Kunstkritikk har intervjuet Audun Eckhoff og spør samtidig 11 ledende norske kunsthistorikere, kunstnere og kuratorer: Hva er det samtidige ved samtidskunsten? Caroline Ugelstad, Sjefskonservator ved Henie Onstad Kunstsenter, mener blant annet det handler om å være reseptiv for og i bevegelse med det som skjer her og nå.
Se også intervju med Audun Eckhoff her.
De siste årenes kunstdebatt har vært preget av en debatt om hva samtidskunst er. Diskusjonen synes å markere et skille mellom de som ønsker å opprettholde begrepet samtidskunst som en sekkebetegnelse for all den kunsten som lages i dag og de som ønsker en diskusjon om samtidskunstens mer spesifikke kjennetegn som kategori eller epoke. Som et alternativ til denne tilsynelatende fastlåste motsetningen, har Kunstkritikk i stedet stilt spørsmålet Hva er det samtidige ved samtidskunsten? til en rekke sentrale aktører i det norske kunstfeltet. Intensjonen med spørsmålet er å belyse samtidskunstens forhold til, og relevans for tiden vi lever i.
Tillåt mig omformulera frågan till: Vad är det samtidiga med samtidigheten eller det verkliga med verkligheten?
Heidegger, som tänkte mycket på det där, menade att det är: «Det in i sin när-varo fram-bragta föreliggandet, det sig-frambringandes i sig fullbordade närvaro.»
Det samtidiga i samtidskonsten är alltså räkningarna, DHL, kalendern, vintern, telefonsamtalen och e-flux. Det är din mammas födelsedag, kaffet, Twitter, det onda i ryggen, listorna och matkassarna. Precis som vanligt alltså.
Linus Elmes
I den grad spørsmålet kan oppleves som meningsfullt, er vel det nærmeste jeg kan komme et svar at det «samtidige i samtidskunsten» er de kunstneriske ytringene som tar opp til behandling problemstillinger som oppleves som presserende av så mange at de er tilknyttet en offentlig debatt. Det kan være problemer relatert til konflikter om religion, etnisitet, geopolitikk, fordeling av sosiale og økonomiske goder, organisering av produksjon, klassetilhørighet, kjønnstilhørighet, ytringsfrihet, demokrati etc., men det kan også være kunstinterne problemstillinger knyttet til de enkelte mediene, bruken av mediene eller relasjoner mellom mediene, eller noe så avgrenset som utviklingen innenfor en kunstnerisk retning eller praksis.
Som man raskt vil forstå, er det vanskelig, om mulig, å operere med begrepet «det samtidige», som om dette er noe alle kan enes om at er «samtidig». I stedet kan vi si at det finnes et spekter av «samtidigheter» relatert til det ståstedet man selv inntar i forhold til de mange debattene som løper parallelt. Forestillingen om at et område innenfor det totale kunstfeltet representerer den diskursen som er den «sentrale», «hegemoniske» eller mest «innsiktsfulle» for vår tid, forekommer meg å være et utslag av overmot og av en overdreven tro på viktigheten av denne typen diskusjoner.
I det store perspektivet har det for eksempel ingen betydning hva en direktør for et nasjonalt kunstmuseum i lilleputtstaten Norge mener om «samtidskunst», men lokalt i Norge, og spesielt i Oslo-området, er det selvsagt kjempeviktig.
Øivind Storm Bjerke
Det samtidige ved samtidskunsten er det ved kunsten som reflekterer over, men som også er typisk for, sin samtid. For øyeblikket er kanskje det samtidige ved samtidskunsten hvordan den reflekterer over seg selv som kunst. Her kan det trekkes en parallell til hvordan vesten har vært preget av en slags intellektuell tvil etter annen verdenskrig. Omfattende deler av samfunnet, og akademia spesielt, spør seg om sitt samfunn er godt, mindre godt, eller ondt.
I og med at det er vanskelig å karakterisere sin samtid tror jeg også at det «samtidige» ved samtidskunsten blir tydeligere ettersom det går fra å være samtidig til å bli fortidig.
Nicolai Strøm-Olsen
Modernismen etablerte en nærhet mellom begrepet kunst og begrepet om det nye, øyeblikket, her og nå. Kunst – både ny og gammel – er etter dette i mindre grad å forstå som «kulturarv» eller «evig verdi». Det kan i stedet forstås som det som bør sies, som er i ferd med å åpne eller artikulere seg. Denne nærheten mellom kunst og aktualitet tror jeg er grunnen til at dagens uttrykk «samtidskunst» smaker av smør på flesk.
Det er som om uttrykket ikke våger å tro på kunst som et kommunikasjonsforslag, men i stedet faller tilbake til romantisk overtrumfing og kult for en suveren «verdi». Uttrykket «samtidskunst» trives betenkelig godt i skandaleoverskrifter, og innebærer for så vidt en mystifisering som også kunstfeltets egen bransjelogikk er medskyldig i. Jeg tror i grunnen det ville komme den konkrete omgangen med kunst til gode hvis man oftere kunne nøye seg med adjektiver som «ny» og «gammel».
Jørgen Lund
Jeg vil skille mellom to ting: samtidskunsten som arena og de enkelte verkene eller prosjektene. I dag er rommene for samtidskunst viktigere og mer prekære enn på lenge. Vi har sett en økende homogenisering i media både når det gjelder uttrykksformer og former for politiske ytringer. Samtidig har vi sett en standardisering av undervisningen som gjør kunstfagene mer like andre fag. Det er ikke bare det kreative og intellektuelle klimaet som lider under dette, men det fører også til en begrensning av det offentlige og private rommets politiske muligheter.
Kunstrommet – forstått som steder der kunstneriske prosjekter realiseres – er et av de få ikke-private stedene hvor man forventer relativ frihet og autonomi. Kunstrommet er essensielt som åsted for synliggjøring og vurdering av ideer, enten gjennom utstillinger, screenings, eventer, performance, forelesninger, debatter eller hva nå enn det skulle være. Men det er viktig med prosjekter som tøyer kunstinstitusjonenes trange konvensjoner. For samtidskunstfeltet er langt fra perfekt, det er bare litt åpnere enn en del andre områder av samfunnet.
Her er også de større kunstinstitusjonene viktige. I løpet av 2000-tallet har forholdet mellom det kommersielle feltet og kunstdiskusjonen blitt stadig mer intimt. Jeg mener dette er problematisk fordi det kultiverer en utstrakt objektfiksering – enten det gjelder kunstneren eller verket – og en like konservativ «kjenner»-problematikk. Dette truer kunstens frihet som ytringsrom. Mange så seg blinde på dette og man hørte flere kritikere og kuratorer uttale at messene var de beste utstillingene. I Norge fikk også samlerne en uproporsjonalt stor plass i den offentlige kunstdebatten. I ettertid er det helt klart for meg at institusjoner med kritiske og selvstendige forsknings-, formidlings- og utstillingsprogrammer er veldig viktige for å bevare kunstens relative åpenhet.
Når det gjelder individuelle verk og prosjekter, er jeg opptatt av samtidighet forstått som det å se etter det akutte og politiske. Heller enn at kunstverket skal være noe tidløst og universelt, er jeg opptatt av formuleringen av spesifikke kriseverdier. For kunsten vil uansett nedsauses i vår egen tids ideologier, og det er bare gjennom en sterk tilknytning til sin tid og sitt sted at kunsten kan ha noe å si som også kan bli verdsatt senere.
Det er i dette engasjementet med noe akutt, knyttet til hverdagen eller til mer eksepsjonelle situasjoner, at det utvikles et skarpt språk som gjør at verket eller prosjektet kan gi opplevelse og tanker også i ettertid. Dette er på en måte det motsatte av det å være datert. Naturligvis ser man at måten kunst produseres, vises og oppleves på henger sammen med hvordan andre ting i samfunnet produseres, vises og oppleves, men det som er spesielt for kunsten er at den kommenterer sine egne utsagn og konvensjoner offentlig: at den innehar en slags dobbel samtidighet.
Knut Åsdam
What is the contemporary in contemporary art? I suppose the question relates moreover to that which may be constituted as the newness with respect to experiencing a given work of art, of our time or any time for that matter. Trying to concretely define newness is by its very nature an enigma, impossible to untangle as if trying to locate the why in the experience of falling in love. I suppose the newness relates to an enamorment with an artwork’s freedom from the very fiction of being contemporary at all and from a sense of self-referentiality. Newness in art always involves a certain sense of betrayal as well as a sense of being immersed in a quixotic problem that will never be solved.
Marta Kuzma
What is the contemporary in contemporary art?
Here are two competing definitions of contemporary: the capital alien elite vs. the idealized radical. The reality is probably somewhere between the two.
1. Contemporary art is a constructed category of art that implies a closed circle of taste, alienated production, elite social status, capital and ideological investment. According to Adorno, culture is thought separated from labor. As the split between labor and intellect becomes ever more radical, contemporary art (and other intellectual pursuits without clearly defined, immediate goals) also splits radically from labor classes.
2. Contemporary art is the living cultural production that occurs before art historians, theorists and curators can contextualize, iconize and reify it. What is the border between contemporary art and art history? The fragmented horizon line of postmodern culture has left us with an unclear future image, but increasingly, recent art movements are rapidly set into stone, minted, or burned into flat screen monitors like Cory Archangel’s HTTACHIP42H0ÍU Plasma Burn (2007) sitting in the lobby of the New Museum of Contemporary Art in New York City.
Aeron Bergman
Det ligger i sakens natur at det er vanskelig å diagnostisere sin egen samtid presist. Men det å skape noe samtidig handler vel om å klare å adressere noen relevante og aktuelle problemstillinger. (Det være seg gjennom eksplisitte tematikker i arbeidet, eller gjennom materialbruk, ulike uttrykksformer osv.) For en «produsent» av bilder eller objekter er naturligvis det aller viktigst at man, gjennom uttrykket, klarer å formulere en slags holdning til den overstimulerte visuelle virkeligheten man som kunstner i dag er en del av.
Mona Pahle Bjerke
Faren med å forlange at kunsten skal være samtidig er at man krever nyhetens verdi av den, noe som enten kan være en spekulativ valuta, eller bare en tradisjonell konvensjon uten egentlig betydning utover det å være nyprodusert. Det er derfor fristende å lene seg på den tyske kunstneren Alice Creischer, når hun polemisk uttaler at kunsten alltid har ligget etter samfunnet, ikke foran. De store økonomiske og statlige kreftene driver oss videre, og i følge henne kan kunsten ha en forsinkelsesfunksjon – den kan representere et brudd.
For å si hva som er samtidig med samtidskunsten må man avgrense, og avgrensninger blir alltid personlige. Kunst som i en eller annen grad aktualiserer et problemfelt, analyserer et fenomen eller bedre dokumenterer fiktive eller faktiske hendelser og bevegelser i samfunnet, havner hos meg innenfor fenomenet «det samtidige». Et eksempel er den serbiske kunstneren Katarina Zdjelar, som indirekte vitner om historiske maktforhold i Europa gjennom sitt fokus på stemmens mulige og umulige bærekraft.
Amerikanske Martha Roslers arkivprosjekt If you Lived Here Still er en reaktualisering av en problemstilling knyttet til boforhold, eierskap og fordeling av rom i New York. Den kunstneriske utnyttelsen av arkivet som utgangspunkt for forskning og som redskap for å skape fortellinger, slik vi også ser det blant en rekke kunstnere fra Øst-Europa, er et annet eksempel på en samtidig praksis som bygger historie og samtidig produserer kunnskap som forandrer den pågående debatten her og nå.
Tone Hansen
«Det samtidige» handler om å være «i samtiden», reseptiv for og i bevegelse med det som skjer her og nå. Hva dette konkret er når det kommer til samtidskunsten, slik spørsmålet her hentyder til, er vanskeligere å svare på gitt samtidskunstens heterogene karakter. En samtidig samtidskunst er en kunst som ikke først og fremst er historisk begrunnet, men som står i sin tid og har et kritisk apparat rundt seg. Det samtidige ved samtidskunsten formidles innenfor et nytt teknologisk paradigme, og av nye økonomiske og globale modeller. Dette innebærer for samtidskunstens del til dels nye (og samtidige) arbeidsmodeller, visuelle regimer og kunnskapsformasjoner. Utfordringen for oss som arbeider innenfor samtidskunstfeltet tror jeg er å møte samtidskunsten med dertil relevante arbeidsmetoder, samt en begrunnet kritisk refleksjon. Det vil si med en forståelse av hvilke former for kunnskap samtidskunsten bidrar med i dag og hva det er den utfordrer oss på – gjerne i bred forstand.
Caroline Ugelstad
Å stille spørsmålet om hva som er det samtidige i kunsten, som i følge Marta Rosler kunne være en mer givende inngangsport for å få has på hva samtidskunst nå kan være, forskyver problemstillingen etymologisk: Ordets engelske opphav «contemporary» består av «con-» som betyr «med» og «tempus», altså «tid».
Fra midten av 1800-tallet betyr ordet «modern, characteristic of the present». Det samtidige i samtidskunsten betyr altså det som er karakteristisk for samtiden, det som kommer til utrykk i kunsten nå. Det betyr at samtidskunst dermed ikke er «all kunst som lages nå», men den kunsten som formalt eller innholdsmessig uttrykker noe som er karakteristisk for samtiden.
Dersom dette er riktig, innebærer det samtidige i samtidskunsten en vurdering av den kunstproduksjonen som faktisk lages, ikke at den lages nå.
Men termen «contemporary» har også overtatt for «modern» for å beskrive dagens kunst. Med dette skiftet markeres overgangen fra et det moderne til det postmoderne, og alle store fortellingers død: Gud, Kunsten, Historien osv.
Samtidskunst er begrepet man enes om i mangel på et mer beskrivende begrep, og det kan ikke formuleres som en historisk nyvinning. Men samtidskunst betyr ikke alt og ingenting, og det interessante er at begrepet vibrerer i sin egen historiske slutt. Som det postmoderne: Det interessante er ikke at begrepet ser seg tilbake, fordi det kommer etter det moderne, men det introspekte i det å stå uten de store fortellingene, uten den gudsikrede meningen i alt og uten kunstens transcenderende potensial.
Samtidskunst er i dag en likeverdig del av samtidskulturen, og den er spesialisert fordi vi fortsatt har én arena for den og en annen for andre kulturuttrykk.
Trude Schjeldrup Iversen
