Diskret og ultravoldelig

UKS-biennalen baserer seg denne gang på en antydningens kunst, med byen som tematisk omdreinings- punkt. Utstillingen har gode enkelteverk, men blir til tider litt diffus i sin ambisjon.

Skulpturen UKS Plaza reiser seg høyt til værs utenfor de nye lokalene til UKS i Lakkegata. Med ikke så liten oppfinnsomhet og ironisk intelligens blir inngangspartiet gjenkjent som et «corporate plaza», komplett med skinnende stål og smakfull skifer. Vi bevitner opphøyelsen av lineære, underjordiske nettverk til et barokt sammensurium her. Dette er en estetikk som trekker linjene fra det ustabile i dynamiske systemer, til livet i byen forøvrig. Skulpturen fungerer også som rampe for et lite digitalt kamera som filmer mens det beveger seg berg og dalbane-messig opp og ned og rundt omkring. Denne rundfarten overføres som videoprojeksjon til utstillingsrommet innenfor. Dette anti-cartesianske, men allikevel rene blikket gir kanskje et løfte om ubalanse og utfordring i utstillingens videre gang, men her blir man skuffet. UKS biennalen har denne gang et utpreget kjølig observerende, lineært preg. Her blir vi ikke overfalt, men snarere invitert inn i antydningens kunst.

Byen
Temaet er byen. Her har kunstnerne med ett unntak konsenterert seg om Oslo, kanskje særlig den østlige delen av den. Ingen overaskelser her; pittoresk anløpne, mindre velstående deler av byen har alltid vært en fascinasjon for kunsten. Dette mener jeg ikke nødvendigvis som en kritikk, men som et apropos. Byen har forøvrig alltid vært et komplisert nettverk av maktstrategier og usynlige tråder. Byens geografi kartlegges primært gjennom mentale forestillinger og bilder. Fasadene kan skjule en barokk fantasme, byen kan fremstilles som promiskuøs og uorganisert, ja til og med _trans-menneskelig. _

En biennale om Oslo er derfor en sjanse til, på en kunstneriske arena, å iverksette en byens diskurs omkring det synlige og usynlige. Tenker man rent politisk kan en eventuelt falsk idyll ransakes. Hva jeg vil kalle Pax Ditlev-Simonsen – Oslos godslige høyrepolitikk – får imidlertid ligge relativt uforstyrret på denne utstillingen. Økosystemet av tiggere, narkomane og kebabrotter blir overlatt til seg selv. Heller ikke Urbanismen som et postmoderne og hyklerisk in er i særlig grad undersøkt. Så skal alt være politisk aggressivt og hensiktsmessig i disse dager? Svaret er nei, og utstillingen fungerer i det den bruker diskrete virkemidler, allikevel savner jeg et verk med større lokalpolitisk ambisjon.

Avkledninger
Kanskje man skal tone ned kunstens propaganderende rolle og ta for seg det enkelte verk. Det første man møter er Katja Høsts lett spektakulære The Lonely Crowd, spektakulært fordi vi gjennom kikkerens privilegium får se mennesker i det de på vei rundt i byen fanger sitt eget blikk i byens vinduer og overflater. Bak den overflaten sitter vi kaldt og rolig og observerer på riktig pornografisk Big-Brother vis. Kunstneren hevder selv at verket forteller noe om subjektets konstruerte fasade og om selvets sårbarhet. Javel, slik kan det vel også virke på betrakteren, og det er muligheter for at dette sporet følger oss når vi skal vandre videre ut i byen. Imidlertid har denne type spionasjesjanger med «candid camera» røtter tilbake til 30-tallets gatefotografi (nylig avdøde Cartier-Bresson skal ha sin del av æren), og spørsmålet blir om ikke mennesket til alle tider har speilet seg på denne måten. Bildet kan dermed litt for raskt og ufrivillig kastes tilbake til dets pornografiske essens – betrakterens vilje til å avkle. Resultat: det kan virke for grovt og lite gjennomarbeidet.

Også Bodil Furus video En plass i solen kan bringe publikum i forlegenhet, men den gjør det med større intellektuelt engasjement. Furu har fulgt fire eksempler på «det lille menneske», der de forteller om seg selv til Furus kamera, og vi følger dem på et utvalg aktiviteter. Det blir på samme tid en rørende og delvis komisk affære, men grunnstemmningen synes mørk. Med poetisk innlevelse antydes sårbarheten hos forkomne individer der de sjangler gjennom en verden i oppløsning, en verden av post-arbeiderklasse, postmodernitet, post-humanitet, post-natur – post-alt. Natur som enda et manipulerbart bilde blir tema for en av de portretterte idet hun bedyrer sitt hat mot naturen, samtidig som hun pleier en vissen tomatplante i sin lille drabantbyleilighet. Forøvrig tilbringer hun dagene med å lete etter kunstgress på Oslo City. Kanskje diktert av kunstneren? Likevel blir det bra.

Temperert
Eline Mugaas’ fotografier ser ut til å befinne seg i skjæringspunktet mellom den strenge formalismen i Becher-skolen og en mer humanisert amerikansk tradisjon med røtter tilbake til syttitallet. Det er ikke noe dårlig sted å være. På det beste balanserer Mugaas i en temperert sone – i det kalde og varme, ute og inne – og klarer dermed å la fotografiet leve sitt nøytrale mekaniske liv, på egne premisser og uten affektasjon. Det er lyset, jordens sirkelgang og bevegelse, som dikterer bildene. Det er de enkle naturprosessene som bryter igjennom og dermed definerer opplevelsen av det urbane.

Man kan et øyeblikk få seg til å tro at byen blir statisk hos Mugaas. I virkeligheten er det motsatte tilfelle, byen er i stadig bevegelse, en regelrett byens tao. Kameraet kan bare beskjedent fange – i mangel av bedre ord – poetiske antydninger, små spor av denne dynamikken. Mugaas er ikke så rent lite heroisk på fotografiets vegne her, som motstand mot fotografiets mørke bakside, den kakafonien av kamerabruk vi blir utsatt for hver dag, hele året. Hun arbeider i det stille, i det folketomme, til tider orienterer hun seg mot seige prosesser slik som entropi, (tanken går til Land Art: Robert Smithson og Bernd og Hilla Bechers samarbeid i Field Trips fra 1968) andre ganger til det mer magiske. Alt i alt et høydepunkt, men hadde fortjent en bedre plassering i gallerirommet. Fotografiene henger hulter til bulter – uansett om det er for å spare plass eller skape bevegelse – det yter ikke bildene full rettferdighet.

Fasader og baksider
Dette bringer meg over på forvaltningen av rommet – kurateringen. Kuratorene har tydeligvis lagt vekt på variasjonsbredde i «utrykksform», dvs alle, eller nesten alle grener av kunst er representert: maleri, skulptur, det stedsspesifikke, konseptet, «politisk kunst», det strengt fotografiske, video, lyd, kanskje også performance. Meningen er vel å speile byens egen uttrykksvariasjon, men kan også virke rotete i et såvidt lite lokale.

Utstillingen er stillferdig, og kuratorene har gjort et modig valg med Knut Henrik Henriksens Butterfly, midt i rommet, en ganske enorm vinkelform kledd i furupanel, løselig basert på en episode i Gullivers reiser. Den virker kommanderende i sitt krav på plass og oppmerksomhet, og står dermed for et de-stabiliserende og dynamisk element man føler at denne «White Cube» kan trenge. Opplevelsen blir imidlertid tvetydig. En brautende tilstedeværelse kan også overdøve det delikate og stillfarne.

Videre har kuratorene tenkt seg at hovedrommet skal speile byens rom, stedet hvor arkitekturen og fasaden behandles. Dette ytre ansiktet avstemmes ved at siderommene representerer livet i byen bak fasaden – politikken, historien eller historiene. Kanskje det mest logiske valget, det eneste som ville fungert. Allikevel savnet jeg en større vekt på oppløsningen av en slik bundethet i den nåtidige byen; et sterkere verk som kunne belyse det promiskuøse forholdet mellom det offentlige og private i vårt samfunn, opphevelsen av mentale og kroppslige territorialgrenser. Jesper Alværs byvandringer og hjemme-hos-prosjekt bøter muligens på noe av dette.

Byen som apokalypse
Det kunne vært fint med et eksempel på det groteske ved byen, eller en framstilling av byens arkitektur som et moderne skrekkscenario. Hos Jeff Wall er arkitekturens kalkulerende formalitet bakteppe for en undertrykkelsens poesi. Hos Wall står denne undertrykkelsen i fare for å utløse en emosjonell eksplosjon – og gjør det. En lignende eksplodert undertrykkelse finner vi i Dan Graham’s uferdige Alteration to a Suburban House (1978). Her glir de formelle fasadene over i en ekspressiv hallusinasjon. Wall beskriver verket på denne måten: «In this work, conceptualism is the discourse which fuses together three of the most resonant architectural tropes of this century (the glass skyscraper, the glass house and the suburban tract house) into a monumental expression of apocalypse and historical tragedy.» Likeledes blir forholdet mellom den kuete kroppen og den undertrykkende arkitekturen i David Cronenbergs film Shivers belyst ved at drabantbyens blokker får den infiserte kroppens karakteristikker. Grensene mellom kropp og bygning oppløses idet parasitter lar seg pumpe rundt i rør og ventilasjonssystemer.

Med adskillig større vekt på saklighet er Ane Hjort Guttus Å bo i drabantby likeledes en registrering av modernitetens forfeilete prosjekt. Guttu har med akademisk iver gått igjennom den historiske utviklingen i fotografiske fremstillinger av drabantbyen, og ledsager det hele med en beskrivende tekst. Da Graham lagde Alterations på sytti-tallet, var statusen til drabantbyen i opinionen på et historisk lavmål. Fotografiene Guttu har samlet fra denne tiden tar tak i harde realiteter, særlig med tanke på drabantbyens fremmedgjørende effekt. I 2004 blir arkitekturen undertrykt og usynlig; man resignerer og presenterer Groruddalen som et grønt dalsøkk, komplett med den idylliske gården Linderud. Kanskje et eksempel på lokalpolitisk fornektelse her; et sted der alt bare er kos, der politikk bare er kultur. Men Guttus arbeid blir kanskje ikke farlig nok. Antydningene igjen, likevel antydninger som reflekterer en politisk realitet som fortjener en kraftigere stemme.

Politisk realisme
Virkelig politisk blir det i galleriets indre rom. Liv Bugges videoarbeid fra Brussel, I let you go so I can hunt you down er sterk realisme. I noe som ligner på forfatteren J.G.Ballards dystopiske scenarier – jeg tenker spesiellt på boken Super Cannes (2001) – ruses den enorme svarte Mercedesen – den hisses opp til litt voldsrekreasjon. Ultravolden skal ramme ulovlige, rettsløse immigranter som vandrer gatelangs på jakt etter arbeid. Volden skal forbli latent eller forskjøvet i verket, da Bugge selv kler seg i den mulige overgriperens kappe. Hun sitter i mersjen og speider etter offeret, som tilslutt plukkes opp med spørsmålet: «Vil du være nakenmodell for en skulptur?». Svaret er ja, og dermed skrives det en undertrykkerens historie om og på denne svarte kroppen. Historien om slaveri, rasisme og fetisjering.

Bugge klarer å konfrontere publikum med bildet av en kolonisert annen. En annen som sitter og står der låst i sin status som ikke-subjekt. Avstengt fra egne behov, blir denne kroppen fullt og fast et objekt for den koloniserendes begjær. Den seksuelle fetisjeringen forblir kanskje den viktigste siden ved dette verket. I diktet Black Machismo (1992) sier den afroamerikanske dikteren Essex Hemphill det slik: «When his big black dick / is not erect / it drags behind him, / a heavy, obstuse thing, his balls and chains / clattering, making / so much noise / I cannot hear him/ even if I want to listen». Litt synd at Bugges verk ikke er fra Oslo eller «anderledeslandet», men det gjør det ikke mindre viktig, tvert imot.

Utstillingen byr også på utendørskino 10-11.9 med «Oslo-filmer», tre byvandringer, og en rekke paneldebatter og forelesninger omkring byproblematikk.