Like før sommeren annonserte Astrup Fearnley Museet at Gunnar B. Kvaran fratrer stillingen som museets direktør i begynnelsen av neste år.
Kvaran kom til museet i 2001 etter å ha vært direktør for Bergen Kunstmuseum. Siden da har museet flyttet fra beskjedne lokaler i Dronningens gate til signalbygget ytterst på Tjuvholmen.
– 19 år er lang tid i samme stillingen innen kunstverden, sier Kvaran til Kunstkritikk, – da Hans Rasmus Astrup ga seg som museets styreleder i 2018 tenkte jeg at det var en god anledning til å forlate museet og gå videre.
Som direktør har Kvaran kuratert en rekke større presentasjoner av enkeltkunstnere, samt flere geografisk orienterte gruppeustillinger. Men perioden hans ved museet har særlig vært forbundet med store investeringer i amerikansk samtidskunst.
– Da jeg fikk tilbud av Hans Rasmus Astrups om å bli direktør var den sentrale oppgaven å utvikle en amerikansk samling, sier Kvaran. – Astrups intensjon var å etablere et internasjonalt kunstmuseum, og for meg var det interessant å skape et alternativ til den rollen Nasjonalmuseet hadde hatt gjennom alle år.
– Vi skulle ikke lage en historisk oversikt over amerikansk kunst, men se på kunstnere som hadde forandret kunstbegrepet. Så dette var et ganske ambisiøst prosjekt. Når vi fant frem til kunstere som etter vår mening kunne passe inn, ville vi ikke bare ha representative verk, men disse kunstnernes beste arbeider. På den måten fikk vi oversikt over mange kunstere, og vi har fulgt den amerikanske samtidskunsten frem til nå.
Kvaran er opprinnelig fra Island. I 1986 tok han en doktorgrad i kunsthistorie ved universitetet i Aix-en-Provence i Frankrike. Deretter arbeidet han i Reykjavik, før han kom til Bergen i 1997.
– Sammenlignet med Island var det veldig få internasjonale kunstnere som oppsøkte eller etablerte seg i Norge på begynnelsen av 90-tallet, sier Kvaran. – Unntaket var helt klart Henie Onstad som først satte det norske kunstlivet i kontakt med den store verden. Men det var ingen andre nordiske museer som utviklet en amerikansk samling. Louisiana og Kiasma hadde sporadiske forbindelser med den amerikanske kunstscenen, og Moderna Museet kjøpt en del amerikansk kunst på 50- og tidlig 60-tallet, men på 80-tallet hadde de stort sett mistet kontakten med det amerikanske kunstmiljøet.
For Kvaran ble utstillingen Uncertain States of America i 2005 definerende for det videre arbeidet på museet. Den gangen inviterte han Hans Ulrich Obrist og Daniel Birnbaum til å delta på en to år lang forskningsreise på kryss og tvers av Amerika for å kartlegge landets yngre kunstscene. Hans Rasmsus Astrup og museets stiftelse finansierte reisen. At en institusjon fikk anledning til å produsere en slik utstilling var helt nytt i Oslo, ifølge Kvaran.
– Samtidig var vi klar over at amerikansk kunst ikke lenger hadde den samme internasjonale dominansen som tilfellet hadde vært med pop-kunst, minimalisme, abstrakt ekspresjonisme osv. New York var ikke lenger sentrum i kunstverden; det vestlige kunstkonseptet var blitt universelt. Det hadde etablert seg i Kina, India, Midtøsten, Afrika, Sør-Amerika, over hele verden, og vi ville se hvordan de forskjellige kulturelle miljøene produserte samtidskunst basert på vestlige konsepter, men med helt andre kulturelle, språklige og filosofiske premisser. Resultatet var store prosjekter som China Powerstation (2007), Indian Highway (2009), Europe Europe (2015), og Imagine Brazil (2013).
Hvordan var synergien mellom dere og Museet for samtidskunst da dere begge holdt til på Bankplassen? Og har dette forholdet endret seg?
– Da Museet for samtidskunst var en selvstendig institusjon med ansvar for den samme perioden vi var engasjert i, kompletterte vi dem helt klart med et mer internasjonalt program. Etter at Nasjonalmuseene slo seg sammen ble vi mer alene, og i dag kan ikke vårt og deres mandat sammenlignes.
Hva er Astrup Fearnley Museets ansvar?
– Først og fremst å introdusere syn på kunstnere og kunst som ikke har vært tilstede i det norske samfunnet. For et generelt publikum oppleves denne kunsten ofte fremmed, og da er det enormt viktig å utvikle en sterk formidling. Vi skulle ikke bare være en vitrine for internasjonal kunst, vi måtte også forklare og inspirere våre gjester på forskjellige nivåer. Vi ansatte kunstverter, holdt omvisninger, kunstklubb for barn og unge, og torsdags-arrangementer med forskjellige tematikker. Utdanningsoppgaven er en viktig del av vårt ansvar.
I et essay i Morgenbladet i fjor kritiserte kunsthistoriker Ina Blom Astrup Fearnley Museet for å bare «følge med» på en type amerikansk pop-kunst som er gjenkjennelig i andre steder av verden. Hva tenker du om den kritikken?
– Jeg tenker karakteristikken hennes er litt forenklende. Det er klart at vi jobber mye med fortellende og figurativ, konseptuell og neo-modernistisk kunst. Men ser man på utstillingsprogrammet som helhet, ser man at det er mer komplisert, selv om det er klart at utstillingene preges av hvem som lager dem, deres kunnskap, affiniteter, og hva de liker og kanskje også forstår. I alle utstillingene har det vært viktig å samarbeide med internasjonale kuratorer og institusjoner, og da kommer det alltid inn flere aktører, mer kunnskap og forskjellige kunstsyn.
Har det vært aktuelt for dere å utvide fagstaben?
– Hans Rasmus Astrup har i det store og hele brukt pengene på innkjøp. Han har også støttet museet på en fantastisk flott måte, men med 15 ansatte er vi en relativt liten institusjon. Det har vært vårt handicap. Derfor har det vært viktig å etablere nettverk fra Reykjavik til Kina, USA og Brasil. Det betyr at vi er to kuratorer her på museet, men med våre samarbeidspartnere blir vi plutselig fem.
Har museet særegne utfordringer sammenlignet med for eksempel Munch- eller Nasjonalmuseet?
– Museet er privateid, det betyr at vi har stor frihet til å definere prosjektet vårt, til å bringe inn kunstnere som vi mener er interessante. Dette er et enormt privilegium. Men jeg tror det bare et spørsmål om tid før museet får mer offentlig støtte, fordi vi jobber med et seriøst prosjekt og er en aktør i kultur- og kunstutdannelsen i det norske samfunnet. Av et budsjett på 50 millioner har vi kun én million i offentlig støtte. Samtidig har vi mellom 150.000 og 200.000 besøkende i året, som kommer hit for å lære om samtidskunst.
Alle større kulturinstitusjoner klør etter private sponsorer. Er det vanskelig å skaffe dem?
– Det er veldig vanskelig. I Norge er det ingen stor tradisjon for filantropisk virksomhet. Vi har private samlinger opp gjennom historien, med store gaver til Nasjonalmuseet og museene i Bergen, for eksempel, men å gi pengestøtte sitter langt inne.
I 2012 fikk dere mye oppmerksomhet for å inngå sponsoravtalen med Lundin Petroleum, et selskap som da var under etterforskning for medvirkning til folkemord i Sudan. Hvilke dilemmaer sto du oppe i den gangen? Var det aktuelt å skrinlegge avtalen?
– Det er alltid komplisert når store multinasjonale selskaper støtter kunsten. Jeg visste ikke hvordan avtalen forretningsmessig var satt sammen. Da jeg satte meg inn i saken, kom det frem at dette ikke var noe som kunne knyttes til Lundin i Norge. Vi snakket med norske myndigheter om hvordan selskapet opererte her i Norge, og det var ingenting man kunne kritisere den norske delen av Lundin for. Fordi vi forholdt oss til det norske selskapet, så vi ingen grunn til å avslutte samarbeidet. På det tidspunktet forelå det heller ingen dom i saken.
Stillingsbeskrivelsen da du tiltrådte som direktør for 19 år siden var å etablere et internasjonalt museum for samtidskunst og en annen stemme på den norske kunstscenen. Har du lyktes?
– Når vi ser på utstillingsprogrammet de siste 20 årene kan vi konstatere at det norske kunstlivet ville vært veldig annerledes uten Astrup Fearnley. Det er klart vi ikke er enige om alt, at det er forskjellige meninger om kunst, kunstnere og utstillinger. Vi har samlet i dybden på store kunstnere som Matthew Barney, Jeff Koons, og Cindy Sherman. Jeg må si det er helt formidabelt at vi har denne samlingen internasjonal samtidskunst.
Kvaran er tilbakeholden med informasjon om planene sine videre, utover at han vil fortsette å være tilknyttet Stiftelsen Hans Rasmus Astrup som rådgiver. Den 30. januar neste år åpner han sin siste utstilling på museet. Utstillingen kurateres av André Magnin og tar for seg afrikansk kunst.
– Magnin var en av kuratorene ved utstillingen Magiciens de la terre på Pompidou i Paris i 1989. Det var en visjonær utstilling og første gang et stort museum organiserte en utstilling med samtidskunstnere fra alle kontinenter. Magnin hadde ansvar for Afrika, og siden har han vært opptatt av den kunsten som produseres i Afrika og på afrikanske premisser. Da har vi dekket alle kontinenter!
