Kunstkritikk som kunst, kritikk av kunst, kunst som kritikk og det å være generelt kritisk

Kommentar og oppsummering av Vilks-debatten

Debatten etter Lars Vilks parodiske kunstkritikkprosjekt handlet ikke bare om kunstkritikken. I sin oppsummering skriver Boel Christensen-Scheel at diskusjonen viser hvordan kunstsystemets tiltagende hyperkompleksitet og selvfrefleksivitet er i ferd med å gjøre kunstfeltet uutholdelig og kjedelig. I stedet ønsker hun seg kunstnere som klarer å se vekk fra det teoretiske hjørnet vi har malt oss inn i.

«Kunstkritikk som kunst»
Så ble det en liten diskusjon ut av det likevel: Vilks møysommelig bearbeidede internettprosjekt som er proppfullt av metanivåer og andre kjedelige ting som samtidskunsten generelt er full av. Prosjektet «Kunstkritikk som kunst» (www.vilks.net) tar for seg tekstene til mer (Tommy Olsson) eller mindre (meg selv) anerkjente kritikere, og manipulerer dem (tekstene, ikke kritikerne) slik at de handler om hans eget Nimis-prosjekt, og slik at de blir kommentarer og parodier på seg selv og samtidens kunstkritikk. Mange av tekstene er riktig fornøyelige, noen er svært treffende og andre er både mindre fornøyelige og mindre treffende. I etterkant av prosjektet ble Vilks intervjuet av kunstkritikk.no, fulgt av en debatt, hovedsaklig mellom Vilks selv, Tommy Olsson og den ukjente «m funke».

I et intervju med kunstkritkk.no uttaler Vilks at et av målene med den manipulerte kunstkritikken er å vise at kunsten blir utskiftbar fordi kritikken dreier seg om sosiale og samfunnsmessige aspekter, og ikke virkelig om kunsten. Her er det flere av kritikerne som har protestert, Anna Brodow skriver i den påfølgende debatten: «Själv ägnar jag inte så mycket möda åt diskursbildningen som Vilks tycks tro (åtminstone inte som ett medvetet företag), snarere åt omsorgsfullt beskriva vad jag ser och upplever och formulera hur jag ställer mig till det.» Ofte er det en relativt omfattende omskriving Vilks har gjort, og selv om den manipulerte kritikken «passer» til Vilks’ Nimis-prosjekt mister mange av tekstene sin opprinnelige betydning. Catharina Gabrielsson ser imidlertid nettopp dette aspektet som interessant, fordi teksten blir operativ. Gabrielsson ser teksten som et åpent utspill, som en slags handling, heller enn en spesifikk beskrivelse av et verk: «Enligt min mening är det viktiga i en text inte vad den betyder, utan vad den gir upphov tilll, hvilka effekter som genererats i form av andre texter, handlingar och impulser».

Vilks forskyvning viser oss det konstruerte, det systemiske og det konseptuelle ved kunstdiskursen; men forskyvningen endrer også det som står på spill. Selv om jeg i grunnen har sans for dette prosjektet, mener jeg at Vilks delvis mislykkes i ambisjonen om å vise at kunsten er utskiftbar i kritikerens tekst. Vilks’ prosjekt er hovedsaklig, slik jeg ser det, en didaktisk materialisering av debatten rundt kunstkritikk, der ulike aktører og kriterier i kunstdiskursen vises frem og parodieres. Jeg synes også at dette var et av de mer interessante innspillene om kunstkritikk, så til tross for at Vilks’ prosjekt har en viss bitterhet i seg og nok ikke klarer å peke på noen vei fremover, så peker han på hvor vi er i dag: midt i et system som er oppslukt av seg selv. Det å le av seg selv gjør man dessuten på ingen måte ofte nok, særlig ikke som kunstkritiker.

Kritikk av kunst
Diskusjonen på kunstkritikk.no i etterkant av Vilks’ prosjekt tar for seg mer enn selve prosjektet; konsensuskulturen i (det svenske) kunstmiljøet, biennalesirkuset og kunstsystemets selvopptatthet, sistnevnte synes blant annet i en veldig selvrefleksivitet (påpeking av seg selv og eget system) og et ønske om å vise alle skjulte maktstrukturer. Det er etter min mening fremdeles, og vil alltid være det, viktig å vise frem skjulte maktstrukturer, men en overdreven selvfrefleksivitet sklir raskt over i selvopptatthet. Dette med selvopptatthet kunne forøvrig vendes også mot Vilks’ prosjekt, et prosjekt som i stor grad kan sies å utforske seg selv. Andre ting som berøres i debatten er kritikkens rolle og kunstens mulighet, og både kritikkens og kunstens mulighet for kritikk. Alle disse momentene tyder på en usikkerhet i forhold til de mulighetene som finnes i ens eget virkefelt, og kan sees som et uttrykk for den trettheten mange føler i forhold til et system som nesten utelukkende kommenterer seg selv, et system som nå kan sies å være fanget av sin egen systemitet. Etter en relativt lang kunsthistorieutdannelse er jeg i stand til å «dekode» de fleste «kodene» som skal til for å «lese» en samtidskunstutstilling. Noen utstillinger er som reneste rebusløp, med det ene metanivået og den ene selvreferansen etter den andre. Jeg har tilegnet meg en slags «fasit» fordi jeg kjenner systemet og får tidvis en slags mestringsfølelse fordi jeg forstår. Men disse utstillingene gir meg ingen intens opplevelse av å eksistere, de gir meg ikke «øyeblikk av erkjennelse»: verkene blir kjedelige og forutsigbare, de blir uttrykk for et system som har nådd en viss modenhet og som nå må bestrides. Om ikke institusjonene bryter sammen med det første (noen vil sikkert si at det er nettopp det de har gjort i Norge det siste året), så vil uttrykkene, som kunsten og kritikken, kanskje gjøre det. Jeg tror ikke kunsten klarer å unnslippe institusjonen eller sitt eget system, men jeg tror definitivt at den fremdeles har grenseoverskridende egenskaper. Selv kritikken kan ha grenseoverskridende egenskaper: jeg husker fremdeles følelsen jeg satt igjen med etter å ha lest Olssons tekst der han kobler åpningen på Nobels fredssenter med en låt av Sex Pistols, jeg kjente på forskjellen mellom ungdommens varme harme over verdens urettferdighet og ondskap, og det voksne systemets kalde og glatte informative design av samme tema.

Vilks mener kunstkritikken er avgjørende for kunstdiskursen, avgjørende for hvordan en periode i historien ser på kunst, bedømmer den og oppfatter den. Og det kan man jo si, men man kan også si at kunsten er avgjørende for hvordan det skrives om den, og at samfunnet er avgjørende for hva som skapes. Der Vilks synes å anta en mer desillusjonert holdning basert på å akseptere systemet og heller ironisere over eller parodiere det, vil Olsson ikke godta en så defensiv holdning: «Jag menar bare det är lite slött att slå sig till ro med ett perspektiv som reducerar oss alla til kopior av kopior av kopior – det är i grund och botten fiktion vi arbetar med, det vill säga allt man kan tänka sig, så det ska väl for fan inte vara så omöjligt att komma loss ur den här påtvingat ironiska hängemyren?» Nei, det tror ikke jeg heller, og det er her det gjelder å insistere; håpet er en politisk insistering.

Kunst som kritikk
Kunstens kritiske potensiale? Vilks mener «… problemet är det att konsten/konstvärlden blivit förståelig och förutsägbar på ett sätt som vi inte haft tidigare.», ihvertfall ikke siden 60-tallet; og kan det forutsigbare virke kritisk? Det har man nok vanskelig for å forestille seg. Når kritikken er blitt en selvfølgelig del av kunsten, så må vi ha noe annet! Det vil si at vi må revurdere det vi legger i begrepet kritikk fra å være noe motsetningsfylt, noe som står i et direkte forhold til det det kritiserer, til å bli noe som vektlegger mangfoldet og det som er annerledes. En selvrefleksiv holdning spiller alltid på seg selv og bekrefter dermed seg selv samtidig, som Elmgreen og Dragsets kræsjlandede museumsbygning på Kyss Frosken. Det kritiske må finnes utenfor en selv, men samtidig være karakteristisk eller typisk for det iboende. Meningsvekslingen mellom Vilks og Olsson spiller ut (jeg har da ikke gått fra kunsthistorie til teatervitenskap for ingenting) den stemningen som er tydelig i dagens kunstmiljø; kunstsystemet har bygget opp en hyperkompleksitet som er i ferd med å bli uutholdelig, kjedelig. Olsson sier han synes en hvilken som helst avgangsutstilling er bedre og mer interessant enn en internasjonal biennale, og jeg forstår ham, men jeg er ikke enig. For mange av dagens unge kunstnere virker også underlig teoritunge og usikre. Mye dreier seg om den unge kunstnerens egen tilværelse og prestasjonsangst i forhold til et kunstsystem som er blitt så strukturert og teoritungt at de knapt tør å hive seg inn i sirkuset. Andre igjen forsøker å se vekk fra det teoretiske hjørnet vi har malt oss selv inn i (slik Jan Christensen bokstavelig talt har gjort) og arbeider i det små, med mer eller mindre kvalitetsmessige og mer eller mindre uklare praksiser. Det er i disse sistnevnte at dagens kunst synes å være mest vital, mest villig til å virke uavhengig av og i forhold til kunstsystemet.

…og det å være generelt kritisk
Flere steder i Vilks-debatten snakkes det om at ting ikke er viktige: kunst er ikke så viktig, ikke kunstkritikk heller, for ikke å snakke om debatten i seg selv, den er faktisk ikke verdt noen ting, mener en kritiker. Og Vilks sier seg enig… Hva betyr det? Hva er egentlig viktig? På den ene siden synes jeg dette er en relativt arrogant retorikk hvor det antydes at det andre tenker, mener og føler ikke er verdt noe, og at man selv vet hva som virkelig er viktig. For det er klart disse tingene er viktige, hvis ikke hadde vi da virkelig ikke giddet å diskutere dem! Jeg synes det er en temmelig blasert og matlei kritikerskare som sitter og sier at ting ikke er viktige og at andres diskusjoner ikke holder mål. På den annen side tror jeg at også disse kommentarene fører oss tilbake til trettheten i systemet, det er nå på tide å skifte fokus og gi et forsøksvis svar på hva som er viktig. Kunst er viktig og mennesker er viktig, og som så mange før oss har gjort, både i og utenfor kunsten, når det har røynet på med teoritretthet: DO IT! Gjøre, handle, skape!

Tidligere i år utkom essayboken Kritik af den negative opbyggelighed av Frederik Stjernfelt & Søren Ulrik Thomsen i Danmark, der hovedbudskapet er at negasjonen, i form av den direkte kritikken, er blitt et slags paradigme i kulturlivet og den offentlige debatten. Ingen vil være i posisjon, men alle i opposisjon. Det samme sier den relasjonelle estetikkens far Nicolas Bourriaud i sin Relasjonell estetikk: «…Den (relasjonelle kunsten) representerer uansett et alternativ til den depressive, autoritære og reaksjonære tenkningen som, …, later som om den er den gjenfunne «sunne fornuft». Kritikkens rolle, som jeg tidligere var inne på, kan være en ganske annen; f.eks. å få frem det mangfoldet av praksiser som faktisk finnes (det finnes mye kunst som ikke er preget av denne trettheten), gjøre interessante koblinger og vise oss, vise offentligheten, at vår erfaringsverden er mer kompleks enn vi vet, og på ingen måte begrenset av et sett teorier. Så la oss få flere hypoteser, flere crazy forslag; vi trenger etter min mening flere meninger og mindre kritikk, mer konstruksjon og mindre dekonstruksjon. Det er mye man skal passe seg for, som å være ukritisk til seg selv, men det vil ikke si at vi ikke skal begynne å være litt mer naive, litt mer romantiske, klisjefylte og vågale, for å formulere og materialisere noen alternativer til det som fungerer mindre godt rundt oss, enten det er kunstkritikken eller verdens urettferdighet. Determinisme finnes ikke i virkeligheten, og det er ikke slik at vi aldri kan klare å unnslippe eller overskride systemet. Det finnes mange overskridelser allerede i dag, mange steder der feltene blandes i hverandre og blir uklare. Mange steder som både er en del av kunstsystemet og samtidig unslipper det: her kan nevnes prosjekter av Superflex, Rirkrit Tiravanija og det norske prosjektet The Nord Land av Geir Tore Holm og Søssa Jørgensen, for bare å ta noen av de mest kjente.

Vilks får nest siste ord:
«Det går så småningom över, kan jag tänka mig, men vi kommer att dras med det här ett gott stycke tid ännu.» Akkurat hvor lenge er opp til kunstsystemet, som egentlig består av et mangfold av mennesker som arbeider med og bryr seg om kunst og mye annet.