En bank blir ranet av en gruppe med menn i hvite drakter. Bumblebee står lent mot en vegg i et lager. Dette er to scener fra Thora Dolven Balke sin første soloutstilling på Galleri Christian Torp. To monitorer, solid plantet rett på gulvet, viser snutter, en i farge, en i svart hvitt. Snuttene er filmet på 8mm og overført til video, noe som gir dem et bestemt anakronistisk belegg. Her er det ikke approprierte segmenter, men noe veldig fysisk og lettere ukategoriserbart som vises. Fragmentene veksler mellom det som kanskje kan leses som noe personlig og det som kan ses som en kommentar på Hollywood og film-industrien.
Rammer med små polaroidbilder henger på veggen, og den samme blandingen av ulike verdener finner man også i dette billedmaterialet. Fra det personlige, et bilde av en mannsskikkelse i dusjen, til en filmkran på et filmsett. Rammene inneholder alt fra en til flere fotografier. Opp mot veggene finner man skumgummi. De ulike fargene, blå, gul, oransje, har blitt bleket over tid, eksponert av sollys. Hele utstillingen ser faktisk litt solbleket ut. Det er som om filmene, polaroidbildene og skumgummien hadde stått ute i sola på vestkysten av USA og blitt forsiktig farget av solstrålene. I tillegg bringer de tre ulike delene noe nostalgisk over utstillingen, i og med at de to teknikkene som Dolven Balke benytter seg av, 8mm og polaroidfotografiet, begge blir mer og mer utilgjengelige som produksjonsmetoder for kunst, og har en spesifikk materialitet som peker på en bestemt tid.
Det mangler ikke på sammenligninger innenfor kunst, men i mitt massemediale hode trekkes tankene til Lana Del Reys musikkvideo Video Games, hvor snutter fra Hollywoodfilmer og skuespiller Paz de la Huertas oppførsel, fanget av sladderpressen, samples og kombineres med enkle og solfylte bilder av sangeren selv. Dolven Balke er ikke tilstede på samme måte som Del Rey, men det er lett å konstruere en personlighet ut i fra bildene og filmene. Om denne personen er Dolven Balke, en fiksjon eller ikke, spiller egentlig ingen rolle.
Da Torp deltok på Armorymessen i New York tidligere i år viste han også arbeider av Dolven Balke. En serie med polaroidbilder montert på en vegg. Der var polaroidbildene montert rett på veggen, på en del av galleriets bås som hadde blitt malt i en dus gul tone. Noen av bildene hadde blitt fjernet eller flyttet på, og etterlatt seg tydelige merker på veggen. Hos Torp har slike grep blitt visket ut til fordel for et mer konsist og tydelig språk, innrammet og beskyttet. Skumgummibitene minner imidlertid på en måte om et slikt uvørent grep, der de lener seg mot veggen. Delvis som et støtteapparat for kunsten, som beskytter og pakker, delvis som tonale ekko fra polaroidene. Gummien er rektangulær, mer eller mindre, og repeterer dermed rammenes logikk, der de står på gulvet, usikre på om de fortjener å henges opp, om de skal brukes til å pakke rammene senere, eller kanskje avbildes selv. Sammen med bildene og filmene har utstillingen et slør av flyktighet over seg, som et slags reisebrev av en utstilling. I utstillingens materielle anakronismer blandes lag av fiksjon og fiksjonsproduksjon til et nett av referanser i en stil som traverserer tid og ankres i en svunnen tid, kanskje tidligere i år, kanskje for førti år siden.
