Det er et alvorlig imponerende arbeid Hans Hamid Rasmussen har lagt ned i utstillingen Ujevne overganger på Trafo Kunsthall i Asker. De massive og overveldende installasjonene slår en til bakken og manifesterer en gjennomføringsvilje som tilfører arbeidet en egen dimensjon. Det rare er det at det kommer tydelig frem at dette er laget på bakgrunn av «minnesbilder», reminisenser og fragmenter fra en fortid, som materialiserte bruddstykker, i betong.
Det er fjernt fra Rasmussen foretrukne materiale ellers, som har vært tekstil, en tanke mykere og mer kroppsnært enn steinimitasjonene. Nylig ga han imidlertid også ut en fotobok om tømmerfløtingens siste dager i Glommavassdraget, hvor han som deltakende observatør stod i det tunge dramaet det er å kjempe med tømmervasene i elva. Og striden med tømmeret fortsetter; trevirket han har brukt på Trafo kunsthall har han like greit skåret ut selv.
I hovedhallen er rommet bokstavelig talt fylt av en installasjon med overstore veggformasjoner i slammet murpuss, som på vrengesiden bæres oppe av et kraftig reisverk i tre, av gammel selvlaget to-tom-åtte. De enorme murene, sikkert fem meter høye, står truende som festninger, og inngir betrakteren med en følelse av å være liten og maktesløs. Veggene er plassert som om de er skåret ut av et broket bybilde, hvor bygg er satt opp brutalt og hensynsløst i forhold til hverandre. Her er ingen plan, annet enn vilje til å beskytte seg selv. De arkitektoniske elementene, som kunne være nylagde arkeologiske ruiner, blir bilder på noe som stenger en ute, eller lukker en inne, og skiller en fra noe annet.
Og mellom veggene viser en lysglipe til åpninger man ikke kommer igjennom, men som vitner om den andre siden, at den fins, og at den har et annet lys. Det er som om vi kommer til en ukjent by, hvor vi både er innenfor og avstengt, og utenfor samtidig, fordi de mulighetene som er der ikke er for oss. Murveggene legger også bestemte føringer for bevegelsen og får en til å stoppe, slik at tiden fryser, og passe mør og lammet blir man tvunget til å dvele over hva man står overfor. (Dette står i en viss rar forbindelse med hvordan tradisjonell billedkunst ikke kan vise bevegelse, og ved å hindre bevegelse og tidens bevegelse, også hos betrakteren, fratas man tidsfornemmelsen, og man vinner det frirom som må til for å forstå hva man står overfor. Det er her friheten i kunst ligger – blant annet.)
Det naturlige lyset fra vinduet i kunsthallen gjør det hele troverdig, så det kunne være en nyoppdaget ruin, eller en kulisse, men det er for virkelig til å være en kulisse. Lysgjennomføringer mellom veggenes mur- og tresider lar dagslyset treffe kjegler av løs gjennomsiktig vev, slik lyset faller gjennom kupler i tyrkiske bad, eller i Pantheon for den del, der lyset blir hellig, om det kommer fra én eller flere retninger, som her. Og dette lyset fra flere soler fremstår ikke avvisende og fremmedgjørende slik det ville være på en fremmed planet, men tilforlatelig.
I installasjonen er det også bygget en tunell, eller et rør som en modell av en tunell, ikke hogd i stein, men i murpuss på hønsenetting, holdt oppe av trevirke. En miniatyrtunell. Virkningen er imidlertid den samme: det er tungt der inne, uansett hvor lett vi vet tunellen er, hjelper det ikke. Vi tror ikke på det vi vet, men vi tror på det vi kjenner, og det er tungt.
Installasjonens innsider og utsider, murpuss på en side, treverk på andre, gis her en betydning i seg selv. Rasmussen har arbeidet som anleggsarbeider og tømmerfløter, og har bakgrunn fra Algerie og Norge, steder som har ganske motsatte forhold til varmen, om man skal beskytte seg fra den eller omfavne den. Muren stenger den ute, treverket holder på den. (C. Nordberg-Schulz kaller den norske hytta for «tre-hulen», hvor det er så koselig.) Trekonstruksjonen er gjennomsiktig og lettforståelig hos Rasmussen, murveggene bastante, utilgjengelige og mystiske, men uunngåelig til stede.
Rasmussen har også laget noen store svart-hvitt fotografier fra Algerie under tittelen «Kasbahen», som fremstiller utsnitt av forfallent byrom i ferd med å bli tatt tilbake til naturen, hvor omsorgen for byggene er borte. Her er en passasje som ikke frister til bruk, en dør som ikke ser ut til være åpnet på år og dag, og forlatte gjenstander uten funksjon. Deler av bildene har Rasmussen tråklet sammen med en stiv variant av tråd, som for å prøve å binde sammen deler som truer med å skli fra hverandre. For i virkeligheten er det jo nettopp det som skjer. Alt faller før eller siden i grus, det er en erkjennelse arkeologene prøver å holde fra oss. Det er imidlertid murene vi står overfor i denne installasjonen, murer som tydelig òg har en plass i minnene. Men selv ikke minnene er forskånet fra å forvitre og forandre seg, til de ikke er til å kjenne igjen.
