Med temperaturer på godt over 25 grader har man hatt følelsen av å befinne seg i døsig høysommermodus i flere uker, men den norske kunstsommeren sparkes for alvor i gang først nå i slutten av mai med et tett program med foredrag, åpninger og performancer, som knapt lar en få puste ut mellom begivenhetene.
Vi starter uken med Universitetet i Oslos seminar om gråhet i kunsten og filosofien, og lengter litt til det sannsynligvis adskillig mer fargerike symposiet om mote og kjønnsuttrykk som arrangeres av residency-initiativet Praksis på fredag. I kveld inviterer Trollkrem til utendørs performanceprogram i Botsparken i Oslo, med joik av Ánde Somby, fysioterapeutisk inspirert performance av Marie Askeland og en installasjon i trærne av den amerikanske kunstneren og erotikaforfatteren Lex Brown. Torsdag og fredag er det Festspillutstillingsåpning i Bergen, Masterutstilling for Kunstakademiet i Oslo, i tillegg til en lang rekke galleriutstillinger. Puh! Søndag kan man roe ned med skogstur i Lillomarka med Elin Már Øyen Vister for å lytte – sågar «dyplytte» – til den samiske multikunstneren Áillohaš’ Fuglesymfonien i regi av Office for Contemporary Art Norway.
Også i Akershus Kunstsenters Klorofyll og kapital beveger kunstnerne seg ut av institusjonen for å innta byen. Man skulle tro at denne tendensen til å ta med kunsten ut i skogen, i parkene og i byen vitnet om et kunstliv som var gått lei av det institusjonelle kunstrommet og de etablerte formatene. Men andre steder befestes inntrykket av at separatutstillingen er den rådende visningsformen. Enten det er på de nasjonale og regionale museene, kunsthallene, de kommersielle galleriene eller de kunstnerdrevne visningsstedene er det soloutstillingene som dominerer denne sommeren. De idédrevne temautstillingene med tydelige kuratoriske signaturer skal man derimot se lenge etter.
Naivitet og kaos
Med seksti kunstnere fra fire kontinenter og en ambisjon om å speile samtiden er det biennaletakter over den italienske kuratoren Demetrio Paparonis Contemporary Chaos på Vestfossen Kunstlaboratorium. Men det er jo en tittel som kunne ha passet til enhver omfangsrik og løst kuratert sommerutstilling. RAM Galleri i Oslo har et tydeligere overgripende tema for sin kommende gruppeutstilling Nouveau Naïve, men det er jo også enklere når deltakerlisten teller fire kunstnere. De såkalte nynaivistene Lene Baadsvig Ørmen, Tarald Wassvik, Ida Madsen Følling og Helena Lund Ek deler et rudimentært, men samtidig forfinet dekorativt utrykk. Det er vel tvilsomt om utstillingen er i stand til så mye mer enn å peke på visuelle slektskap, men det er uansett forlokkende med utstillinger som våger å sette ord på tendenser i den unge kunsten.
I mangel av andre idébaserte utstillinger kan man vende tilbake til Free Your Modernity på bakrommet på Unge kunstneres samfund (UKS) som ser på CIA sin omfattende promotering av modernistisk kunst og kultur under Den kalde krigen. Mini-utstillingen har riktignok stått siden mars, men i juni suppleres den av et foredragsprogram med blant andre den tyske stjernekuratoren Anselm Franke og den norske kunstneren Lene Berg. UKS står også for et av sesongens mulige høydepunkter med Sandra Mujingas soloprosjekt på UKS og Kunstnernes Hus. Mujinga vil ta med seg de fantastiske, draugaktige svarte skikkelsene hun viste på danske Tranen tidligere i vår, men på UKS vil disse enorme kostymene i syntetisk lær modifiseres slik at de «nesten blir til en stor kropp, og institusjonens og verkets hud flyter sammen», ifølge UKS. På Kunstnernes Hus skal Mujinga lage et mørkt landskap som er kulisser for en serie performancer som skal foregå fra 1. til 3. juni.
Fotografiene leser deg
Blant de andre navnene på utstillingskalenderen de neste to månedene er det nok årets Festspillkunstner i Bergen, Torbjørn Rødland, det er knyttet størst forventninger til. Rødland inntar Bergen Kunsthall med 30 nye fotografier og sin første video på 11 år. «Fotografiene leser deg mens du leser dem», sa Rødland til New York Times da han ble portrettert i avisen tidligere i år. Det er en god beskrivelse av den effekten hans fotografier har. Rødland trekker veksler på både det kommersielle og det kunstneriske fotografiet med sine på samme tid tiltrekkende og frastøtende motiver. Festspillutstillingen har tittelen Fifth Honeymoon, og åpner i morgen, 24. mai.
Befinner man seg i Trondheim mellom slutten av mai og september kan man uforvarende komme til å ta del i spanske Dora Garcías utstilling Love Comes From the Most Unexpected Places på Trondheim Kunstmuseum. Inspirert av en av forførelsesstrategi som ble brukt i det tidligere DDR har García leid inn fire unge menn til å gå omkring i byen og være overdrevent sjarmerende og hjelpsomme. García, som er professor på Kunstakademiet i Oslo, viser også en nyprodusert film som tar utgangspunkt i litteratur- og kunstteoretikeren Oscar Masotta, som var en sentral skikkelse i den argentinske avantgarden.
Galleri F15 i Moss viser hele spekteret av indisk-britiske Anish Kapoors kunstnerskap i sommerens retrospektive utstilling. Ved siden av grafiske serier og veggskulpturer som tar form av kurvede utvekster og søkk i veggen, har F15 også fått tak i en av de spektakulære utendørsskulpturene som har gjort Kapoor til en publikumsyndling: Sky Mirror ser ut som en gigantisk forkrommet parabolantenne, og skal stå og reflektere himmelen i det fornemme hageanlegget utenfor galleriet.
En kunstner som tilhører samme generasjon som Kapoor, men som arbeider i en helt annen skala er amerikaneren Terry Winters, som tar med sine små, abstrakte malerier til Oslo-galleriet Peder Lund 9. juni. Winters’ arbeider kan fremstå som drodlet frem og er beslektet med de spirituelt anlagte av tidligmodernistene, men maleriene bygger ofte på datagenererte mønstre og vitenskapelige fotografier.
Maleri over alt
Maleriet er for øvrig allestedsnærværende i Kunst-Norge denne sommeren. Kistefos-museet har hyret inn UKS-leder Rhea Dall til å kuratere en omfattende presentasjon av polske Wilhelm Sasnal, som åpner denne uken. Sasnals malerier kjennetegnes av en nøktern penselføring og forenklede motiver. Engine, som utstillingen heter, fokuserer på hans praksis som en «prosesseringsmaskin», ifølge kurator Rhea Dall.
I juni åpner Kristiansand Kunsthall en utstilling med Vibeke Slyngstad, mens femtiårsjubilerende Henie Onstad Kunstsenter presenterer Jakob Weidemann. Weidemann var en hovedfigur i det abstrakte maleriets gjennombrudd i Norge på 1950- og 60-tallet, og er for lengst kanonisert, men Henie Onstad lover en utstilling som viser ukjente sider av kunstneren. «Trodde du at du kjente din Weidemann, kan det godt hende du tar feil», skriver de i forhåndsomtalen. Det ligger en eim av noe gammelmodig traust og Old Spice-dunstende over min Weidemann, så jeg håper i hvert fall å bli overrasket på Høvikodden i sommer.
I den andre enden av spekteret av folkekjære kunstnere finner vi den uforlignelige Hariton Pushwagner. Da kisten hans for få uker siden ble båret ut av Kunstnernes Hus, var det den mest spektakulære kunstnerbisettelsen i Norge siden Christian Krohg ble bisatt på Nasjonalgalleriet i 1925, og den lenge planlagte utstillingen The Machine Is Calling: Soft City and Unseen Works på Kunsthall Oslo ble plutselig en slags minneutstilling. Utstillingen åpner 2. juni.
Flerbrukshall
Nasjonalgalleriet er blitt norsk kunstlivs flerbrukshall etter at Nasjonalmuseet stengte de andre museumsbyggene i 2016 og 2017, og samtidskunsten har nok brukt opp kvoten sin for en stund nå som vårens utstilling Troløse bilder er pakket ned i fraktkasser og magasiner. I sommer er vi tilbake til den eldre kunst- og designhistorien med Gerhard Munthe – Eventyrlig design, en utstilling som tar for seg Munthe som designer av interiører inspirert av norsk middelalderkunst. Men så har museet likevel klart å kile inn en samtidskunstner i programmet. Med Museumsarbeid foretar Dag Erik Elgin en slags «intervensjon» i Nasjonalgalleriets samlingsutstilling, med tre maleriserier som tar kopiering og reproduksjon på alvor som en vesentlig del av en kunstnerisk praksis.
Munchmuseet tar en pause fra dialogutstillinger og celebre gjestekuratorer med utstillingen Mellom klokken og sengen, en presentasjon som viser spennet i Munchs maleripraksis. Avleggeren Munchmuseet i bevegelse åpner Andy Warhol – After Munch 26. mai, med Warhols Munch-replikker som fremhever Munchs ikoniske kvaliteter.
Å pare samtidskunstnere med kunsthistoriske forgjengere har vært en suksessformel for flere museer. Når KODE i Bergen viser J. C. Dahl – Naturens kraft, ledsages den norske nasjonalromantikkens stamfar av svenske Henrik Håkanssons stedsspesifikke installasjon A Hundred Pieces of a Tree (Norwegian Woods). Håkansson har tidligere plassert høye trær i institusjonelle utstillingsrom, og det er grunn til å tro at han vil gjøre noe lignende i Bergen.
Innlånte samlingsutstillinger får sjelden opp pulsen, men kan på den annen side være en anledning til å senke skuldrene og oppleve gode enkeltverk. I Eklipse har Bomuldsfabrikken i Arendal valgt ut norsk 1900-tallskunst med politisk tendens fra Nicolai Tangens samling. Stavanger Kunstmuseum viser den importerte utstillingen Kvinne med 1970-tallets feministiske kunstnere fra østerrikske Sammlung Verbund. Astrup Fearnley Museet supplerer sin egen samling med en presentasjon av verk fra Selvaag-samlingen. Utstillingen har tittelen I Still Believe In Miracles.
Kunstnerdrevet overskudd
I oversiktsartikler som denne har de kunstnerdrevne visningsstedene en tendens til å havne helt sist. Det er det egentlig ingen grunn til, for det er her vi finner noen av denne sesongens aller mest lovende utstillinger. Selv ser jeg særlig frem til Oslo-galleriet Schloss’ utstilling med malerier av amerikanske Jill Mulleady, som i sine surrealistiske drømmescener fremstår som en kontemporær versjon av dandy-maleren Nils Dardel. Utstillingen åpner 2. juni og står ut måneden. I Oslo viser også Louise Dany og Destiny’s atelier interessante kunstnere i tiden før fellesferien, med henholdsvis Ronak Moshtagi og sveitsiske David Knuckey. Sistnevnte er en sveitsisk kunstner som jobber med et maleri der overflaten ofte er i fokus, for eksempel ved å bruke skinn som materiale, noe som også gir dem seksuelle undertoner.
Det blir også flere besøk til Gamlebyen i Oslo, der Noplace holder utstillingsprogrammet gående i sedvanlig energisk tempo helt frem til juli. Det ser ut til at de har spart noen av sesongens beste utstillinger til sist: 26. mai presenteres dansk-norske Nicholas Riis, hvis skulpturer ligner en slags fraktkasser, men er utstyrt med pels og kroppslignende utvekster, og ser ut som sci fi-rekvisitter produsert i verkstedet til Matthew Barney. Riis følges av Agatha Wara, som knapt har rukket å pakke sammen masterutstillingen sin ved Kunstakademiet i Oslo før hun åpner utstilling på Noplace 23. juni.
Vi avslutter årets sommeroversikt med en spasertur i Bergen sentrum. Med begrensede åpningstider, korte utstillingsperioder og ofte bortgjemte lokaler, kan det være vanskelig å få med seg alt som skjer på de kunstnerstyrte galleriene. Det problemet har Entrée, Palmera og Tag Team løst med prosjektet Orientering, en utstilling i byrommet. Verk av Jenine Marsh, Sofia Eliasson, Lasse Årikstad, Johanna Lettmayer, Lewis & Taggart og Jon Benjamin Tallerås inkluderer alt fra lydspor til små flatpressede mynter som er stukket inn i sprekker i murer og gjerder omkring i byen. Utstillingen er tilgjengelig frem til 1. juli, og det arrangeres ukentlige guidede byvandringer som setter verkene i sammenheng med eksisterende offentlige kunstverk. I slike initiativer lekker overskuddet, generøsiteten og energien fra den kunstnerdrevne scenen ut i byen og i det offentlige rommet.
Elegant parert, Tone Hansen!
«Det ligger en eim av noe gammelmodig traust og Old Spice-dunstende over min Weidemann, så jeg håper i hvert fall å bli overrasket på Høvikodden i sommer», skriver Simen Joachim Helsvig om den kommende utstillingen på Henie Onstad. Kombinasjonen duft og minner om kunst er en interessant øvelse, få ting er mer bærende av minner enn lukt, på godt og vondt. Men er «Old Spice-dunst» dekkende for Jacob Weidemanns (1923 – 2001) kunstnerskap? Kanskje er det på sin plass å oppdatere Helsvig, ikke bare på en kommersiell merkevare som Old Spice, men også på parfymekunstens mange vitale og kreative skapere. Merkevaren Old Spice vekker kanskje minner om bestefar i helsetrøye, men har i de siste årene endret sitt image totalt, samtidig som de har latt flakongen beholde sin fasong, og logoen er mer eller mindre den samme. Modellene derimot, er skuespillere og atleter som Isaiah Mustafa som viser seg i bar overkropp og demonstrerer sin maskuline styrke, vidd og rikdom. Om duften har endret karakter vites ikke, men imaget har åpenbart hengt med i timen.
Weidemann er mer kjent som abstrakt maler og tenksom fyr enn som atlet. Hans kunstverk gir og bruker assosiasjoner til natur og naturopplevelser og forandrer seg, avhengig av hvor mye tid du ofrer på maleriene. Titlene tar deg i en retning, sansene kanskje i en annen. Så også med parfymer, som gjennom bruk av naturlige råvarer skaper sterke sanseerfaringer. En god parfyme er ikke lineær. Den har toppnoter og bunnoter og vil utvikle seg på huden din i løpet av dagen. Jeg antar at opplevelsen av å bære Old Spice er nettopp lineær; den er det den dunster fra morgen til kveld til den vaskes av i dusjen.
Noen av Weidemanns bilder kan om man vil, oppleves omtrent som å stikke nesa helt ned i mosen og kjenne på jord, gjørme, fuktig mørke og røtter, før man trekker seg tilbake og ser komposisjonene og de større linjene. Ta Storfuglen letter (1959). Her må vi grave dypt i lommene for å finne en parfyme som kan utsondre alt dette dyriske, bevegelige mørket. Storfuglen letter er oud, lær, tobakk og mose. Kanskje Baz The Spirit of Dubai med kardemomme, safran, coriander, sort pepper anis og lær, midtnoter av kvae og sedertre før den utvikler seg til jordnoter og agartre (oud)? (Takk til Arne Fagerholt som har gitt meg en dyrebar prøve). Den helt nye Agar Ebene (2018) av parfymøren Christine Nagel for Hermes er en annen assosiasjon for min del. Denne er litt mer rom og cola, mer lettbent sexy. (Weidemann sa heller ikke nei til et glass). Tross at den bærer kortere, har Agar Ebene definitivt tonene av jord, lær og det som skal til for å nærme seg en skogsfugl som letter. Eller følelsen av å ligge på en seng av mose mens du tar inn lukten av gammelt treverk.
Andre Weidemannverk spiller på relasjon mellom lys og ekstase, og trekker mer i retning av det florale herbariets sone. De fleste kjenner han som den abstrakte, fargesterke maleren som med enorme motiver beskrev lys og farge med høy intensitet, som for eksempel i Veien til Jerusalem. For meg har maleriet klare referanser til De Profundis (med en kobling til Oscar Wilde). Det er en nydelig, om enn ikke spesielt langvarig duft fra den franske Serge Lutens (1942). Selve fargen er transparent fiolblå, og duften lover deg krysantemum og røkelse. Jeg kan legge til liljer. Den er grønn og bittersøt ved starten, men avslører undertoner av jord etter hvert. Krysantemum er mye brukt på graver i Frankrike og lukten forbindes derfor av mange med død.
Weidemanns hang til å presse fargene til det ytterste og hans eksperimentelle holdning til hva øyet kan se, som for eksempel Tåke i Getsemane (1965), kan også godt matche Sillage Blanc av parfymeskaperen Pissara Umanvijani som står bak merket Dusita. Sillage Blanc er skarp og tydelig urtebasert i begynnelsen, driver mer over til å bli som fermentert kinesisk te (jordaktig) og litt bitter utover dagen.
Listen kunne vært lang. Jeg lover uansett en usedvanlig opplevelse av en av vår tids store malere gjennom hele sommeren. Kom svett og varm i din kjæreste parfyme, eller kom nybadet fra stranda med duften av solkrem hengende etter som en hale. Ta med en venn. Gå inn i sansenes univers sammen med Weidemann.