Tilbake til fremtiden

Grov vrir klokken tilbake noen hakk.

Så her på vårkanten er det ofte en tålmodighetsprøve å bo i Bergen. Men, det var jo ikke det jeg tenkte å ta opp nå – det var bare disse trommevirvlene som startet i det fjerne da jeg slo på maskinen, og som nå passerer rett utenfor, akkompagnert av rødrussens megafoner og fyren med trekkspill på hjørnet. Nok om det, altså – det er jo tross alt kunstkritikk vi driver med her.

Det er fortsatt vanskelig å helt gjøre rede for hva som skjedde den første gangen jeg så arbeidet til Ingela Grov. Det var på en avgangsutstilling og det var noen monokrome, dypt røde malerier på plexiglass. Det høres ikke så veldig imponerende ut når jeg forteller om det, men der og da så jeg fremtiden – men det er altså vanskelig å helt sette fingeren på hvorfor, og jeg kommer sjelden lenger enn til å konstatere en viss nerve i kombinasjon med en entusiasme over maleriets potensial. Så kraftig var det, at jeg nøye har fulgt med siden den gang – noe som har vist seg å være svært enkelt siden dette er snakk om den andre separatutstillingen siden den gang. På den forrige, i Galleri Gathe i Bergen for et par år siden, hadde det røde blitt tynnet ut til rosa og helt løsrevet seg fra platen og befant seg i vinduene til galleriet. Det var mere enn utstilling om maleri, enn med. Og så ble det stille.

Men nå vrir hun altså klokken tilbake noen hakk. På Oslo kunstforening denne dagen har vi å gjøre med maleri på lerret. Svimlende abstrakte utbrudd av kolorisme. En konsekvent veksling mellom forsiktige tynne myke penselstrøk og en aggressiv pastos applisering, ofte rett fra tuben. Hvis jeg nå bare forholder meg til hva dette er blir det greit nok, men hvis jeg ser på kunstnerskapet som en logisk progresjon skjønner jeg absolutt ingenting. I det perspektivet blir det nesten – men bare nesten – noe konservativt over dette. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg legger noen negative betydninger i ordet konservativ – jeg skjønner jo godt at det oppstår et problem for en maler i det øyeblikket man lar fargene spre seg udisiplinert, som på Galleri Gathe, der det rosa presset seg mot vinduene som var det snakk om en gjeng homoaktivistiske humler som fortvilt prøvde å komme seg ut – og hva gjør en maler når maleriet plutselig bare eksisterer som en idé? Det har jo skjedd før, altså, det er langt fra en unik problemstilling – den enkleste utveien er å følge Marcel Duchamps eksempel: tilsynelatende gi faen i hele greia og jobbe i det skjulte i årevis. Men det er ikke sikkert det er den beste løsningen for alle, og dette er i grunnen en stikk motsatt strategi: jage tilbake fargene dit de hører til. Av ren nødvendighet, vil jeg tro. Og kanskje det var nettopp det jeg kicket så voldsomt på den gangen for noen år siden foran de monokromt røde bildene; den overbevisende følelsen av nødvendighet.

Ingela Grov, Disseksjonen av månen #3 , 160×120 cm , olje på lerret.

Men, altså, her finnes ikke de radikale grepene i selve utstillingen. Det er ikke veldig få, eller veldig mange, malerier, men akkurat passe i forhold til lokalene. De henger korrekt, ikke for høyt eller lavt. Og de er ikke monokrome. Det er en helt gjennomført return to form, og jeg går runde etter runde og prøver å få fatt på hva som ligger bak – og på bakgrunn av tidligere erfaringer blir det fort umulig å løse denne ekvasjonen; er dette modig eller feigt? Er det genialt eller bare dumt? Står jeg lenge foran et bilde og grubler dukker ordet «jentemaleri» opp som en passe politisk ukorrekt byll i bakhodet og nekter å bli borte, for er det ikke slik en håndfull jenter som bestandig har gått andre året på kunstakademiet siden tidenes morgen maler da? Men i neste øyeblikk dukker noen uventede skarpt sitrongule flekker opp og forfører øyet mitt og jeg vet jeg må venne meg til å søke det radikale i selve bildene. Og det er da det også tipper over til at jeg synes det er modig, for betyr ikke dette at hun stoler fullstendig på mediet? Ja, er det ikke snakk om en fullstendig tillit egentlig? Men vi må runde av her med det ultimate spørsmålet; er dette bra? Og siden det får meg til å tenke i disse banene overhodet må svaret bli ja, men det ville fortsatt holde selv om jeg ikke tenkte overhodet.

Ingressbilde: Ingela Grov, Disseksjonen av månen #7, 160×120 cm, olje på lerret.