Anna Daniells skulpturer framstår snille: antropomorfe figurer i friske farger av lettbetong, gips, maling og finurlige readymades. I et videointervju som ledsager utstillingen Folk som elsker kunst på Oslo Kunstforening legger Daniell fram et demokratisk kunstsyn når hun presiserer at hun etterstreber at kunsten hun lager skal «se ut som skulpturer». Ofte iscenesetter hun også interaksjoner mellom arbeidene og publikum eller samarbeidspartnere, som for å oppheve normer som skaper avstand til kunsten. Kjernen i prosjektet synes å være å stille spørsmål ved hva vi gir status som kunst gjennom en avvisning av estetiske hierarkier og invitasjon til flerstemmig skapelse av objektene.
I utstillingen på Oslo Kunstforening viser Daniell nye arbeider i institusjonens overetasje. I tillegg har hun invitert Ole Petter Ribe til å presentere prosjektet sitt Folkearkivet, som etter modell av Jeremy Deller og Alan Kanes Folk Archive (2005) lokaliserer og samler kontemporær folkekunst. I en medfølgende tekst skriver Daniell at utstillingen hyller og inkluderer landets kunstforeninger og reflekterer rundt deres rolle i dagens kulturlandskap.
I det første rommet står seks skulpturer rundt en stor freske i treramme med ordet «welcome» malt i blå løkkeskrift (Tilskuer 1–7, alle verk 2024). Skulpturene er menneskeliggjort ved hjelp av ansikter. Noen bærer smykker, sløyfer og dekorative figurer, som ifølge verkslisten er kjøpt på bruktbutikken finn.no. Flere av formene i lettbetong kjenner jeg igjen fra Daniells tidligere arbeider, men de er her presentert i nye konfigurasjoner. Skulpturene virker tilfeldig plassert rundt fresken, og står på hjul, som for å påpeke deres mobilitet.
Spredt langs veggen på gulvet i neste rom står en lang rekke små skulpturer i pigmentert voks forent av en veke, og harpemusikk av Jan Erik Mikalsen spilles av i faste intervaller. Skulpturene er sortert etter farger og danner en slags regnbue bortover veggen. Hyllest representerer, ifølge utstillingsteksten, hver av de 144 kunstforeningene i Norge. I rommet ved siden av representerer store skulpturer Nasjonalmuseet og Munchmuseet. Herr Nasjonal er en digital fotokollasj med figurer i former og farger som er karakteristiske for Daniell, mens Frøken Munch er en stor lettbetongskulptur med blå og grønne striper. En av rommets vegger er dekket av verket Elg i solnedgang – et fotoprint-tapet, designet av Piya Wannachaiwong fra photowall.no, som viser en drage over et kosmisk landskap av stjerner og planeter.
Voksskulpturenes sårbarhet – tenn på veken og de er borte innen kort tid – satt opp mot monumentalismen i Herr Nasjonal og Frøken Munch har en åpenbar metaforisk betydning: mindre visningssteder er sårbare i møte med det nye institusjonslandskapet, hvor flere av landets museer har blitt større både økonomisk og fysisk, med økte krav til publikumstall og aktivitet. Kombinert med kakafonien av visuelle uttrykk og variasjoner i markedsmessig verdi – fra bruktgjenstander og nettbaserte designtjenester over folkekunst til Daniells håndlagde skulpturer – legger dette narrativet opp til en ambisjon om å si noe kritisk om både hva som gis verdi og hvordan dagens kunstfelt forvalter denne.
Utstillingen spriker imidlertid i litt for mange retninger til å leve helt opp til denne ambisjonen: Ribes prosjekt løfter frem kunstuttrykk som tradisjonelt har vært ekskludert fra institusjonene og framstår som et argument for å bryte ned hierarkier, men får samtidig sin egen verdi symbolsk redusert ved å stues inn i et lite rom innerst i lokalet. Daniells tekst hentyder til store spørsmål som dekoloniseringen av kunstfeltet og hva kunstforeningene betyr i dag, mens iscenesettelsen i utstillingsrommene bare rører ved overflaten av disse temaene. Nasjonalmuseet og Munchmuseet presenteres både som positive tilskudd til og trussel mot de små visningsstedene, uten at mekanismene bak denne utviklingen blir forklart.
Som i tidligere prosjekter setter Daniell også objektets verdi i spill ved å destabilisere måten vi relaterer til det på ved hjelp av performative grep. På åpningen var Oslo Soul Sessions invitert til å danse til skulpturene Herr Nasjonal og Frøken Munch, som for å illudere en sosial utveksling mellom publikum og kunstverkene. I Folk som elsker kunst fortsetter Daniell det vi kunne kalle en utforskning av skulpturelle objekters agens, eller kanskje heller en teatral illudering av en slik agens. Men jeg opplever dette grepet som noe utslitt; jeg savner utvikling i Daniells repertoar av relasjonelle aktiveringsmåter.
Narrativet i utstillingen framstår didaktisk, med skulpturer som skal representere ulike institusjoner og kunstpublikum og tekster som stiller spørsmål ved hvilken rolle kunstforeningene nå har i et felt med økonomisk skjevhet og enorme publikumstilbud. I de to tekstene til utstillingen, én signert Oslo Kunstforening og den andre Daniell, beskrives kunstforeningen som henholdsvis en «gammel konstant mellom de nye museumsbyggene» og «veteranen rundt bordet». Det er som om det er inngått en forunderlig allianse mellom kunstner og institusjon, som om jeg er vitne til en omvendt institusjonskritikk. Hvem som setter agenda skifter hånd, og kunsten lar seg bruke til å forsvare institusjonen som huser den. Her ligger det noe interessant: Et slikt forbund synes å være en dyd av nødvendighet i møte med en kulturpolitikk som forfordeler de mindre ikke-kommersielle institusjonene. Men idet kunstnerens mulighet for å kritisere institusjonen innenfra opphører, blir noe essensielt i kunsten tatt fra den, nemlig autonomien som disse institusjonene tradisjonelt tilbyr – nettopp det som gjør dem attraktive, både for kunstnere og «folk som elsker kunst».
