Mens Hellas fikk tvungen krisepakke og ny regjerning og Angela Merkel ba tyskerne om moderasjon, var den risikovillige kapitalen i virkeligheten aldri langt unna. Bare siden 2008 er 1300 såkalte teknologi-startups etablert i Berlin – små, fleksible entreprenørselskaper drevet av ung, kreativ arbeidskraft og håpet om å bli det nye Spotify eller Instagram. Gamle industrilokaler med billig husleie i det ekskommunistiske øst huser Woonga, Loopcam, Roomsurfer og andre app-produsenter med obligatoriske dobbeltvokaler i navnet. Kulturell og kogntiv kapital omsettes i finanskapital. Valutaen er ideer, våte drømmer og gratis Club-Mate, energidrikken som er blitt en favoritt blant tyske hackere.
En slags parallellvirkelighet til kunstscenen med andre ord. I hvert fall, som denne, næret av immaterielt arbeid, lave utgifter og nettverksbygging, slik det insinueres i utstlillingen Photography and Eating, på Oslo-galleriet VI, VII. Dette tolker jeg ikke bare ut fra pressemeldingen til denne utstillingen med arbeider av de unge amerikanerne Calla Henkel og Max Pitegoff, men også fra den lange teksten som fyller størstedelen av kjellerlokalet under Grønland Menighetshus, og som umiddelbart synes å servere en rekke svar på det opplagte spørsmålet: Hva trekker den globale kreative klassen til Berlin? «Berlin is a green field, when you give creative people green fields they do amazing things» er et av funnene i tekstens undersøkelse av moderne Berlin-mytologier. Det er langt mindre selvopptatt enn forventet og noen ganger så kontemporært at det føles som en science fiction-fortelling. Kanskje mest fordi teknobransjens neologismer er så fremmedgjørende i all sin konvensjonalitet – som om de alle var spaltet ut av den samme forfatterens fantasi.
Som unge expats i Berlin er amerikanerne Henkel og Pitegoff (f.1988 og 1987) naturligvis selv del av dynamikken i det som kalles verdens siste overkommelige metropol, noe de allerede har rukket å reflektere over i en rekke samarbeidsprosjekter. Et av de mest omfattende var baren Times, drevet over en ettårsperiode i Neukölln. Kulturmagasinet Kaleidoscope beskrev stedet som «a bar that’s part working business, part running art gag, somewhat like Gordon Matta-Clark’s restaurant Food in 70’s SoHo.» Men der Food etter hvert gikk dukken i sin egen mat-filantropi, var Times kanskje mer bevisst sitt bidrag til den særegne berlinske midlertidigheten. Baren ble avviklet, etter sigende «før den risikerte å bli en institusjon». I 2013 er dette kanskje formen det nyes ideologi har tatt – en nevrotisk allergi mot institusjonalisering. I tillegg er utgangspunktet for å produsere og utforske sosiale relasjoner selvfølgelig radikalt forandret siden begynnelsen av 70-tallet. Dagens hype sirkulerer via Facebook og Instagram fra dag en, som en slags prematur og alltid forsvinnende historisering.
Henkel og Pitekoff er altså blant disse kunstnerne som synes å ha en pulsklokke på tidsånden. Da er det forfriskende at de i Photography and Eating beveger seg utenfor kunstøkosystemet i forsøket på å undersøke relasjoner og lokale uttrykk for migrasjon i den globaliserte økonomien. Den omfattende teksten er montert langs veggen slik at den rent fysisk danner et forløp gjennom utstillingen. Den utgjør en metanarrativ i den forstand at den skildrer to kunstnere som besøker en rekke Berlin-baserte startup-bedrifter. Med kamera på slep. Fotograferingen framstår imidlertid som et påskudd for å innlede samtaler og lokke klisjefylte aforismer ut av medarbeiderne og deres sjefer. Teksten, skrevet av kunstnerene selv, befinner seg et sted mellom fiksjon og dokumentarisme, og består for en stor del av sitater: Bedriftenes CEOer skryter av antall nye ansettelser. Merkel siteres fra besøksrunden hun gjorde i mars. Den amerikanske ambassaden holder en panelsamtale om Berlins økonomiske fremtid: «Berlin is like a child waking up after an inspiring dream.» Den kollektive euforien er påtrengende selv om den ofte får stå ukommentert, kanskje nettopp derfor. Blant selskapene det refereres til er blant annet Blinkist – en app som genererer highlights fra sakprosalitteratur og markedsfører seg under følgende tagline: «So many books. So little time.» Mildest talt ironisk i en bransje som selv sørger for å kolonisere arbeidstakernes fritid med lagånd og lånt idealisme.
Mye tekst på utstilling kan være en pine. Det er det ikke her. For det første er teksten med sin mumblecore-naturalisme en fengende omprogrammering av Berlin. Den føles også som en poengtert beskrivelse av en virkelighet det der grensene mellom jobb og fritid er i full oppløsning, godt hjulpet av smarttelefonen.
Alt dette hadde imidlertid ikke hjulpet om teksten hadde vært presentert på en mindre effektiv måte. Viften av ark brer seg ut langs veggene med en skulpturell selvfølgelighet, fra man kommer ned i korridoren som leder inn i kjellerlokalet, og videre gjennom de to utstillingsrommene. Arkene er festet til veggen i venstremargen, slik at de bøyer seg ut i luften og kan leses vendt ut i rommet. Når jeg nærmer meg for å gjøre akkurat dette, blir det tydelig at materialet ikke er papir, men print på aluminium. Det mest midlertidige og verdiløse – en utskrift fra word – reinkarnert som solide objekter. I denne konteksten en effektiv og ganske vakker poengtering av materialitetet.
Utover dette består utstillingen av tre rammer med fotografier. Et dominerende motiv som gjentas i alle tre rammene er et middagsbord, hver gang med en beskjæring som skjuler menneskene rundt bordet og fokuserer på maten. Det er etter hvert en tradisjon i kunsten å betrakte måltidet som et viktig møte, men Henkel og Pitegoff antyder i teksten at måltidet har mistet kraft. I stedet for utveksling av erfaring eller forening rundt en felles sak, oppløses samtalen i øyeblikket der alle tar opp iPhonen for å fotografere maten. De sosiale omgangsformene spising og fotografering har kollapset til en og samme gest.
Et relatert spørsmål: Hva skjer med den relasjonelle kunsten når deling og nettverksbygging er imperativer i en ny bedriftskultur og dermed allerede konsumerte størrelser? Å produsere relasjoner i stedet for objekter representerer ikke i seg selv motstand mot et dominerende økonomisk system. I hvert fall har kunsten fått en konkurrent i ny teknologi som produserer «minneverdige erfaringer og meningsfulle relasjoner». Ved å se likheten mellom kunstfeltet og teknologisk entreprenørskap, fungerer Photograpy and Eating som en forlokkende kommentar til kunstens romantisering av det sosiale møtet.
