Anti-konsumeristisk manierisme

Utgangspunktet for verket på Plastic Reef er enkelt: globalt produseres det en enorm mengde plastprodukter som etter hvert havner, som store øyer, i verdenshavene. Her blir de liggende på ubestemt tid, siden nedbrytningstiden for plast er lang, noen ganger svært lang: 10-12 år for plastposer til noen hundre år for kraftigere plastemballasje. Enkelte plastflasker er ikke nedbrytbare i det hele tatt. I den grad plasten overhodet brytes ned dannes fragmenter som forgifter havets økosystem og som, gjennom fiskeprodukter, også sprer seg til oss mennesker. Maarten Vanden Eynde har, som flere andre, sett det åpenbart kritikkverdige i dette og samlet sammen plastprodukter fra verdenshavene for å skape kunst. Resultatet er en amorf skulptur, hvor enkelte ting kan gjenkjennes, vi ser blant annet en toalettbørste, rester av en sko og en del av en hårtørker. Plastic Reef er et veritabelt Return of the repressed: her ser vi konsumets fortrengte materialisert som et kjempemessig memento.

Vanden Eynde bidrar til en instrumentell bruk av kunst med sitt verk, og dermed også til en intervensjon i restene av autonomibegrepet. Det har jeg stor sans for. Det er heller ingen grunn til å skjule sin agenda når motivasjonen er så klar. Kunstens autonome kjerne lar seg uansett vanskelig ødelegge, dvs. kunstobjektet kan umulig bli ren funksjon, selv om enkelte lesninger og prosjekter er uttalt instrumentelle. Kunstobjektet er, per definisjon, mangetydig og har alltid en betydningsmessig merverdi. Eksplisitt politisk kunst, for eksempel, kan gjerne betraktes i kraft av sine formal-estetiske aspekter. Denne dragningen mot det formale reflekteres i kunstverkets plassering. Så lenge verket blir vist i et galleri er det derfor mer skulptur enn opprør. Aksjonistisk kunst med en åpenbar pedagogisk agenda trengs likevel for å tvinge frem en mer klargjort forestilling om kunstens betydning for hver og en av oss. Det klare og tydelige er jo i seg selv en kvalitet.

Likevel syns jeg Plastic Reef har en i overkant enkel didaktisk funksjon. Når budskapet har sunket inn, gjenstår en forvridd akkumulasjons-skulptur, som forteller oss hvordan en viss type materiale deformerer natur og kultur, men uten at den gir materialet et tydelig, estetisk-konseptuelt liv videre. Når det didaktiske formularet er opplest og vedtatt, står vi igjen med en forunderlig dekadent form, som er uttømt på innholdssiden.

Selve forflytningen av plasten til kunstrommet gir den, i sin krokete form, et barokt preg, kall det gjerne anti-konsumeristisk manierisme. Dette er interessant nok, men slik verket står nå blir det mer en konstatering, et punktum, enn noen tenkning videre i det rommet påstanden det har fremsatt skaper. Riktignok et ganske uvanlig punktum, altså, men likevel.

I denne sammenhengen er det interessant å se på Thomas Hirschhorns langt mer avanserte bruk av billige materialer, herunder søppel. Her er det ikke bare forbrukskulturens uheldige sider som eksponeres, men dets skulpturale potensial som ramme for pedagogiske situasjoner. Det approprierte materialet utvikles hos ham tydeligere som noe med en egen verdi som kan utvikles, siden søppelet demonstrativt resirkuleres som både en påminnelse og som et miljø for læring. Ta for eksempel hans Spinoza-monument (oppført i Amsterdam, 1999). Dette består av materialer vi ikke vanligvis betrakter som verdifulle, som tape og papp, men det er nettopp denne nedjusteringen av kunstverket som noe i materiell forstand edelt og eksklusivt som utgjør det effektive miljøet for Hirschorns pedagogikk. Å presentere undervisning i filosofi i en ramme av noe antatt verdiløst, skaper en montasje av kritikk og pedagogikk som antyder mange muligheter for videre arbeid med både Spinoza og begrepet om verdiløshet uten å stoppe opp i en enkel påpekning av konsumets uheldige bieffekter. Jeg oppfatter tvetydigheten i denne situasjonen som mer produktiv enn Plastic Reef. Men, som sagt, er aksjonismen mot konsumets ulemper naturligvis på sin plass; ikke minst når den også fungerer som en intervensjon i tanken om det autonome kunstverket.