Den egenproduserte utstillingen Versions er vårens internasjonale satsning på Bergen Kunsthall. Verkene i utstillingen stiller spørsmål ved hukommelsens vilkår, og berører i følge vår anmelder museologiens forskningsfelt på en interessant måte.
Etter å ha sett utstillingen Versions på Bergen Kunsthall gikk jeg hjem med følelsen av å ha vært på museum. At jeg tar i bruk begrepet «museum» er ikke ment som en fornærmelse mot Bergen Kunsthall og kurator Solveig Øvstebø. Det er ikke meningen å si at Versions vises på feil sted, siden «kunsthall» pretenderer å være alt det «museum» ikke er. Men med denne utstillingen berører Bergen Kunsthall problemstillinger som er høyaktuelle innenfor det lille og lite påaktede forskningsfeltet museologi.
Museologien er en vitenskap som bedrives av et lite knippe forskere tilknyttet Bergen Museum. Ikke dermed sagt at vi har å gjøre med perifere buekorpsfantaster. Museologene spør for eksempel hva som skjer med gjenstander fra ikke-vestlige samfunn når de i det ene øyeblikket blir stilt ut i etnografiske museer, for i neste omgang å bli vist i naturhisoriske samlinger, for så å vises frem i museer for moderne kunst. Og de spør hva dette sier om vesten. En museolog påstår gjerne at museet er et medium. Som medium lever museet side om side med andre medier. Derfor er ikke den utstoppede løven hva den en gang var. I våre dager kan vi se løven jakte på sitt bytte i nærgående og realistiske dokumentarprogrammer og som katteaktige kosedyr i Disney-animasjoner. Museologene er opptatt av tingenes tale, og ikke da bare hva ting på museen taler om, men også hvordan tingene taler.
Museologien kan ordnes inn i tre forståelseskategorier: Semiotikk og estetikk. Og retorikk. I semiotikken ser vi på hvordan vi bruker tingene til å tenke og kommunisere med, mens i estetikken er de til for å nytes. Mest relevant for museologien er likevel retorikken. For i retorikken bruker vi tingene til å huske med. Det gamle retoriske perspektivet er altså i utgangspunktet museets perspektiv: Ting stilles ut for å hjelpe oss å huske.
Alle verkene i Versions tangerer museologien ved å stille spørsmål ved hukommelsens vilkår. I Pierre Huyghes installasjon The Third Memory fra 1999 er dette eksplisitt. Installasjonen er plassert i kunsthallens største sal og presenterer historien om John Woytowicz som i 1972 skal ha ranet en bank i Brooklyn for å skaffe penger til kjærestens kjønnsoperasjon. På veggene er det hengt opp kopier av avisartikler. Vi finner forsiden til førsteutkast og andreutkast av manuset til filmatiseringen av hendelsen. På veggen finner vi også posteren til filmen. Al Pacino har hovedrollen. «And it’s all true» står det der. Vi kan også sette oss ned på en liten benk og se The Jeanne Parr Show, et amerikansk talkshow fra syttitallet. Der forteller Woytowicz kjæreste om sitt forhold til mannen som sørget for at kjønnsoperasjonen gikk i orden – ikke ved å rane banken – men ved å sikre sine økonomiske rettigheter da historien ble filmatisert.
I et tilstøtende rom kan vi se en video der en aldrende Woytowicz rekonstruerer bankranet. Woytowicz anvisninger virker lite logisk og replikkene er som hentet ut av en film. Og da er man i gang. Husker Woytowicz seg selv, eller husker han Al Pacino? Et avisinnlegg på veggen utenfor gjør det ikke enklere. Woytowicz protesterer på filmens fremstilling. Det er så mye som er fortalt feil, skriver han. Men hvor har innlegget faktisk stått på trykk? Etterhvert begynner jeg å lure. Hører denne historien hjemme i vår nære samtidshistorie, eller er det hele et forsøk på å få meg til å huske noe som aldri har skjedd? Er det et hemmelig hint at talkshowvertinnen har armen i fatle og at publikum sitter på klappstoler? Eller var det bare slik de var på fjernsyn i USA på den tiden? Lurer Pierre Huyghe oss?
Her møter Huyghes installasjon den svenske kunstneren Andreas Gedins tekstarbeide Golden Everlasting. I begge verk understrekes fortellingens samfunnsmessige betydning. Dette er fortellinger som sier noe om «dem». Eller om oss. Og i begge verk står troverdigheten til de som forvalter våre fortellinger på spill.
Gedin har enkelt presentert korrespondansen mellom seg selv og en rekke aktører som han håper kan hjelpe seg med å finne en bestemt blomst på St.Helena. Golden Everlasting. Ikke Yellow Everlasting. Forhistorien er at Gedin har lest om Golden Everlasting i et prestisjetungt hagetidskrift. Artikkelen er skrevet av en ikke mindre betydningsfull skribent, baronesse et eller annet. Hun forteller at Golden Everlasting ble plantet av selveste Napoleon. Napoelons elskerinne Lady Holland sendte ham frøene. For Napoleon var ikke bare interessert i krig, men også i hagearbeide, må vite. Og nå blomstrer denne blomsten over alt på St.Helenas stille ø.
Napoleons liv og levnet på øya er et av de fremste salgsargument for å trekke turister til St.Helena. Fortellingen er rett og slett viktig for øyas økonomi. Men Gedin avdekker forvirring over hva slags blomst det egentlig er snakk om. Gradvis begynner det å virke som om historien er det reneste oppspinn. Det kan virke som om kunstnerens interesse for blomsten fører til en devaluering av hele øya. Historieforvalternes versjon slår sprekker når Gedin graver og spør. Etterhvert som man leser gjennom utskrifter av e-post og kopier av brev fra de forskjellige aktørene, ser man at velvillig vennlighet forvandles til bortforklaringer og taus ignorans.
I Gedins prosjekt ser vi hvordan en myte kan avkles. I Huyghes installasjon ser vi hvordan den bygges ved å fortelles igjen og igjen. I Rod Dickinsons The Milgram Re-Enactement kan en spørre om myten bare blir bygget. Uansett er det en svært sentral fortelling fra vår moderne historie som her blir gjenfortalt. Vi blir presentert for modernitetens store sorg: Det moderne menneskets autoritetstro. Psykologen Stanley Milgrams adferdsforsøk på 60-tallet blir ofte lagt frem som vitenskapelig bevis for at folk er i stand til å påføre andre den største smerte bare de har autoriteter over seg som godkjenner deres handlinger. I Versions får vi tilgang til historien gjennom en dokumentasjonsvideo der Dickinsons har rekonstruert Milgrams forsøk.
Å se The Milgram Re-Enactement er som å se videodokumentasjonen til et stykke samtidsdramatikk. Det er kjedelig og omstendelig. Vi skimter såvidt et publikum bak en glassvegg. Aktørene i rekonstruksjonen er kledt på 60-talls vis, og de snakker sammen på en stiv måte. Det er noe maniert ved det hele. De er ikke som oss, det er «dem» vi ser. Og etterhvert blir man revet med: Hvor langt vil hver person gå? Hvor lang tid må det gå fra personen som har blitt tildelt rollen som «teacher» ytrer ubehag over at eleven hyler inne i forsøksrommet, og setter seg opp mot regissøren av forsøket, en herre i hvit frakk? Hvor lang tid ville vi selv ha brukt? Plutselig spiller det ikke noen rolle at vi er vitne til en iscenesettelse av en iscenesettelse. For det vi ser er en påminnelse om hvor lett det er å fraskrive seg det personlige ansvar og dekke seg bak Eichmanns argument: Jeg handlet på ordre. Verket til Rod Dickinson understreker således museets viktigste funksjon: Å forhindre tap av hukommelse.
The Whisper Heard av Imogen Stidworthy tar ikke utgangspunkt i en historisk hendelse, men i en roman – Jules Vernes Reisen til jordens indre. Installasjonen består av tre stemmer: Stidworthys, som leser høyt fra romanen, Stidworthys 3 år gamle sønn Severin Domela og 59 år gamle Tony O’Donnel som lider av afasi. Selv om ingen av dem er i stand til å ytre mer enn usammenhengende brokker virker det som om barnet og den gamle forsøker å gjenfortelle romanen.
På den hvite plakatteksten som er satt opp fra Bergen Kunsthall får vi vite at siden verken barnet eller den gamle kan lese, er deres forhold til språk muntlig. Med den kjente vitenskapsmannen Walter Ong i bakhånd går det an å spørre i hvilken grad deres muntlighet egentlig er så annerledes enn vår. I sin bok Orality and Literacy. The Technologizing of the Word skriver Ong om forskjellen mellom kulturer med og uten skriftsspråk. For å huske historier i muntlige kulturer, benytter man seg av rim og rytme. Heksameteret i Illiaden og Odysseen har derfor en praktisk funksjon. Det skal hjelpe en til å huske. Med nedskrivningen og utbredelsen av skriften forsvinner denne praktiske nytten av rim og rytme. Når noe i dag formidles på heksameter er det som ornamentikk, det estetiske står i fokus. Hva da med Jules Vernes roman, som er ren prosa? Det hadde vært interessant å få se hvordan prosjektet ville fungert dersom Stidworthy hadde lest høyt fra en type litteratur der rim og rytme var sentrale virkemidler.
Det første verket man møter når man besøker utstillingen er portrettene til Marjaana Kella. I The Hypnosis Series har hun fotografert hypnotiserte personer. I teksten fra Bergen Kunsthall påstås det at de avfotograferte subjektene er lukket inne i en verden fjern fra vår egen der andre kommunikasjonsmodeller regjerer. Men en kan undre om det er noe kommunikasjon der inne over hodet. I populære fjernsynsshow blir folk hypnotisert til å tro at de er noe annet enn de er, for eksempel et dyr. Og det er noe stivt over alle personene som er portrettert. De har lukkede øyne, og mens én gjør grimaser er en annen utstyrt med merksnodige gester. Men er det slik disse personene er – eller vil bli fremstilt? Et vanlig credo er at et portrett skal fange noe særegent og ekte ved den som portretteres, men hva er det egentlig Marjaana Kella forteller oss om disse personene? Bildene er klare i fargene og overflaten glanset. Først og fremst får jeg følelsen av at de er stilt ut som ting, ikke som levende vesen – lik den utstoppede løven. Og som den utstoppede løven, er de ikke hva de en gang var. Men de er ganske morsomme å se på. Litt vakre er de også, på sin måte.
I følge museologene er museet et gammelt medium, på alder med maleriet og teatret. Siden den tid har det utviklet seg et vell av alternative lærings- og opplevelsesmuligheter som radikalt har forandret betydningen av museenes virksomhet. Disse byr på utfordringer for hvordan ting skal fremstilles og historier fortelles. Utstillingen på Bergen Kunsthall griper fatt i disse utfordringene og utforsker dem.