Hvordan vesten ble tapt

Selv de Kunstkritikk-leserne som er bevandret i kunsthistoriens marginer vil antageligvis (i likhet med undertegnede) være uten kjennskap til «Ledger Art», en sjanger nordamerikanske urfolkstegninger som for tiden vises i utstillingen Plains Ledger Drawings, 1870-1920, hos det ellers samtidskunstrettede galleriet Standard (Oslo).

På andre halvdel av 1800-tallet begynte nordamerikanske urfolkskrigere fra prærieområdene som løper gjennom midten av USA, å utføre enkle, detaljerte tegninger, ofte av egne bragder i kamp, hovedsakelig i blyant og akvarell. Tegningene ble laget i linjerte bøker som ellers ville blitt brukt til regnskap, notater eller inventarlister, derav navnet «Ledger Art» («ledger» kan på norsk oversettes med «regnskapsbok»). Materialvalget var en dyd av nødvendighet, ettersom euroamerikanere hadde utryddet de store bisonflokkene og gjort det umulig å fortsette med å male på bisonskinn. Bøkene og tegnesakene ble ervervet gjennom handel og kamp, men også gitt til krigere i fangenskap. Ledger Art som kunstpraksis er dermed uløselig knyttet til europeiske nybyggeres kolonialistiske ekspansjon inn i de store slettene og den påtvungne og voldelige migrasjonen av urfolk til reservater.

I en tegning er en mann dekorert med fjær og dyreskinn i ferd med å hoppe på ryggen til en hest, begges omriss gjengitt i lysende rødt. Hesten er duplisert friseaktig bortover arket, som for å vise galoppen utstrukket i tid. Amerikanske soldater – gjenkjennbare på grunn av de grå uniformene og profilen på Springfield-riflene – er ute og jakter bison i en tegning tilskrevet Joseph No Two Horns fra Hunkpapa-stammen. I en annen, utført av en ukjent Cheyenne-kunstner, spyr et damplokomotiv ut en dramatisk røyksøyle. I tillegg til fremstillinger av den raskt inntrengende industrielle kapitalismen, viser tegningene seremonielle gjenstander, drakter og ritualer, alle gjengitt i nøysom detalj. Utstillingen levner inntrykk av at krigerkunstnerne både var opptatt av å dokumentere eget levesett da det stod på randen til forsvinning, og den voldsomme innvirkningen og omfanget av det «siviliserende» amerikanske prosjektet.

Den amerikanske kunsthistorikeren Janet Catherine Berlo har i forskningsartikler hevdet at årsaken til at interessen for Ledger Art har vært begrenset skyldes at verkene, i motsetning til en del annen urfolkskunst, ikke gir et inntrykk av ubesudlet omgang med naturen eller fremmed spiritualitet sett fra euroamerikansk ståsted, og dermed bryter med modernitetens ideal om urfolkskunst som ukorrumpert av kapitalismen, vestlige levesett og ikke minst vår egen imperialisme. Men som eksemplene av Ledger Art på Standard viser, er det nettopp sporene etter det koloniale prosjektet, som gjør kunstformen engasjerende. Berlo påpeker at den euroamerikanske innflytelsen på tegningene ikke begrenser seg til materialer og motiver, men at den òg kan spores på det formale plan. Forkortning, modellering og ettpunktsperspektivet er, ifølge Berlo, virkemidler som først kommer til præriefolkenes kunst med Ledger Art.

Blant de 48 tegningene på Standard, er det spesielt én som eksemplifiserer samrøret av præriefolkenes egen kultur og den imperialistiske ekspansjonen. To krigere er gjengitt i full mundur på en galopperende hest på et ark trykket med en engelskspråklig oppmøteliste. Sistnevnte er en indikasjon på at tegningen kan være laget i fangenskap, ettersom krigere som ble fengslet ved Fort Marion i Florida fikk skoleundervisning. Disse krigerne, som var blant de mest produktive Ledger-kunstnerne, lagde tegninger som ble solgt til nysgjerrige euroamerikanere. Dermed virker det rimelig å anta at påskriften nederst på arket, som hevder at scenen viser «The Battle of Wounded Knee»i 1890 (i dag referert til som massakren ved Wounded Knee), skrevet med upåklagelig løkkeskrift, er gjort av noen andre enn den ukjente Lakota-kunstneren. Ledger Art begynte altså med rebelsk oppfinnsomhet (materialer tatt fra drepte fiender) og viser ofte rebelske handlinger (hestetyverier), men mot slutten av 1800-tallet blir kunstformen innlemmet i den systematiske undertrykkelsen av præriefolkene.

Det er kun er én tegning i Plains Ledger Drawings, 1870-1920 som gjengir figurer i landskap, og ut ifra (mine riktignok begrensede) undersøkelser kan det virke som landskaper er relativt sjeldne innenfor sjangeren. Samtidig er det påfallende at landskapet er det viktigste motivet i den amerikanske malerkunsten fra samme periode. Hudson River School kunstnere som Thomas Cole (1801–1848) og Albert Bierstadts (1830 – 1902) nasjonalromantiske malerier av amerikanske landskaper gir et episk inntrykk av et urørt «land of opportunity», klart for å innlemmes i det nasjonsbyggende prosjektet. Når Bierstadt viser præriefolk er scenene fredfulle og pastorale, blottet for konfliktene og de store infrastrukturprosjektene som ekspansjonen vestover brakte med seg. Denne tåkeleggingen av kolonialismens realiteter via sublim natur, er fullstendig avvikende fra de omveltningene Ledger Art vitner om. Fraværet av landskap levner inntrykk av tapt suverentitet og fremmedgjøring, og er kanskje symptomatisk for kulturer som mangler nasjonsbyggerens blikk for naturen som vekstfremmende ressurs. Uansett gir Plains Ledger Drawings, 1870-1920 et velkomment innblikk i en kunstform som forteller om det koloniale prosjektet på de kolonisertes premisser.