Hysj, sa Rasmus

På tross av et gjennomgående høyt nivå på årets performancehelg, mener vår anmelder å se tegn til en begynnende tredveårskrise.

På tross av et gjennomgående høyt nivå på årets performancehelg, mener vår anmelder å se tegn til en begynnende tredveårskrise. Performancen Baby left, nei, oh – yeah – yeah, hysj med Rasmus Jørgensen framstår som en mulig vei ut.


Performancehelgen i Kunstbanken på Hamar var et strålende eksempel på hvordan smalere kunstarter klarer seg fint uten storbyens publikum, og at det går an å vise samtidskunst utover det regionale i det ellers så konservative innlandet. Med et tre dagers tett program, spekket av nye og mer etablerte kunstnere, skulle det være god nok grunn til å sette seg på toget til Hamar, eller som Petter Alexander Goldstine i performancen Hva betyr det å gå til Hamar?, å ta beina fatt og gå. Med performance nonstop fra morgen til kveld, er det ikke mange som gjennomfører maratonet og stiller opp på hvert eneste arrangement. Men noen gjør det, og en av dem var her i forbindelse med sin doktorgrad i fysioterapi. Hun valgte ikke teatret, ikke galleriet, ikke dansen, men tok turen til Hamar og leide seg inn på hotell for å tilbringe tre dager med performance. Vi skjønner koblingen umiddelbart, men hvorfor performance og ikke dans eller teater?

Direktør og kurator Ingrid Blekastad la opp til en behagelig setting rundt festivalen, hvor Kunstbanken dekket de mest grunnleggende primærbehov som åndelig (kunst, alkohol) og fysisk føde, uten at man behøvde å forlate bygningen. Programmet tok for seg bredden av performancekunsten, fra unge nyutdannede kunstnere som Sabina Jacobsson, Petter Alexander Goldstine og Rasmus Jørgensen, til mer etablerte navn som Kurt Johannessen, Rabih Mroué og Baktruppen. Og for den som skulle ha behov for noe teoretisk input, startet lørdagen med to foredrag av 1. amanuensis Knut Olav Arntzen og kunstteoretiker Camilla Eeg. Med foredragene plassert tidlig i programmet, la Blekastad grobunn for samtale blant publikum fra første stund og ga betrakterne mulighet til å se de aktuelle forestillingene i et kunsthistorisk perspektiv. Om den teoretiske inputen ikke hadde vært så tilbakeskuende, og om performancehelgen hadde omfavnet en større del av performance ut fra billedkunst kunne man kanskje skapt litt mer friksjon og faenskap.

Performancekunsten sies å ha sitt utgangspunkt i miljøet rundt Black Mountain College i begynnelsen av 50–årene, men manifesterte seg først på 70-tallet. Skulle man ta pulsen på dagens performancekunst ut fra det som skjedde denne helgen, er det ingen tvil om at det står bra til, men jeg tror likevel vi begynner å se konturene av en tredveårskrise. Mens deltagerne med eller uten ironisk distanse leker med forholdet essens/eksistens, har teoretikerne kommet dit hen hvor det er tid for å se seg tilbake, og gjøre opp status. Selv om kunstnerne og foredragsholderne på festivalen arbeider innen svært ulike formater, finner de fellesskap i en gjentagende eksistensiell insistering. Både Arntzen og Eeg tok tak i performancekunstens historie – som fremdeles ikke er noe eldre enn deltagerne selv – og jeg kan ikke la være å undre meg over hvorfor man har behov for å dytte performancekunsten inn i en høytidlig og historisk kunstdiskurs. Det hadde vært langt mer interessant å høre hva disse to har å si om de retninger og tendenser man ser i dagens performancekunst, i stedet for å vende blikket bakover mot historien.

Foredraget av Camilla Eeg begynte med noe slik som: «mitt første møte med Baktruppen, jeg husker…». Eeg ville snakke om Baktruppens Etterbilder. I hennes tolkning defineres etterbilder som en slags forsinket forståelse av verket, noe som hun framholdt som et av performancekunstens karaktertrekk og som skiller den fra det institusjonelle teateret. Helheten i Baktruppens verk kan altså ikke gripes umiddelbart. Fragmenteringen og den åpne kaotiske strukturen i deres verk er en sanselig opplevelse, hvor «kroppen oppfatter verket intuitivt». Dermed utfolder verket seg over tid i betrakterens indre.

Det må sies at det var dårlig med etterbilder hos meg etter Baktruppens forestilling FUNNYSORRYJESUS, som ble spilt i festivalens beste sendetid lørdag kveld. For akkurat denne forestillingen, som fikk DTS scenekunstpris i 2003, er vel den av Baktruppens produksjoner som tenderer mest mot en episk struktur. FUNNYSORRYJESUS river Bibelen i filler ved å ta utgangspunkt i bokens klassiske highlights som Skapelsesberetningen, Moses skjebne, Jesu siste måltid og selvfølgelig dens grand finale – himmelfarten. Med amfiet plassert inne bak Kunstbankens glassfasade kikker man ut på fortauet hvor forestillingen utspiller seg. Åpningen med Bachs storslåtte rekviem som bakteppe mens publikum kikker ut på den mørke rolige gaten (og ingen trupp er å se) kunne vært en performance i seg selv, så svulstig og mektig at den oppnår tilnærmet fullkommenhet når den etterfølges av den mest raffinerte bibelskjendingen jeg noen sinne har sett. Men Baktruppen ligger noe klamt opp mot det institusjonelle teatret i FUNNYSORRYJESUS, da forestillingen vipper mellom det postdramatiske og det enkle revyteateret, og i mindre grad problematiserer virkelighet kontra iscenesettelse .

Autentisitetens muligheter
Performancekunstens tredveårskrise stiller seg de store eksistensielle spørsmål og svarer selv. Pussig nok ved å insistere på å definere seg negativt i forhold til, og å bevege seg mellom, de ulike kunstinstitusjonene. Performancekunsten er jo i hovedsak institusjonskritisk, men når den konsekvent definerer seg negativt, og med et program som ikke har blitt oppdatert siden sekstitallet, blir den jo dødens avhengig av å låne legitimitet av de institusjonene den kritiserer.

Men la meg komme tilbake til fysioterapeuten. Jeg tror hun er inne på noe, stipendiaten som kobler performance til sitt doktorgradsprosjekt. Vi skjønner at det er kroppen hun er ute etter, ikke den iscenesatte; men den som kommer oss nærme, og som gjør oss utrygge ved å spille på rommet mellom betrakteren og kunsten ved å bryte relasjonene, eller leke med vår klokketro på virkelighet og autentisitet. Dette må sies å være det essensielle ved performance, hvor en hver annen kunstform vil blekne i sammenligning.

Spørsmålene om virkelighet, representasjon og autentisitet tematiseres på forskjellig vis hos kunstnerne Rabih Mroué og Aleksander Goldstine. Tilsynelatende representerer begge disse seg selv i sine performancer. Dermed tar man som betrakter det autentiske for gitt. Men der hvor Rabih Mroué er avhengig av foredragets strenge format hvor publikum og foredragsholder følger et bestemt sett sosiale regler, gjør Petter Alexander Goldstine det motsatte, han fjerner formatet helt.

Petter Alexander Goldstine, (Norge/USA) var sannsynligvis den kunstneren som løp størst helsemessig risiko denne helgen. I performancen Hva betyr det å gå til Hamar? gjorde Goldstine nettopp det. Han fulgte pilegrimsleden fra Oslo til Hamar, en tur som tok i underkant av fire dager. Med et sett selvpålagte regler, som å ikke bringe med seg mat eller penger, dro han ut på en reise hvor han var avhengig av tilfeldige menneskers samaritanske goodwill for å få seg husly eller mat.

Goldstines performance baserte seg på dokumentasjon fra denne reisen, og i storsalen hvor alle stoler var fjernet, samlet betrakterne seg litt spredt rundt kunstneren. Formatet fremsto som udefinert og improvisert, med kun ett holdepunkt – bordet hvor Goldstine sto og stekte vafler til oss. Vaffelsteking i storsalen blir merkelig nok et element som skaper uro hos betrakteren, og kun et fåtall dristet seg til en smaksprøve. Enda mer usikkerhet skapte Goldstine selv, fordi han fremsto som kun seg selv, smilende blid men tilsynelatende sliten og noe desorientert etter den lange turen. I ufullførte resonnementer hvor han stadig mistet tråden, ba han publikum om hjelp – «Hvor var jeg?, Hva snakket jeg om?» – og tvinger oss dermed inn i en dialog hvor Goldstine blir den hjelpeløse part. Det er betrakternes spørsmål som skal drive forestillingen fremover. Men usikkerheten omkring hva vi egentlig er vitne til kan bli for mye for noen. Når formatet forvitrer framfor øynene våre, blir vi stressa. Eller som to frustrerte damer bak meg hvisket til hverandre, før de gikk midt i forestillingen: «Dette er jo bare tull jo…».

Den libanesiske performancekunstneren Rabih Mroué, som for øvrig var den eneste deltageren med base utenfor Skandinavia, presenterte en performance-forelesning med tittel Make me stop smoking hvor han tok for seg sitt personlige arkiv av dokumentasjon, enten prosjekter som var blitt forkastet, eller materiale og idéskisser til mulige framtidige prosjekter. Arkivet besto nesten utelukkende av primærkilde-materiale, og kunne dermed sammenfattes som en leting etter primære «sannheter», og ble i forestillingen presentert på en projektor.

Mroué plasserer sitt arbeid innenfor de libanesiske sosiopolitiske diskurser og refererer blant annet til postkolonialisten Edvard W. Said og hans kritikk av vestens ideologiske konstruksjon av «de andre». Er det vår egne «konstruerte sannhet» Mroué viser oss? Selvmordsbombere, savnede personer og kriminalitet preger dokumentasjonen, og vi levnes ingen tvil – dette er autentisk materiale. Men er det fordi det stemmer med vårt prefabrikerte bilde av Midtøsten? Dokumentasjonen vises med ironisk distanse, andre ganger med blodig alvor. Mroués personlige dokumentasjon av sin egen historie låner legitimitet av den samfunnshistoriske dokumentasjonen, og spiller på vår vestlige oppfatning av «de andre». Dermed legges alle muligheter åpne: For alt vi vet kan hans biografiske historie være løgn fra ende til annen, et bombet barndomshjem, familiens død, det påståtte oppsamlede arkivet, Mroué gjør et poeng av sannhetens selektive hukommelse.

Eksistensiell tematikk
Kurt Johannessen var alene om å representere den del av performance som står nærmest billedkunsten. Hans unike posisjon innen performance skylles ikke bare hans veteranstatus, men først og fremst at han kontinuerlig bekrefter denne posisjonen. Performancen Uten tittel var intet unntak. Ved hjelp av en lyspære og et spann sort maling, blir de abstrakte elementene lys og mørke en sanselig tilflukt for et ensomt menneske. Johannessen gjør ikke annet enn å antyde, kanskje et intendert ønske om å forsvinne i, eller inngå i elementene. Auditivt blir stillheten kun brutt av Johannessens lavmælte og innestengte lyder. Som situasjonist arbeider Johannessen uhyre presist med det visuelle og estetiske forholdet rom/format, hvor til og med betrakterne blir en formmasse som absorberes, og inngår i verket som et romlig objekt. Det gir en ubehagelig følelse, som om du overværer noe som utspilles uavhengig av din tilstedeværelse.

Selv om han arbeider i et helt annet format, kan også Rasmus Jørgensen sies å tematisere en slags eksistensiell opphørelse i sin Baby left, nei, oh – yeah – yeah, hysj. Performancen er en intimopptreden på knappe 12 minutter. Gjennom visesangerens klisjémettede uttrykk, tematiserer Jørgensen hvordan et individs desperate forsøk på å få kontroll over det emosjonelle, heller resulterer i det motsatte: en fragmentering av erkjennelser og følelser, og ikke minst i selvbedraget. Rasmus Jørgensen vrenger kjernen med innsiden ut. De søte sviskene brytes konstant av monologer, samtaler med betrakterne, eksperimentell stemmebruk, og fysisk teater, ispedd bøttevis av humor. Alt i en rytmisk presis og stram komposisjon, mettet av insisterende språklige gjentagelser fulle av motsigelser. Det er en poetisk iscenesettelse av Wittgensteins språkspill som Bruce Nauman ville misunnet ham. Jeg vet ikke, det er bare ufattelig bra, men jeg må tilstå at jeg for å gi en mer inngående beskrivelse trenger mer tid, eller muligheten til å se ham igjen. Jeg gleder meg allerede.

Jeg skriver om performancekunstens insisterende eksistensielle tematikk, som om den var en svakhet, en psykologisk brist. Dette kan skyldes at noen av deltagerne virker noe famlende, og at de to teoretiske bidragene nærmest forsøker å legitimere performancekunsten – som om det skulle være nødvendig. Men Rasmus Jørgensens undergraver min påstand med sin performance, da han som kunstner, og med en utrolig overbevisning, utelukkende har en eksistensiell tematikk i sine arbeider. Kan hende det er nettopp han som viser performancekunstens retning. Kan hende det er nettopp performancekunsten som har mulighet til å behandle det eksistensielle i så stor grad, uten at det blir klisjéfylt.

Alle bilder: Foto: hans@brox.no

Leserinnlegg