Myk fremtid i en hard by

Ikke mindre enn 5 saler er viet utstillingen Pushwagner: Soft City på det fornemme, nederlandske museet Boijmans Van Beuningen i Rotterdam. Med dette formatet, og ikke minst i museets egenomtale, gjøres det forsøk på å gi utstillingen et slags sensasjonspreg. I pressemeldingen får vi vite at kunstneren i Norge kalles «samtidens Munch» og at dette er kunstnerens «aller første soloutstilling utenfor Norge» – noe som ikke høres helt rett ut. Og utallige ganger skal det gjentas at kunstneren ble gjenoppdaget på 2000-tallet, selv om det dreier seg om et kunstnerskap som vitterlig var viet stor oppmerksomhet blant annet på Kunstnernes Hus i 1997. Denne utstillingen er for øvrig tidligere vist i den britiske byen Milton Keynes’s MK Gallery og på Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg.

Noen bilder er i denne presentasjonen blåst opp i store projeksjoner, så de fyller et helt rom, uten at det er godt å forstå hvorfor. Utstillingens tivoli-aktige inngangsparti, formet som et par lepper fra ett av bildemotivene, fungerer derimot fint, nettopp fordi det ikke er selvhøytidelig på utstillingen eller kunstnerens vegne. Den omfattende monografien som følger utstillingen, unngår unødvendige overdrivelser, og presenterer en balansert blanding av analyse og biografi.

Utstillingen inkluderer bokomslag, noen få ungdomstegninger, reiseskisser, Apokalypse-serien, som er en samling malerier satt inn i en større treramme, og et par senere, enkeltstående bilder. Men det er bildeboken Soft City (1969-1975) og de etterfølgende variasjonene over dette motivet som står i sentrum. Spørsmålet er om det er mulig i dag, på behørig avstand både i tid og sted, å se Soft City med nye øyne?

Soft City beskriver en dag i en families liv, en familie identisk med tusener av andre familier i et dystopisk sience fiction-landskap. Her praktiseres streng kjønnsfordeling, med hjemmeværende hustruer og noe som ligner en blanding av frenetisk lykke og en apatisk redsel for verdens ende. Byens blokkbebyggelse knytter verket til modernsimens arkitektur, og TV-bilder fra krigsscener og demonstrasjoner knytter det den internasjonale politiske situasjonen på begynnelsen av 70-tallet. Den sjangertypiske audiovisuelle kommunikasjonen har først funnet sin form i vår egen tid – i Soft City er det kun sjefen som har tilgang på et Skype-lignende verktøy. Han snakker med kona, som holder til i et nyklassistisk hus; de rikes smak, da som nå.

Beskrivelsene av fjernstyrt krigføring har også vist seg å bli virkelig. Andre aspekter ved Soft City gir derimot ingen gjenklang i dag: I Soft City er det ingen som jobber hjemmefra, ingen er korttidsansatte eller arbeidsløse, og alle synes å ha samme hudfarge. 1970-tallets fremtidsverden var et fullstendig standardisert sted.

De hattebærende mennene og kjolebekledde damene i Soft City virker egentlig ganske fornøyde, noe som kan forklares med den rosa pillen «Life» som spises før frokost. Det er kun babyen Bingo som skiller seg ut, blant annet fordi den i én scene i lekegrinden faktisk ser ut til å oppleve et slags ubehag. Bingo skal, med sitt redde blikk, være vår representant på innsiden.

Utstillingen på Boijmans Van Beuningen ønsker utvilsomt å dra tolkningen i en slik eksistensiell retning, blant annet ved å inkludere en ungdomstegning av Pushwagner, eller Terje Brofos som han het før han skiftet navn i 1971. Også her ser vi et slikt direkte, engstelig betrakterblikk, som om blyanttegningen ser hva som kommer til å skje. Og i variasjonen Study for Dadadata fra 1980/81 benevnes barnet som «meg». I sitt katalogessay nevner Lars Bang Larsen Yevgenij Zamyatins bok Vi fra 1921 som en parallell til Soft City. Men i Zamyatins bok finnes det mennesker som oppsøker nytelsene i det uregulerte livet som der faktisk finnes utenfor. I Soft City har vi ingen slike utbrytere, bare menigmanns dagdrømmebobler. Selv ikke det uerfarne barnet, med sine korte øyeblikk av redsel og ubehag, har noen egentlig distanse til Soft Citys altomfattende virkelighetsbilde. Det er kanskje verkets mest ubehagelige side.

I utstillingens siste rom oppstår det en pussig tilfeldighet. Bak gardinene kan vi her skimte to av Peter Fischli og David Weiss sine Betonlandschaften fra 1984. De står der permanent, og sammenstillingen er absolutt ikke resultat av et kuratorisk grep. De to røffe betongklossene står ute i vær og vind, og er til dels dekket av mose og skitt. Betongen ser ut som stykker av et urgammelt landskap, og det som i utgangspunktet representerte det moderne, ligner nå på noe naturlig og vilt. Fordi Soft City eksisterer i en slags skisseform, med synlige blyantstreker under pennestrekene og med hyppig bruk av korrekturlakk, og fordi arkene er gamle, gulnede og tynne, er det noe skjørt over arbeidets form. I denne sammenblandingen av noe skjørt og noe hardt, en fremtidsvisjon og en nåtidig realitet, møtes plutselig disse to helt forkjellige tidsbildene.

I denne innerste salen på museet vises også Even Benestad og August Hanssens dokumentarfilm om Pushwagner fra 2011. Pliktskyldig setter jeg meg ned for å se filmen, mens vaktene prøver å få DVD-en til å virke. Når de etter hvert gir opp, er jeg lettet. Jeg har ikke lyst å se filmen i dag, for verket er mer enn nok i seg selv. For selv her, omgitt av til dels overdreven museal retorikk, kjennes verket verdt oppmerksomheten, slik det også gjorde i en mer beskjeden innramming under Berlin-biennalen i 2008. For Soft City er en av disse historiene fra fortiden – om fremtiden – der vi selv står ustøtt i midten, i et forsøk på å skulle skue i begge retninger.

Utenfor museet, i Rotterdams eget bylandskap, bygges det stadig høyhus ikke ulike de vi ser i Soft City, men jeg tror ikke det er som verktøy for en kritikk av dagens urbane arkitektur at Soft City har sin mest aktuelle agenda. Til det er dets visuelle verden for skjematisk og homogen. Det som virkelig berører i dette verket er beskrivelsen av det rent lykkelige livet som leves i dystopien. Det kjennes ganske hardt, når den lykken verket spår om kanskje er vår egen.