Trollkrems Tor Erik Bøe sa til Klassekampen at «surfiser» kunne holde seg hjemme fra performance- og musikkfestivalen Soppen som fant sted i Ekebergparken denne helgen. Skal man holde seg til den infantile sjargongen, var det bare fulle og glade «søtnoser» som dels skled, dels gikk ned Ekebergparken i øsregnet lørdag natt. Utover den streken i regningen regnskyllet antagelig var, var så godt som alle praktikaliteter godt ivaretatt av Trollkrem og medarrangørene Oslo Pilot. Festivalen var så proft organisert at man fikk følelsen av å overvære et Super Bowl i miniatyr; under velkomsttalen agerte Bøe og makker Jennie Hagevik Bringaker de reneste Oscar-verter, med rosende framsnakk av deltagerne og anstrengte ordspill.
Nils Bechs intimkonserter i James Turrells Skyspace var første post på programmet fredag. Opptredenen, der publikum kun slapp inn i grupper på åtte, genererte så lange køer at frivillige festivalarbeidere gikk langs rekken med milde anmodinger om å gi opp. Dette hadde selvsagt motsatt effekt. Folk ble stående, og diskuterte ivrig vitnesbyrdene til dem som hadde vært inne. Å bli sunget til av Bech – man kan bli smigret bare av tanken. Dessverre ble det med tanken for Kunstkritikk, som stod i den håpløse enden av køen.
Marthe Ramm Fortun holdt en nidtale til Marina Abramović og andre karakterer av suspekt moralsk støpning. Hun foredro teatralt om kunstnerens rolle. Selv når hun sto og vippet på kanten av den høye scenen var hun trygg, forsikret hun publikum. Da Fortun på et tidspunkt begynte å kaste epler på tilskuerne, ble aggresjonen godlynt tatt imot. Én publikummer snappet et av de flygende eplene ut av luften med velkoordinert hånd.
Den som dro på Soppen på jakt etter tvilende, famlende og introvert performancekunst, gikk kanskje slukøret hjem. Det store flertallet som derimot hadde forberedt seg på et heftig show ispedd kjønns- og identitetspolitiske overtoner fikk valuta for pengene. De inviterte kunstnerne var habile levenlagere som utviste en oppsiktvekkende scenevanthet. Selvtilliten smittet over på publikum, som gjengjeldte med å sørge for at arrangementet etter alt å dømme vil stå som det mest dokumenterte i historien.
Vår hegemoniske selvfremstillingskultur var gjenstand for mye harselas. Monologer framførtes med kokett barneaktig stemme. Etter å ha krampegrått ironisk på scenen spurte Marcel Alcala om publikum var underholdt. Mange av kunstnerne benyttet seg av farselignende elementer, hvor teatraliteten var påtrengende. Alt fra oppfordringer om å fri seg fra undertrykkende strukturer til trivielle blogginnlegg ble presentert i en hysterisk, maniert tone som ville fått Ryan Trecartin til å framstå døsig.
Monica Winther tok tak i en annen kvinneklisjé enn de andre som sirkulerte denne kvelden – nemlig «urkvinnen», som har en hotline til selve Naturen og kan tappe av dens ukontrollerbare og mystiske krefter. Akkompagnert av dyktige musikere, sang Winther en slags world-muzak med en innsats som var imponerende.
Tyler Matthew Oyer hadde en serie performancer som også fungerte som konferansierinnslag. «This is not a nightclub, this is a performance art festival. Shut up!» ropte Oyer til den hengivne massen. Det siste innslaget fra Oyer var en dramatisk framført sang som mobiliserte publikum til å følge kunstneren i en kortesje til scenen hvor neste programpost skulle finne sted.
Av andre innslag kan nevnes amerikanske Casey Jane Ellisons selvutleverende stand-up hvor hun latterliggjorde og bekreftet selvopptattheten hun anklaget seg selv for. Agatha Wara og Tariq Hindic rapporterte fra framtiden, hvor mennesker får psykoaktive stoffer i stedet for fengselsstraffer. Zackary Drucker viste et videoverk hvor hun gestaltet tre Trump-tilhengere som utviste ulike grader av galskap, og Actually Huizenga sang og danset mens bandmedlemmer fra Haust spilte.
Det manglet ikke engasjement, plystring, hoiing og applaus. Kunstnerne ble mottatt som pop-idoler, en rolle mange også spilte opp. De til dels ekstreme uttrykkene lot ikke til å fjetre. Høylytte bifall ledsaget for eksempel amerikanske Narcissisters reverserte striptease, hvor kunstneren entret scenen naken, og framproduserte plagg fra innsiden av en overdimensjonert afro-parykk eller trakk dem ut av rumpa. Svarløsheten som performance-kunsten er kjent for å avføde hos publikum preget altså ikke Soppen. Jevnt over virket publikum heller vel tilpass, som om de aldri hadde gjort noe annet enn å gå rundt småfulle på Dronebryggs sopp-øl på festivalområdet i Ekebergparken.
