase»?

Lene Berg, Stalin by Picasso, 2008.

Har jeg sagt det? Det høres jo litt corny ut, men sannheten er at jeg nesten alltid føler at jeg begynner på en ny fase når jeg starter et nytt prosjekt. I dette tilfellet var den følelsen ekstra sterk siden jeg for første gang på ganske lenge jobbet med et filmteam, det var også første gangen jeg gjorde et større prosjekt i Berlin på tysk, og jeg ville også lage en film som både kan fungere i en kunstsetting og i en mer tradisjonell kino-situasjon. Tror kanskje også at jeg sa det for å unngå å snakke om utstillingen som en retrospektiv, for det er den ikke, selv om den inkluderer arbeider fra de siste 10 årene. Den prøver ikke å gi noe komplett bilde av hva jeg har gjort, men viser noen nedslag. Mitt fokus har først og fremst vært rettet mot den nye filmen. Den krevde mye, spesielt siden jeg også var filmens produsent. Det har vært interessant å jobbe med utstillingens katalog, som inkluderer bilder fra filmer jeg laget for 20 år siden. Ikke minst var tekstene til Sabeth Buchmann og Dieter Roelstraete interessante for meg å lese. De drar linjer som jeg ikke selv har tenkt på før. Og det var rart å se 33 minutter igjen, filmen som vant prisen på Momentum 2000, og som for meg ble en overgang fra film-distribusjon til kunst-distribusjon. Den er som en liten tidsmaskin, back to the 90s, men sånn funker den nok bare for meg.

Du har valgt ut filmer for et program på Cinemateket, med filmer av for eksempel Buñuel, Cassavetes og Godard. Om du skulle laget et tilsvarende program med videokunst, hvem ville vært med?

Lene Berg, 33 minutter, 1999. Installasjonsfoto.

Måtte ha tenkt litt mer på det, men helt spontant: Loulou Cherinet, White Women; Anri Sala, Intervista; Artur Zmijewski, KRWP; Avi Morawi, Details;Yoko Ono, Bottoms; Fischli & Weiß, Der Lauf der Dinge; Alexander Calder, Cirkus…. Og så ville jeg ha insistert på å vise hele TV-serien Målarskolan av Marie-Louise Ekman. En av hennes spillefilmer er med i Cinemateket programmet.
 
 Til slutt, er det noe du gjerne ville forandret ved kunstfeltet?

I og med at kunst får mer og mer oppmerksomhet som del av en eksklusiv livsstil, er faren at hele feltet reduseres til «image-bygger» for nasjoner og individer, enten det er med hjelp av private eller offentlige penger. Kunstfeltet er ikke automatisk autonomt, men det har fremdeles et sånt potensial, en sånn mulighet. At kunst er en del av finansmarkedet og dermed av den spekulasjonsøknomien som herjer vår verden, er ikke hverken nytt eller merkelig, men for at noe interessant skal oppstå må feltet by disse interessene motstand og insistere på at kunst handler om noe annet og mer enn å skape fiktive verdier for rike folk. I Norge, der offentlig støtte spiller en større rolle enn i mange andre land, må en tenke over hvordan feltet formes av politiske føringer og interesser. Og motstand må ikke nødvendigvis se ut sånn som en forventer seg, kanskje er den aller mest effektiv når den tar seg uventede former.

Leserinnlegg