Markus G. Johansen, kritiserer i dette innlegget kunstfolkets hyppige bruk av begreper som «fag» og «faglighet» i debatten om Nasjonalmuseet. Han hevder at faglighets- og vitenskaps-retorikken beskytter en bestemt samfunnsgruppes smak ved å fremstå som objektiv.
I Morgenbladet, 29. februar, 2008, kunne man lese et opprop mot ledelsen ved Nasjonalmuseets praksis, under overskriften: «Åpnet brev til Trond Giske». En rekke personer, kjent fra kulturlivet, hadde gitt sin underskrift. Brevets standpunkt skal jeg ikke her ta stilling til, men heller påpeke noen momenter ved grunnlaget for standpunktene.
I det relativt korte innlegget, bestående av fire små avsnitt, forekommer ordet «fag» hele fem ganger, og vitenskap to ganger. Fire av de fem punktene i oppropet, uttrykker en bekymring for museets faglige arbeide. Det konkluderes med at klare grep må tas «… for å gjenopprette Nasjonalmuseet som en vitenskapelig fundert institusjon.» Innenfor kunstfeltet i Norge, er bruken av slike «harde» begreper, ikke uvanlig. Brevet er symptomatisk for en en språkpraksis som kunstfolket stadig benytter seg av når det blir tvunget til rettferdiggjøre sine egne standpunkt, eller når det ønsker å avfeie andres.
Da jeg var masterstudent i kunsthistorie ved UiO, stod foreleseren i det obligatioriske oppgaveseminaret, flere ganger foran oss studenter og formante ting som: «Husk fagligheten!» og «Det er svært viktig med faglighet». Denne merkelige bruken av dette merkelige ordet, «faglighet», har jeg bare støtt på i tilsvarende grad innenfor barnehagesektoren, hvor jeg har jobbet i flere år ved siden studiene. Her er det vanlig at man sier saker som: «Det er greit med møter/kurs, så lenge det tilfører faglighet».
At man i det hele tatt ser seg nødt til å minne om at et kurs eller en masteroppgave må inneholde noe fornuftig, som er den ene av betydingene ordet «faglighet» kan ha, uttrykker et stort mindreverdighetskompleks. Det er dette mindreverdighetskomplekset, denne redselen for at noen skal kunne påpeke at det man driver med ikke er særlig viktig, som er årsaken til at «fagligheten» så hyppig benyttes innenfor to ulike felt som barnehagefeltet og kunstfeltet. Det er nesten utenkelig at en biolog skal stå foran sine studenter og be dem om å huske på fagligheten. Biologen behøver det ikke. Ingen stiller spørsmål ved hans nytteverdi, hans berettigelse. Men kunsthistorikeren og barnehagearbeideren ser seg nødt til å til stadighet minne seg selv, sine kollegaer og omverdenen om at det de driver med kan knyttes til ordet fag.
Men ordet «fag» har også andre funksjoner og betydninger for kunstfolket. På kunsthistorie på Blindern betød «faglighet» gjerne en bestemt form for tilnærming til kunstfeltet. Vi ble fortalt at kunsthistorie først og fremst var et redskap for å nærme seg kunst. Andre disipliners metoder, som kunne hjelpe å forklare og forstå sider ved kunstverk, var man svært skeptiske til fordi kunsthistorie først og fremst er tilnærmingen og ikke forskningsobjektene. Benyttet man f. eks. sosiologi eller økonomi for å forstå kunst, hevdet flere av de toneangivende vitenskapelig ansatte, at man glemte «faget» – man bedrev sosiologi eller økonomi, ikke kunsthistorie. Da jeg, som fersk masterstudent, fortalte at jeg ønsket å skrive en kultursosiologisk oppgave, lo faglærer og lurte på om jeg hadde kommet til rett sted. I denne konteksten brukes «fag» eller «faglighet» for å beskytte et rimelig snevert kunnskapssyn.
Vi har til nå identifisert to funksjoner av denne hyppige bruken av begrepet «fag»: 1) Et forsøk på å bøte på et konstant mindreverdighetskompleks, en slags overkompensering og 2) beskyttelse av noen kunsthistoriske metoder. I det åpne brevet til kulturministeren spiller en tredje funksjon en vel så stor rolle som de to nevnte: Bråket rundt ledelsen ved Nasjonalmuseet startet etter innkjøpet av Unni Askeland. Flere kunsthistorikere var irriterte. Man hørte tale om en «faglig katastrofe», og at «det var bred enighet i fagmiljøet om at Askelands bilder bare var klisjeer» o. l.
Her er vi ved det springende punktet: Innebar innkjøpene av Askeland mangel på faglig kompetanse? Kan man kalle innkjøpene uvitenskapelige? Hvis vi godtar denne problemstillingen, og alle premissene til grunn for den, må vi nesten svare «ja». Er det enighet i «fagmiljøet» om at innkjøpene er gjort på slett faglig grunn, ja, da er de nok uvitenskapelige. Men velger vi i stedet å stille spørsmål ved forutsetningene for selve problemet, og spørre: «Hva oppnår man ved å omtale kunstkjøp som vitenskapelige/uvitenskapelige?», se da åpner en ny dør seg.
La oss først se på konsekvensene av om man ikke godtar betingelsene, at man unngår å argumentere med begreper som «fag» eller «vitenskap». Misliker man innkjøpene, som mange kulturpersonligheter tydeligvis gjør, kan man velge å si: «Jeg, personlig, synes ikke noe om Askelands verk». Da innrømmer man at smak er noe personlig («smaken er som baken»), og at man uttaler seg som et subjekt på like fot med alle andre subjekter. En slik argumentasjon har liten slagkraft, ettersom ledelsens vurderinger med ett får samme verdi som alle andre kunsteksperters vurderinger.
Hevder man at Askelands verk ikke bør kjøpes fordi de ikke klinger godt i samspill med det rådende kunstfolkets smak, står man i fare for å bli snobben. En som bruker kunst som et våpen for å holde resten av befolkningen på avstand. Da innrømmer man at kunsten er udemokratisk, og skreddersydd for en bestemt samfunnsgruppe.
Men straks man bringer harde begreper som «fag» eller «vitenskap» inn som en del av argumentasjonen, da må alle forstå at dette har med kunnskap å gjøre. Og fremstår man som mer kunnskapsrik enn motstanderen, og samtidig får det til å se ut som om debatten handler om nettopp kunnskap – ja, da har man vunnet debatten.
Vi har altså identifisert en tredje funksjon av fag/vitenskaps-retorikken: Den beskytter en bestemt samfunnsgruppes smak ved å fremstå som objektiv, som et produkt av kummulativ kunnskap.
Selv har jeg aldri sett en vitenskapelig/faglig holdbar redegjørelse for at et verk er klisjefyllt, og ikke kan jeg se hvordan en slik redgjørelse kan være mulig, heller. Et kunstkjøp kan ikke være fundert på vitenskapelige vurderinger, fordi kunst produseres, bedømmes og kjøpes etter andre kriterier enn de vitenskapelige. Man kan omtale et verk med vitenskapelige metoder, f. eks i kunsthistoriske avhandlinger, men man kan ikke felle en vitenskapelig smaksdom over det. Kunst er vesensforskjellig fra vitenskap ved at den har andre mål, andre kriterier den måles etter. Kunne man oversatt kunst til vitenskap, ville det vært lite poeng i å bedrive kunst.
Markus G. Johansen, Masterstudent, kunsthistorie, UiB, tidl. Masterstudent ved UiO
Men kan noen av dere tegne en hånd? Nettopp, tenkte meg det.
oooops glemte å poste linken
Her er den
http://video.google.com/videoplay?docid=-5923078877105940730&q=chomsky&total=3895&start=40&num=10&so=0&type=search&plindex=0
nJoy
og her er en som handler om akademisk “frihet” hvor Chomsky referrer til såkalte inteellektuelle som konfokmister for makthavere. Hviket er en treffende beskrivelse hvis man ser på distribusjonen av det som er kallt kunst nå. rævslikende udugelige nettverkbyggere er det beste jeg har klart å komme med hittils….(jobber med saken) …mye inavl i miljøene men at det ikke er spesielt i kunsmiljøene mer en andre deler av mitt “nye” hjemm,. Det er faktisk så pilRåttent at tilOgmed på kusrs hos Arbeisdkontoret man blir informetrt om og oppfordret til å bruke perspnnlig netver for å skaffe seg jobber “for det er slik det er heri gjørma”…..fanihelvete….systematisert akseptert forskjellsbehandling som er løst koblet til hovedproblemet i denne tråd…erKunstVitensKap….det er ikke det.det er……..mafiosoLiknende….inavlet…….og av den grunn….Tilbakestående….åndsvak…..greie….istyedetfor å være en slags….avantGarde……visjonæreKunstnere blir prioritert og byttet med nettverksbygende rævslikende udugelige kjøtt……….
fan det var alt jeg hAdde nåMå jeg få meg en øl……skål!
PS. Jeg er ikke flink med norsk. Den er min femtenaturlige. Etter en del proggrameringSpråk og diaLekter;
END
hilsen
-negerSahak
kickingUpwards
Hva med å melde Akademiet ut av sosialdemokratiske grøten khio og heller lage en ny
NorwegianAkademyOfArtAndSiece
jeg synes kunst og vitenskap skal ta seg sammen og bli venner.
se disse her….se hele.
og
Om ytringers form her på bloggen: det er faktisk helt fett å få passet sitt påskrevet (når jeg uansett er ute å reiser så lite med det), men å pisse på det “ enten virtuelt eller verbalt “ er unødvendig.
jeg mener det er feil å ikke kreve en tilstrekkelig begrunnelse fra Nasjonalmuseet i en kjøpssituasjon
Dette utsaget slutter jeg meg fullstendig til
Men jeg tror også direktøren nå har gått ut og sagt at det vil bli begrunnet fortløpende for innkjøpskomiteens innkjøp i det videre (mens praksis for henne i Danmark var å legge dette til årsberetningen, noe man iallfall ikke meg bekjent, har praktisert ved noen av de sammeslåtte/ (-raste) museene i Norge?)
kosogklem!
Også må jeg legge til at det er et urimelig krav fra billedkunstnere at de skal måtte gå inn i det du kaller “en normal akademisk form”. Da må en viss kunstkritiker legge inn årene umiddelbart. Samt en kjent norsk forfatter.
Som sagt, spørsmålet er mer enn ja og nei. Det er ikke et poeng i denne saken heller, men jeg ser at visjonen til skribentene som dominerer denne diskusjonen, er å simplifisere og komme fram til en ren konklusjon.
Det er vel den type retorikk, jeg reagerer på, og du går bort fra den i det siste innlegget ditt. Jeg angriper ikke formen din, selv om jeg synes den også er svak, jeg angriper innholdet og grunnlaget for ditt tekstuelle bidrag.
Jeg skjønner rett og slett ikke motivasjonen for å skrive skvipet på toppen av tråden.. Men seggiøst. Props for den siste. Jeg synes du definerte noe i den teksten, og skaper et godt grunnlag for diskusjon.
Hvis problemet ditt er at jeg har en nedlatende tone, greit. Da kan vi jo avlsutte den diskusjonen der. Du har endelig fått frem poenget ditt.
Det er ikke nødvendigvis innholdet jeg reagerer på, det er den nedlatende tonen, og måten du antyder at et helt felt er begrepsforvirrede. Jeg ser på kunst som en vitenskap, men først og fremst som kunst i seg selv. Så lenge kjøp av kunst er en del av kunstfeltet, må man bruke noen vitenskapelige metoder for å kunne konkludere i hvilke verk man skal invistere i. Det er ingen motsetning mellom vitenskapelig tenkning, og domfellelser gjort med hjertet, men jeg mener da også at feks. poesi og teori er to sider av samme sak, og lever av hverandre språklig. I min verden leser jeg disse to statementene som helt forskjellige ytringer, men i din verden kan det hende at det er samme konklusjon. Nå trenger jeg ikke snakke med noen venner for å få bekreftet mitt syn på saken, men andre folk som lever av å drive med kunst har jo reagert på den nedlatende tonen din, uten at jeg tror noen mister nattesøvnen av den grunn. Jeg synes spørsmålet er større enn et ja eller nei i denne sammenheng. Det er et definisjonspørsmål for et helt felt, og jeg mener det er feil å ikke kreve en tilstrekkelig begrunnelse fra Nasjonalmuseet i en kjøpssituasjon. Jeg antyder her at kunst handler om mer enn preferanser, samtidig som jeg også påstår at man ikke skal prøve å definere en ren sannhet. Kunst handler om filosofi og estetikk og vitenskap og psykologi og historie og alt annet verden tilbyr oss av temaer, problemer og følelser å forholde seg til. Visse vitenskapelige metoder kan brukes i den sammenheng, med rette. Jeg synes strengt tatt du burde finne en mer interessant plattform for dine tekster. For akkurat nå bekrefter du kun konsensusen til en forutintatt offentlighet, i et land der man ikke har kommet så langt når det gjelder abstrakt tenkning. Men du skal ha props for det siste innlegget der. Jeg blir veldig glad når jeg får noe å tygge på. I det første innlegget legger du ikke opp til en konstruktiv debatt, men heller en lite konstruktiv polemikk, som ikke fører til så mye. I hvert fall ikke for min del.
Så vil jeg avslutte med å si at alle må få lov til å debattere på sine egne premisser, men motparten skal også få lov til å reagere på dette.
Hmm.. håper Skylstad tar seg bedre tid til å lese innlegg før han forsøker å obstruere debatten. Tittelen på innlegget var “Er kunstkjøp vitenskap?”. Det var utgangspunktet, og det virker du som om du er enig med meg i at svaret på det er “nei”. Kanskje jeg ikke uttrykte meg på en fet nok måte, men de fleste jeg har pratet med, tok det poenget. Jeg avsluttet det første innlegget med å skrive at kunst måtte bedømmes etter “andre kriterier enn vitenskapelige”, ikke så ulikt “at domfellelsen må skje med hjertet”.
Og plutselig fikk vi noe essensielt ut av den unge poden. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe. Kunstverdenen har mange stemmer, som representerer forskjellige syn, og som bruker forskjellige metoder for å frambringe sitt budskap. At man skal tvinge alle inn i en akademisk språkføring, er å drepe diskursens livsgrunnlag. Jeg er helt for at mennesker med ADHD skal få lov til å uttrykke sin mening i barneskolen, og at mennesker med asbergers skal få lov til å komme inn på Akademiet masterprogram, så lenge de har noe nytt eller essensielt på hjertet. Det er interessant at det siste innlegget til Markus G. Johansen klargjør essensen i de meningene han har, eller i verste fall er en moderasjon av den poengløse retorikken han presenterer.
You know I hate, detest, and can`t bear a lie, not because I am straighter than the rest of us, but simply because it appeals me. There is a taint of death, a flavor of mortality in lies – which is exactly what I hate and detest in the world – what I want to forget. It makes me miserable and sick, like biting something rotten would do. Temperament, I suppose
Og kunstneren kan være en kid med ADHD, uten behov for tilpasset opplæring. Kunstneren kan også være en streit idiot, eller en alkoholisert middelaldrende feiting med dårlig hukommelse, samt en liten, blind dverg med spiseforstyrrelser. Kunstneren kan være en robot, programert til å tekne rette streker på plater laget av Mahogni. Kunstneren kan også være en skribent som maler minimalistiske bilder på fem minutter en dag i året. Kunstneren kan være alt mulig. Han har en fri rolle i samfunnet, men jeg hverken krever eller forsvarer at kunstneren skal unndra seg sensur og kritikk. Det er alltid de som driver en virksomhet, som kontrollerer innholdet. Men det må da være mulig å kritisere formen til dette initiativet, som alle andre initiativer i samfunnet, uten at driftsansvarlige begynner å grine. Eller… De kan godt begynner å grine og bli såre. Det er en rett alle har.
Den kompetansen du tilegnet deg er svært kontekstavhengig. Den forutsetter en masse ting, som en utviklet kunstinstitusjon, et moderne kunstbegrep, en kunsthistorie osv. Du har mange kunnskaper om dagens kunstkontekst. Platons idéer om skjønnhet ga mening i datidens greske samfunn, men de må tilpasses en god del for å kunne overføres til dagens kunstsituasjon. De er ikke almenne, universelle lover, men produkter av sin samtid.
Det er ikke et dumt poeng det der, så lenge det ikke leses i sammenheng med resten av det tekstuelle materialet Johansen presenterer.
Når det gjelder Kunstkritikk.no, kan jeg svare Christer Dynna (som jeg overhodet ikke har noe respekt for what so ever): Jeg synes ikke Kunstkritikk.no skal dikteres av meg eller noen andre, men jeg synes den skal akseptere en form, og utvide sitt reportoar i større grad, slik at siden handler mer om kunst, og mindre om kunstkritikk. Dere kan godt lage en side som heter kunstkritikkkritikk.no, men det er bare så vanvittig kjedelig lesning all together. Når det gjelder virkeligheten, så har jeg min rett til å unndra meg din virkelighet både i det virtuelle rom og i den fysiske virkeligheten der ute. Poenget mitt var og er at jeg ville reagert på samme måten i et fysisk rom, som her på denne nettsiden (jeg står på at det er en forskjell, forleden drepte jeg en fyr fra Sør-Korea i Unreal Tournament, og CIA har fremdeles ikke banket på døren min.) Det er mange grunner til at venstresiden av denne internettsiden framstår som en søppelhaug. Jeg mener at grunnlaget og kodingen av siden er for dårlig, og legger opp til den samme utnullede diskusjonensformen som underskog representerer. Men det er selvfølgelig mange andre grunner til mangefull kvalitet på diskusjonene, blant annet at det er vanskelig å ta diskusjonene alvorlig, når veldig mye av diskursen i utganspunktet handler om ord og form, istedenfor å handle om innhold. Det er sikkert veldig spennende for mennesker med fokus på retorikk, men ikke så spennende for mennesker som er opptatt av estetikk og meningsproduksjon.
Den lyriske, teatralske, dramatiske, dynamiske, agressive og pompøse skriftelige formen har alltid vært i konflikt med den mer pragmatiske, men Kunstkritikk.no må bestemme seg for hvilken åpenhet den vil ha i sine diskusjonsfora, så man slipper denne maktkampen, om hvordan man skal utrykke seg. Det ender veldig raskt opp i rein reduksjonisme, eksempelvis Dynnas håpløse forsøk på å redusere visse aktører som oppmerksomhetsyke, selvsentrerte idioter. Det går begge veier for det meste. Veldig ofte adopteres reaksjonen på overskridelser, med samme type retorikk.
Men selve domfellelsen må skje med hjertet.
I can dig it. Men en interesse og kompetanse burde ligge i bånn, uavhengig om man har tilskaffet seg den på universitetet, på akademiet, eller på egen hånd, men slike ting blir veldig raskt avslørt av skarpe blikk (les C. Dynna).
Håper Markus G. Johansen jobber litt mer med sitt neste innlegg, før han sender det inn til en redaksjon, så slipper han å bli missforstått i mente, samt blir skånet for å gjøre en virtuell fellatio på en fremmed.
Dette er vel strengt tatt ikke et skyldspørsmål, men heller en koselig samtale om form, godeste Hr. Christer Dynna. Don`t lose too much sweat.. It will only make you die younger.
Dere vet hva som skjer hvis dere gir mennesker født etter 1980 en fasit?
Vi slenger den i peisen og lar den brenne. Ignoranse og arroganse er to sider av samme mynt.
Hmm.. det er rart at dette skulle vekke så sterke kjensler. Helt ærlig, trodde jeg at dette var en helt grei påpekning om tom språkbruk. Jeg klarte ikke se for meg at folk ville bli så forbanna. At kunstnere insisterer på å bli forstått gjennom trange vitenskapelige rammer, forstår jeg ikke.
På den ene siden krever de å debattere på sine egne irrasjonelle premisser, og nekter å gå inn i en normal akademisk form. På den andre, ønsker de at deres verk skal bedømmes og vurderes etter samme type kriterier som man bedømmer legevitenskapen. Flere henvisninger til naturvitenskapen har dukkket opp her for å legitimere kunstnerisk virksomhet. Forstår det faen meg ikke!
Noen sider, kanskje de viktigste, ved kunsten, kan ikke forstås med vitenskapelige metoder. Dette ville jeg tro at jeg, i alle fall, hadde konseptkunstnerne med meg i. Kunst er et annet TYPE fag enn naturvitenskapen. Men det er jo et fag, selvsagt.
PG: Mye har skjedd siden sist. Etter å ha pratet med deg på telefonen fant vi ut av at vi var enige om at faktadommer og verdidommer bygger på forskjellige typer kunnskap. Slik forstod i hvert fall jeg det. Hvis det er etablert, tror jeg vi er nærmere en slags felles forståelse.
To av de påstandene du trekker frem, og hevder at jeg slår fast med overdreven skråsikkerhet, anser jeg for å være faktadommer. Jeg mener at vi kan fastslå faktadommer med andre typer belegg enn verdidommer, og at det derfor gir mer mening å snakke om fremskritt osv på dette området. Jeg ser derfor ikke hvordan dette skulle gjøre at min posisjon oser av inkonsistens.
Den tredje, den som omhandler mitt utgangspunkt, er et forsøk på å tydeligjøre min posisjon. Det er et utgangspunkt jeg har, som jeg er sterkt følelsesmessig, politisk og moralsk knyttet til. Jeg slår det ikke fast, jeg ønsker bare å være tydelig så man lettere kan diskutere det.
Til ditt eksempel: Jeg vil ikke tørre å påstå at du kastet bort åtte år på utdanningen din. Jeg har selv fått mye, personlig, ut av å studere og tilegne meg kunnskaper. Disse kunnskapene har imidlertid ikke satt meg i en posisjon til å være overdommer i verdispørsmål.
Kan hende du har blitt bedre å bedømme dine egne og andres bilder, det skal jeg ikke bestride. Men verdidommer er så sterkt kontekstavhengige, at det er svært vanskelig å finne noen universelle prinsipper ved dem. Bortsett fra dette enkle, kanskje. Jeg sier ikke at verdidommer ikke kan ha allmenn gyldighet, men at kunnskaper, i vitenskapelig forstand, teller lite.
Mange, og jeg mistenker deg for å være blant dem, ville sagt at Picasso var på sitt beste i sine tidligste perioder. Hvis dette er riktig, hvor ble det av kunnskapene hans? I noen situasjoner er det en fordel å være ung og ubesudlet, i andre gammel og konservativ. Det er vanskelig å lage prinsipper ut av dette.
Den kompetansen du tilegnet deg er svært kontekstavhengig. Den forutsetter en masse ting, som en utviklet kunstinstitusjon, et moderne kunstbegrep, en kunsthistorie osv. Du har mange kunnskaper om dagens kunstkontekst. Platons idéer om skjønnhet ga mening i datidens greske samfunn, men de må tilpasses en god del for å kunne overføres til dagens kunstsituasjon. De er ikke almenne, universelle lover, men produkter av sin samtid.
Innenfor en svært spesifikk kontekst, skal jeg være enig i at du har kunnskaper som kan gjøre deg bedre egnet enn andre til å felle verdidommer. Men den er også svært spesifikk.
Mitt utgangspunkt var at kunstfolket ofte benytter seg av begreper som skaper en illusjon om at de forvalter noen kunnskaper om verdidommer som gjør dem i stand til å vurdere kunst på en objektiv, ahistorisk skala.
Jeg kan komme deg i møte på at det kan, i noen situasjoner (ikke alle), være nyttig å bestrebe et kaldt og rasjonelt blikk på situasjoner, FØR man feller en verdidom. Men selve domfellelsen må skje med hjertet.
Mvh Markus
4 misforståelser
utenfra/ innenfra “ «Ingen kan komme utenifra og peke på kunsten og si hva kunsten er. Dette gjelder også kunstkritikere.» Men det er selvsagt at kunstnere in spe er berettiget å diktere hva nettstedet som vitterlig heter kunstKRITIKK.no skal være?!?
Om Markymark har ADHD eller ei vet jeg fint lite om. Utover det faktum at slike beskyldninger lett kan falle inn under kunstkritikk.nos forskrifter trakassering og at mitt innlegg som ligger rett under dette Melbys inlegg og dermed ikke kan forventes å bli stående så lenge, SÅ er det heller ikke dermed sagt at han heller i kraft av kunnskapsløftet har krav på har krav på tilpasset opplæring.
Avsporingen, eller diskusjonen om debatten om debatten var det uansett vesle Melby som sattte igang da hun vendte fokuset fra det kritikk-uverdige utgangspunktet til Markymark over på den sedvanlige Skylstad (youtubeklipp på oppfordring). Hennes utgangspunkt for dette var at hun følte seg såret på vegne av den sårede som ikke later til så mye som å ha enset fornærmelsen for sin egen del. Mange vil kalle slikt for en ekstremt hypersensitiv reaksjon som beviselig har fått diskusjonen på avveie.
Derfor er det nesten komisk hvordan hun pluttselig snur på femøringen og beskylder de som kritiserer “Ketils war on invisible terrorism”, som må kunne kalles det eneste innlegget i denne samtalen som til nå inntar en belærende tone om hva kunstkritikk.no er/skal være. Det kan ingen kritisere han for, ihvertfall ikke uten å få posingene sine slettet.
Istedet for at Melby dikterer sine motdebatanter/onkler om hva de skal/bør/kan diskutere og argumentere for/mot i denne samtalen, foreslår jeg at hun heller går forran som et godt eksempel å heller kommenterer idiotien til Markymark. For jeg har faktisk til gode å ha sett EN ENESTE bemerkning fra hennes kant som dreier seg om noe annet en debatantenes debatteringsform om debatten om debattens debatt.
“Although Solomon was young, he soon became known for his wisdom. The first and most famous incident of his cleverness as a judge was when two women came to his court with a baby whom both women claimed as their own. Solomon threatened to split the baby in half. One woman was prepared to accept the decision, but the other begged the King to give the live baby to the other woman. Solomon then knew the second woman was the mother.”
Kunstneren er ikke en elev med ADHD som etter kunnskapsløftet har krav på tilpasset opplæring.
Kunstneren er et voksent menneske som i kraft av sin profesjon og rolle i samfunnet bør beherske det som antikkens retorikere kalte kairos.
Overlater med dette ordet til alle som måtte føle for å ta ordet i denne samtalen, enten det er ved å uttrykke seg gjennom skjønnlitterære sitater, you-tube-videoer, eller innlegg i en formærmet tone som belærer om hva kunstkritikk.no er og burde være.
Jeg vil gjerne at alle innlegg jeg har bidratt med i denne debatten blir slettet, slik at de ikke kommer ut av sammenheng. Og så vil jeg gjerne sammenlgine relativitetspolemikken til Markus G. Johansen, med politikken på øverste nivå på KHiO og Nasjonalmuseet, der nettopp en slik retorikk har ødelagt de to institusjonene som skal fungere som bærebjelker for det norske kunstfeltet. Jeg finner det utrolig at Kunstkritikk.no slipper til slik retorikk, når det kun er tom retorikk, og ikke basert på noe relevant grunnlag, og ikke har noen legtitim avsender, utenom en påstått kollektiv vrangforestilling. Slett i vei, men dere framstår konservative og kontrollerende, i en nettportal som tillater fri ytring av mening, både i form og innhold. Det er det eneste jeg vil si, og jeg er villig til å beklage min form ovenfor individer som har blitt støtt av den. Men jeg beklager ikke ovenfor Markus G. Johansen, for jeg finner hans polemikk stagnerende og usunn, og jeg ville bedt han dra til helvete hvis han hadde ytret seg på samme måten i virkeligheten. Folk er folk og folk er forskjellige, og jeg er den første til å akseptere dette. Fortsett debatten, selv om den er fullstendig irrelevant og fungerer som en katyloisator for avvikling av feltet.
Kunst er noe like mye som alt annet i samfunnet, og må ikke legitimere sine bruk av ord eller sin form, ovenfor noen. Kunsten definerer seg selv. Ingen kan komme utenifra og peke på kunsten og si hva kunsten er. Dette gjelder også kunstkritikere. Jeg er ikke redd for MGJs meninger, fordi de er tomme og basert på ignoranse, men jeg finner det problematisk at Ketil og Grethe reagerer. Ikke på ordbruken, men at de faktisk slipper innlegget inn i første instans, og ikke er med på diskusjonen. Det er faktisk dere som bidrar i størst grad i denne tråden til at det ikke blir en diskusjon om saken (som strengt tatt ikke er en sak), men om bidragsyteres form. Dette må Kunstkritikk.no, som organisasjon, gjøre noe med. For akkurat nå framstår venstre side av denne internettsiden som en søppelhaug for middelmådighet, og de kraftige reaksjonene på dette. Og slik fortsetter det til sola går ned.
Og stillheten er formidabel.
Hvis Kunstkritikk.no ønsker å være et medium der aktører av relevans vil bidra, må de gjøre noe med sin form. Dette er et faktum dere må forholde dere til, uavhengig av mine persona eller andres. Håper dere tok poenget.
Det fungerer i hvert fall ikke slik det gjør nå. Uansett hva dere mener om kunstneres bidrag i dette forumet, er det faktisk oss dere skriver om, og det er vi som er brukere av dette forumet. Og dere mister tillit og kunstner as we speak. Av flere grunner. Læreren som skylder på gærningen med ADHD, fordi det er bråk i klasserommet, er en dårlig lærer. Læreren som innrømmer sine begrensninger og feil. og gjør noe med det, både for å inkludere gutten med ADHD og resten av klassen er en visjonær. Dere må bestemme dere hvilken rolle dere vil ha, som en distributør av informasjon i et samfunn i rapid utvikling.
Gode “Professor Tellefsen”, og gode Sahak(K), eller “UberSahak”, og gode Skylstad. Nå skjer det som jeg fryktet. I stedet for at samtalen fortsetter å dreie seg om utspillet til Johansen, blir dette en debatt om debatten, der flere debattanter trer til med sine sårede følelser, fordi de er fjernet fra innleggene. Og slik kan vi holde på. Eller la det være. Jeg foreslår at vi lar det være for denne gang.
“Vi valgte å slette alle innleggene etter det første trakasserende innlegget”.
“Zero tollerance” med andre ord. Om det ikke er meningen at slettingen skal diskuteres syns jeg det er rart at man i det hele tatt opplyser om at den har forekommet, om det ikke nettop er gjort for å henge ut de påstått(!) skyldige. At feks Melbys innlegg også ble slettet i samme slengen fungerer som en beskyldning om at også hun bedriver trakassering. Og det er det nå fullstendig umulig forsvare seg mot av to grunner. Innleggene er for det første slettet og for det andre gis det inntrykk av at det er en avsporing/trolling å forsvare det man har sagt eller ikke sagt. Youre damned if you dont, and youre damned if you do. Eather youre with us or youre with the trollorists.
Vi valgte å slette alle innleggene etter det første trakasserende innlegget for å gjøre det mulig for debattantene å fortsette diskusjonen herfra. Jeg beklager hvis vi slettet noe som ikke burde være slettet. Ta kontakt på mail med eventuelle klager. Ellers finner du en fomateringsguide her >>
En rekke innlegg i denne tråden er slettet da de strider med nettstedets retningslinjer. Vi vil at kunstkritikk.no skal ha høy takhøyde og at alle skal kunne delta i debatten, men vi vil ikke være et sted der man kan komme med trakassering av sine meddebattanter. Flere av de slettede innleggene inneholder meninger som det kan være interessant å diskutere, men så lenge de kommer i en så hatefull form som de gjør her ønsker vi ikke å ha dem på våre sider.
Hei Markus
“Kunnskaper gjør oss ikke til mer høyverdig moralske mennesker.” “Verdidommer tilhører rett og slett ikke den strenge fornuftens verden.” “Kumulativ kunnskap eksisterer bare når man kan bygge på almenne sannheter som tyngdekraften el.” Dette er bare et lite utvalg av de mange påstander du formulerer i din siste tekst.
De fremsettes så bastant og med en slik påstandsstyrke at man skulle tro du var Paven selv, som talte eks cathedra. Siden det tydeligvis ikke er kumulativ kunnskap som har fått deg til å mene så mye og så sterkt, skjønner jeg ikke med hvilken rett du er så påståelig og intellektuelt avfeiende. I følge deg har jo ikke verdidommer krav på almen gyldighet, med mindre de er bygget på “kumulativ kunnskap”, men da er de heller ikke verdidommer.
Så reflektert som du tydeligvis er, burde du snart skjønne at du har problemer med selvreferansen, at den oser av inkonsistens.
La meg prøve med et annet utgangspunkt av personlig art. Da jeg gikk på Kunst og håndverkskolen var jeg i starten helt uvitende om kunstneriske kvaliteter og problemstillinger. Det endret seg etterhvert da jeg lærte mer om det å lage bilder og skjønne hvordan det kunstneriske skulle uttrykkes. Derved fikk jeg del i erfaringsbaserte kunnskaper som jeg ikke kunne lese meg til. Men det var uomtvistelig kunnskaper som gjorde at jeg bedre kunne vurdere mine egne og andres prestasjoner.
Det samme skjedde da jeg studerte ved Statens kunstakademi, men da på et høyere nivå. I løpet av alle disse årene opparbeidet jeg meg et stort omfang av kunskaper om det kunstneriske, som lå milevis fra det jeg hadde i starten.
I kraft av alle disse kunnskapene kunne jeg tre inn i en funskjon som kritiker og vurdere enkeltverker og utstillinger. Jeg kan ikke skjønne annet enn at disse systematisk studiene og opparbeidete kunnskapene gjorde meg bedre skikket til å vurdere kunst enn hva tilfellet var i starten.
Eller er dette bare innbildning Markus? Er alle disse erfaringsbaserte kunnskapene helt uvesentlige når jeg skal vurdere kunst og felle dommer?
Har 8 års studier vært helt bortkastet som grunnlag for å kunne bestemme om et verk er godt eller dårlig? Blir man ikke bedre til å vurdere egne verker, kan man jo heller ikke bedømme andres. For da er det jo bare å legge ned all utdanning i det kunstneriske. I det hele tatt alle studier som involverer verdidommer.
Utdanning og studier innebærer at man almengjør kunnskapen, enten den nå er teoretisk fundert eller erfaringsbasert. I begge tilfeller er den kumulativ, hvilket ikke forhindrer at folk kan felle dommer som er ugyldige, eller feil. Hvorfor, er det vanskelig å svare på. Iallfall kan man ikke lage noe prinsipp av at folk feiler. Det gjør de uavlatelig, men ikke av prinsipp. Skjønt de har sine grunner. Av den grunn lurer jeg på hvor du vil hen Markus?
Fortsatt god Påske
Mvh
Paul
Hei, Paul!
Kunnskaper gjør oss ikke til mer moralsk høyverdige vesener. Det er mitt fundamentale utgangspunkt. Folk med høyere utdanning har f. eks. større sannsynlighet for å begå utroskap. Blant de beste menneskene jeg kjenner, finnes det de som ikke besitter all verden av kunnskaper. Etter flere år på universitetet, har jeg fått anledning til å stifte bekjentskap med mange arogante drittsekker.
Man kan innvende at dette er kunnskaper jeg har ervervet meg, men det er ikke kunnskaper i den forstand du benytter begrepet. Du bruker kunnskap som kumulativ kunnskap og trekker paralleller til naturvitenskapen. Innenfor naturvitenskapen gjør man hver dag fremskritt, som kan måles som fremskritt, innenfor sitt snevre område. Det betyr jo selvsagt ikke at man ikke kan ta feil i naturvitenskapen, men det er jo også målbart. Men har mennesketehetens verdidommer gjort fremskritt?
Verdidommer felles ikke ved hjelp av vitenskapelig rasjonalitet. Det er ingenting i min fornuft, som andre også har hevdet, som skulle tilsi at jeg skulle ta verdens undergang særlig alvorlig. Verdidommer tilhører rett og slett ikke den strenge fornuftens verden.
Mens en pluss en alltid blir to, kan en verdidom ikke felles ved å henvise til en eksakt lik situasjon “ ingen situasjoner er like. Verdidommer retter seg mot det partikulære, ikke mot det almenne. Derfor er ikke kunnskaper om verdier kumualtive. Når du sier at kompetanse av kumulativ art er det samme som en kompetanse opparbeidet gjennom mange års faglig arbeide, bygger det på en gal oppfatning av begrepet ”kumulativ kunnskap”. Kumulativ kunnskap eksisterer bare når man kan bygge på almenne sannheter som tyngdekraften e. l.
Mens naturvitenskapen for lengst har sluttet å diskutere om jorden går rundt solen, eller omvendt, sitter vi to og diskuterer spørsmål som har vært diskutert i flere tusen år. Grunnen? Verdispørsmål er vesensforskjellige fra vitenskapelige. Vi beskjeftiger oss med ”de evige spørsmål”. Eller kan du gi eksempler på noen ”verdiproblemer”, noen ”verdigåter” som humaniora har løst for oss?
En annen stor misforståelse: Folket overfører ikke makt til politikerne fordi politikerne har bedre peiling på verdidommer innenfor det politiske felt, men på grunn av effektivitetshensyn. Lite ville blitt gjort hvis fire millioner mennesker skulle tatt stilling til hver minste lille ting. Folket tar de største beslutningene. Det er folket som er overdommere, nettopp fordi det er folket som har kompetansen. Dette er det viktigste demokratriske prinsippet. (Jeg tror forresten ikke folk flest er så fornøyde med å gi fra seg denne makten slik du antyder, heller. Dette gjenspeiles i et stort hjemmesitterantall og i et stort FrP som spiller på denne politkerforakten.)
Har politikken lært av tidligere feilgrep? Det burde den ha gjort, hvis dette er kunnskap av kumulativ art. Selv synes jeg de mest spennende politiske skrifter er skrevet på 1800-tallet. Jeg kan ikke, med min rette forstand, forstå at en kjenner av historien vil hevde at politiske dommer er bedre i dag enn de var for f. eks 100 år siden. Verdens mest grusomme folkemord hendte for under 70 år siden.
Hvis kunsthistoriefaget bygger på kumulativ kunnskap, ville man også tro at faget hadde utviklet dypere og bedre innsikter. Jeg mistenker at jeg kanskje har deg med meg i at noe av det dummeste som er skrevet innenfor faget, er skrevet de siste årene – etter det postmodernistiske gjennombruddet. Et annet komisk trekk ved kunsthistorikerne på Blindern, er når noen av dem snakker om at ”nyere forskning viser”, som om ny forskning er et kvalitetsstempel i seg selv. (Dette er med på å opprettholde idéen om kumulativ kunnskap i verdispørsmål)
En kunstnerisk dom kan ikke rette seg mot særskilte virkemidler eller andre konstanter, fordi disse virkemidlene alltid uttrykker seg forskjellig fra gang til gang. Dette er noe av det interessante ved et kunstverk. En kunstnerisk dom er alltid et uttrykk for hvem vi er, for vår psykologi og vår posisjon i samfunnet. Det samme kan man ikke si om en faktadom av typen en pluss en er to. Her er vi tilbake til mitt utgangspunkt: ”Faglighet” og ”vitenskap” brukes for å kritisere eller forsvare et kunstkjøp, som om et kunstkjøp bygger på en faktadom. Som om det er et faglig spørsmål, og ikke er åpent for en verdidiskusjon. Kunst bedømmes og vurderes etter andre kriterier enn de vitenskapelige. Kunst erfares med hele mennesket, og det gjør ikke vitenskapelige spørsmål.
For å oppsummere: Kunnskaper, i ordets videste forstand, er ikke uvesentlige, men kunnskaper i den betydning du og dine likemenn bruker det, gjør ikke en verdidom mer gyldig.
Ha en fortsatt god påske!
Mvh
Markus
Hei Markus
Jag har vanskelig for å skjønne at det er noe etisk problematisk ved mine kommentarer. At de har en en etisk implikasjon, er selvsagt, men hvor skule det problematiske i kommentarene ligge? Når jeg gjør en vurdering og fremmer en verdidom, kan jeg selvfølgelig ta feil. Det har jeg faktisk gjort mange ganger i livet. Og den erfaringen gjør de fleste mennekser.
Men, hvis vi skjønner at vi har tatt feil, innser vi også at vurderingen kunne vært annerledes, for å si det slik: riktigere eller bedre. Feilvurderingen gir naturligvis en brist i selvoppfatningen, men er ikke et grunnleggende nederlag. Ved at man innser at man har tatt feil, har gjort en gal vurdering, har man også lært noe vesentlig, nemlig at det finnes gale og riktige vurderinger/dommer.
Slikt forekommer ikke bare innen kunst og kultur, men også innen naturvitenskapene, og det på høyt nivå. Feilskjær er altså ikke noe vi kan fjerne ved å fylle på med mer kunnskap, men lærdommen ved feilvurderinger gir oss en større forståelse for at dømmekraften kan forbedres. Man har behov for utvikle sin innsikt og kompetanse på det felt vurderingsevnen er satt til å bedømme. På det punkt kan ytterligere kunnskaper være helt avgjørende for en mer riktig dom.
Jeg vil tro at de fleste poltikere har møtt denne problemstillingen uttallige ganger. I årenes løp har vi også sett at politikeres manglende kunnskap har ført til feilaktige beslutninger. Slikt er beklagelig, men har det svekket demokraktiet? Det har kanskje svekket det beørte partiet, og i neste omgang at enkelte velgere har skiftet parti.
De fleste velgerne regner med at stortingsrepresentanter har mer innsikt i politikk enn folk flest. De er profejonelle på sitt område og har kunnskaper om samfunn og politikk som gjør dem kompetente til å representere velgernes interesser. For velgerne er det et stort plus at politikerne har mer kompetanse og kunnskap om samfunnet enn de selv har.
Derfor overfører også velgerne sin myndighet til politikerne, i forvissningen om at de har større politisk innsikt og bedre dømmekraft når politiske saker skal vurderes og avgjøres. Men ikke ubetinget. Politikere kan også ta feil, noe velgerne kan markere, men i hovedtilfellet har politikernes kompetanse og dømmekraft velgernes tilslutning. Hvilket betyr at velgernme tiltro til politikernes mer kvalifiserte vurderingsvne, ikke på noen måte svekker demokratiets idealer.
Avslutningsvis vil jeg oppfordre deg til å granske bruken av begrepet “smak”.
Her gjelder det samme som med begrepet “opplevelse”. Det er et for snevert begrep i forhold til de aktiviteter som betinger en verdidom og som er virksomme når dømmekraften gjør sine vurderinger.
Mvh
PG
Hei, Paul!
Først til din kommentar om ”opplevelse”: Jeg mente ikke opplevelse i en snever følesesmessig forstand, men i ordets videste betydning. Jeg tror at man kan ha intelektuelle opplevelser også. Men kan hende at ordet har for mange følelsesmessige konnotasjoner, eller at det ikke er helt dekkende. Som sagt, en skikkelig kunstkritiker har sikkert et større begreprepertoar enn meg.
Jeg tror ikke at jeg har sagt at kunnskaper ikke spiller en rolle når vi feller verdidommer. Tvert i mot vil jeg hevde at, som du sier, hele mennesket er involvert. Som jeg sa: smaken er et produkt av det livet vi har levd. Klart vi forandrer vi oss jo mer vi lærer. Men til det bedre? Jeg vet ikke om jeg er et bedre menneske enn jeg var for ti år siden. Hvem var best, den yngre eller den eldre Picasso? Det finnes nok av mennesker som stivner eller surner med årene.
Jeg blir ofte slått av, når jeg henter frem en plate eller bok jeg likte godt noen år tilbake, at jeg ikke lenger får det samme ut den. Jeg har forandret meg, temperamentet mitt er annerledes, summen av mine erfaringer likeså. Men det er også alt jeg kan si. Smaken min er ikke blitt bedre eller dårligere, jeg er i en annen fase i livet nå – jeg er nærmest en annen person. Mange tenkere og kunstnere gjør sine mest banebrytende arbeider i ung alder, og noen av dem gjør aldri noe bemerkelsesverdig siden. Noen trenger et helt liv på å få til noe verdifullt.
Poenget er at verdidommene ikke blir mer gyldige av at den som feller dem har opparbeidet seg masse kunnskaper. Det vil jo si at en som har høy reell politisk kompetanses synspunkt vil veie tyngre enn en som ikke har denne kompetansen. Da kan vi bare legge ned hele demokratiet. Denne etiske dimensjonen, den viktigste, ved synspunktet ditt forblir stadig ukommentert av deg. Jeg spør deg: Ser du ikke dette etiske problemet ved dine kommentarer?
Og et spørsmål til: Siden hele mennesket nødvendigvis må være med i verdierfaringen, og man feller en gal verdidom (som du mener er mulig), har man ikke da feilet som menneske?
Mvh
Markus Johansen
Hei Markus
Det er mulig jeg har misforstått hva ditt ærend har gått ut på, men vi diskuterer jo også et bestemt saksforhold, nemlig om betydningen av kunnskaper for å felle en gyldig verdidom. Etter det jeg forstår så mener du at kunnskaper ikke spiller noen rolle når man feller en verdidom. I forbifarten: Bygger dette ditt standpunkt på kunnskaper, eller er det uttrykk for en verdivurdering?
Men tilbake til saksforholdet. Du skriver: “En kunstkritiker kan redegjøre godt, med et bredt begrepsapparat, for sin opplevelse av en utstilling, men hans verdidom av den er like mye eller like lite verdt som gud og hvermansens.”
I dette sitatet ligger det tydeligvis en hund begravet, eller et premiss, som etter mitt skjønn er høyst diskutabel, nemlig dette at verdidommen baserer seg på “opplevelse”.
I sitatet ovenfor spesifiserer du tydeligvis tilegnelsen av kunstverk ved en emosjonell tilstand der fornuft og tenkning ikke er involvert. Det må jeg si er en ganske innsnevret forståelse av hva som skjer når et menneske møter et kunstverk.
Opplevelsen er jo bare ett av de mange mentale elementer som inngår i en kunsterfaring. For det er kunsterfaringen, der alle individets mentale evner blir involvert, som danner utgangspunktet for verdidommen, og ikke opplevelsen.
Dermed får vi et annet utgangspunkt, og andre premisser, når vi skal vurdere et kunstverk, avsi en moralsk dom eller ta et politisk standpunkt. Verdierfaringen involverer hele mennesket, heri inkludert tenkning og kunnskaper. Hvilket betyr at det vi kan og vet også spiller inn når vi feller dommer.
Du hevder stadig at våre kunnskaper ikke spiller noen rolle når vi feller verdidommer; reduserer du da ikke den menneskelige identiteten? Og spesielt individets mulighet til å handle moralsk ut fra sitt hele jeg? Det er noe hodeløst over ditt standpunkt, som jeg ikke skjønner kan begrunne hverken etikken eller våre verdidommer. Men det er mulig at jeg også her har misforstått deg.
Mvh PG
Jeg tror PG misforstår mitt ærend noe. Jeg skal gjøre et orsøke på å rydde litt opp:
I mitt første innlegg ønsket jeg å vise at bak bruken av “faglighet”, ligger det flere agendaer. En av dem, hevder jeg, er et ønske om å beskytte et snevert kunnskapssyn. PG virker enig med meg i at dette er tilfelle, men vi er altså uenig i om dette er et problem eller en styrke for kunsthistoriefaget. Greit nok.
En annen agenda, er den som er virksom i debatten omkring Nasjonalmuseet. Her mener jeg at “faglighet” blir benyttet for å skape en illusjon om at smaksdommer er basert på kumulativ kunnskap, og at de er objektive. Noe som innebærer at bare de med den rette kompetansen, kan felle en gyldig smaksdom. Ina Blom tok, til min glede, avstand fra et slikt syn på smaksdommer.
Jeg vil presisere at jeg IKKE mener at det er det snevre kunnskapssynet som er årsaken til at det er umulig å felle en objektiv smaksdom basert på kunnskap. Jeg mener at det er filosofisk og etisk ytterst problematisk å si at noen smaksdommer er objektivt riktigere enn andre.
Det er denne siste agendaen som er hovedanliggende for min kommentar. PG hjelper meg forsåvidt i mitt prosjekt (mer enn Blom), når han hevder at “… noen har bedre forstand på kunst enn andre. Og en dom fra et slikt hold betyr mer enn synsing fra gud og hver mann.” Han er ærlig og redelig nok til å blottlegge dette synspunktet, og ikke pakke det inn i masse tomme ord (som faglighet o. l.) som store deler av kunstfolket har for vane.
PG har derimot valgt, i alle sine innlegg, å unngå å kommentere de etiske implikasjonene som følger av hans standpunkt. Smaksdommer, i likhet med politiske og etiske dommer, er VERDIDOMMER. De skiller seg, i sitt vesen, fra dommer basert på kunnskap. Selv synes jeg de etiske implikasjonene blir tydeligelige, når man trekker paralellen til nettopp etikkens felt. Er det større sjanse for at en med reell etisk kompetanse feller riktigere etiske dommer enn en uten denne kompetansen. I så fall nedvurderer PG moralen til alle som ikke er innehar denne rette innsikten. Det er egentlig ganske alvorlig.
Innenfor filosofien skiller man mellom ETIKK, som er læren om etiske dommer, og MORAL som er den praktiske utførelsen – de etiske dommene. Dette skillet springer ut av en innsikt om at personer med stor kunnskap om etikk, ikke er bedre moralske vesener enn andre. Den store forskjellen ligger i at en med stor kunnskap om etikk, bedre kan begrunne sitt moralske standpunkt enn en uten kunnskapen.
Slik er det også med kunstfeltet. En kunstkritiker kan redegjøre godt, med et bredt begrepsapparat, for sin opplevelse av en utstillling, men hans verdidom av den er like mye og like lite verdt som gud og hvermannsens. Opp gjennom historien har man argumentert for at både kvinner, svarte, arbeidere og andre “uopplyste” folkegrupper ikke skulle få delta på viktige samfunnsområder på grunn av deres manglende kunnskap, som igjen ville føre til dårlige verdidommer. Det er bruddet med denne tanken som ligger til grunn for vårt demokrati og lovverk. Respekten for at alle verdidommer er like mye verdt, er en demokratisk grunnsten. Derfor er det ikke tilfeldig at, i etterdønningene av den franske revolusjon, ble kunstsamlingen i Louvre og den årlige Salonutstillingen, i prinsippet i alle fall, åpne for alle.
For å opprettholde illusjonen om at det finnes “en rett smak”, nå som de formelle skillene har forsvunnet, har aktører innenfor kunstfeltet brukt flere teknikker og midler. Et av dem er bruken av tomme ord som kan bety alt eller ingenting, som “kompetanse” og “faglighet”.
Dette betyr ikke at jeg mener at smaken er “personlig” eller “privat”. Som moralen, er også smaken samfunnsskapt. Den blir til når et menneske trer inn i, og blir en del av, det almenne av samfunnet. Derfor er heller ikke smaken vilkårlig, men et produkt av hvilket liv en lever. Når man blir født, måten man skaffer seg mat på bordet på, hvilket kjønn en har, hvilken samfunnsposisjon man har, hvilket klima man lever i, hvilket spåk man snakker, hvilket politisk system man lever under, andelen av fysisk tungt arbeid i livet, ens personlige inntekt er noen av mange faktorer som er med på å bestemme og utforme ens smak. Jeg er til og med åpen for at biologien spiller en rolle.
Jeg tror på at vi alle deler et felles utgangspunkt for vår smak, at forskjellene i smak stammer fra at vi lever forskjellige typer liv, IKKE mengden av kunnskap vi har om estetiske dommer.
Ok, var egentlig ikke meningen å skrive et manifest for mitt estetiske grunnsyn, men nå ble det nå slik. Selv om man ikke skulle være enig med meg i alle mine betraktninger, håper jeg vi kan enes om at “faglighet” er tomt ord som brukes for å dekke over hva saken egentlig gjelder. På samme måte som næringslivet bruker “kompetanse”. Jeg vil til slutt legge ved et sitat jeg fant på en blogg, fra en jeg anser for å ha “høy estetisk kompetanse” :
“Prøv at google “faglighet” og tæl antal hits. Og prøv så det samme med “faglighed”.
Det er morsomt at norske kulturfolk bruger ordet i et opråb mod den danske direktør for nationaldimsen. Og også lidt trist. For egentlig er det jo et dansk gummiord, et af de sygeste der findes. Det er muligt det har en indførsel i Ordbog over Det danske Sprog, men det slog i hvert fald først rigtigt igennem for en 10-15 år siden da bureaukrater og politikere i undervisningssektoren begyndte at bruge (det var blandt andet Margrethe Vestagers yndlingsord). En vis type kælne universitetspædagoger overtog det med det samme — og har misbrugt det lige siden og langt ud over smertegrænsen.
En af de store fordele ved at bo i Norge er (har været?) at ingen her bruger ordet.”
Sitatet er forresten sakset fra denne anbefalingsverdige bloggen: http://pen-to-paper.blogspot.com/
Nå har jeg vel ikke, hverken i mitt første eller andre innlegg, hevdet at smak er en vitenskapelig sak. I mitt første innlegg forklarte jeg at en kunstnerisk smaksdom, i likhet med et vitenskapelig resultat, bygger på kompetanse. Jeg har vel heller ikke hevdet at kunsthistorikeren i kraft av sin kunsthistoriske kompetanse, med nødvendighet ville kunne felle bedre smaksdommer enn andre, men de har en kompetanse innen det kunsthistoriske feltet som kan gi smaksdommen en større tyngde enn en hvilken som helst synsing.
Det betyr ikke at kunsthistorikerne befinner seg i en privilegert posisjon i forhold det spesifikt kunstneriske og den kunstneriske dømmekraften. Men deres systematisk studier av fortidens kunst, det vil si fortidens skiftende smaksdommer, gir dem en solid kunnskap om dømmekraftens kunstneriske dommer.
Her skriver jeg ikke at dette er vitenskapelige smaksdommer. Det er vitenskapelig kunnskap om fortidens smaksdommer.
Nå kan man naturligvis hevde at kunnskap om fortidens smaksdommer er bortkastet kunnskap. I så fall er man ganske historieløs, og vil heller ikke ha særlig innsikt i sin egen samtids dømmekraft og kunstneriske uttrykk.
Fortidens smaksdommer, manifestert i historiens mange og ulike kunstverk, er nemlig mulighetsbetingelsen for at man skjønner noe om smak og kunst i det hele tatt.
Dette er ikke en kunsthistorikers perspektiv på kunstens historie, men en fagmann på dømmekraftens egenart og historie. Enhver kunstner som skaper et verk, fremsetter en kunstnerisk dom ut fra dømmekraften. Om det finnes en kunstnerisk dømmekraft, kan den bare lokaliserer i kunstverkene. Hvordan den kunstneriske dommen i en eller annen tid ble “formulert”, kan man naturligvis utforske på så mange måter. Kunsthistorien er en av dem. Men det finnes mange andre.
Når MGJ skriver “Jeg mener ikke at det finnes en rett og en feil smak, derfor følger ikke det ene av at jeg utelukker det andre.”, hva er det han egentlig påstår? Mener han at rett og feil smak ikke finnes, men når rett smak finnes så følger det at feil smak ikke kan utelukkes? Bare man har det rette kunnskapssynet?
På den annen side, hvis MGS høyst relativiserte smaksbegrep ligger til grunn for kritikken av kunsthistorikernes “snevre kunnskapssyn” har han ikke mye å fare med. Smaken er jo personlig og individuell, så når kunsthistorikerne feller smaksdommer, enten de nå er tuftet på vitenskap eller på selvets grunn,har han ikke noe å bebreide dem for. Det burde jo være ett fett for ham.
I starten av diskusjonen fikk jeg inntrykk av at Marcus G Johansen hadde noe substansielt å komme med. Nå har det hele endt opp i en subjektivistisk hengemyr der begreper som kompetanse, faglighet og dømmekraft er blitt redusert til private og impotente fenomener.
Paul Grøtvedt
Først litt til Ina Blom: Jeg har aldri kritisert deg for å hevde at faglighet er en objektiv størrelse. Jeg har kritisert MÅTEN flere har argumentert på i denne saken. Også Allis Helleland har brukt faglighet og vitenskap, som om de er objektive størrelser. Mitt innlegg er en slags “diskursanalyse” (der kom det ordet), om du vil. Det ser ut som de andre har fattet det poenget.
Grøtvedt: Ok, det er forskjell mellom formell og reell kompetanse. Men det forandrer ikke saken særlig. Dette er egentlig et etisk spørsmål. Er det noen som, i kraft av sin reelle kompetanse, feller riktigere smaksdommer, gjør riktigere politiske valg eller etiske valg? Hvis det er tilfellet, kan vi jo bare legge ned hele demokratiet. Vårt politiske system bygger jo på en forutsetning om at det finnes områder hvor kumulativ, objektiv kunnskap ikke er nødvendig for å ta stilling. Grøtvedt argumenterer med de samme argumenter som de som en gang ikke ønsket å la vanlige, ukyndige folk få slippe inn på museer og utstillinger.
Grøtvedt klarer ikke å forstå hvordan andre fag kan berike og utvide forståelse av kunst i større grad. Jeg skal bruke meg selv som eksempel. Jeg skriver en oppgave om næringliv og kunst. Svært mye av samtidskunsten blir i dag kjøpt opp av store aksjeselskap. Dette er en viktig del av kunsthistorien, som krever at man benytter økonomiske, sosiologiske og historiske forklaringsmodeller for at man skal kunne forstå den. Det holder lite med “gjenstandsbasert verkanalyse”.
PG spør også om det finnes forbilder som har et mer åpent kunnskapssyn. Jeg kan f. eks. trekke frem min veileder Gunnar Danbolt eller Sigrid Lien ved Universitetet i Bergen. Synes i det hele tatt miljøene ved universitetene i Tronheim og Bergen står for et rimelig åpent syn.
PG, skriver: “Siden MGJ mener at en vitenskapelig forståelse ikke gir grunnlag for å felle en kunstnerisk smaksdom, så må han også mene at det er mulig å felle en smaksdom på grunnlag av en kunnskap og et kunnskapssyn som er mer adekvat i forhold til det kunstneriske uttrykket.”
Nei, jeg mener ingen av delene. Jeg mener at ens smak er betinget av hvilket liv en lever, hvilken type jobb en har, kjønnsroller, miljøet en vanker i, klasse, alder og en mengde andre faktorer. Jeg mener ikke at det finnes en rett eller feil smak, derfor følger ikke det ene av at jeg utelukker det andre.
Skal jeg være helt ærlig, hadde jeg vel aldri trodd at jeg skulle få så rene ord for penga, som Grøtvedt gir i sitt første innlegg. Min mistanke var at kunstfolket latet som om smak var en vitenskapelig sak, men ikke at noen av dem faktisk mente det. Men det var greit å få røykt ut disse synspunktene.
La det være sagt med en gang: Det er forskjell på en formell og en reell faglighet og kompetanse. En fagperson kan godt ha høy formell kompetanse, mens den faglige dømmekraften er elendig. Den er da ikke reell. Slikt forekommer innenfor alle fagområder og profesjoner.
Årsakene til dette er mange, noen kan være av personlig art, andre kan skyldes fagområdets uklare og uhåndterlieg objekttype. Sistnevnte gjelder for kunsthistoriefaget. Når jeg hevder at kunsthistorien er en gjenstandsdisiplin, er det for å tydeliggjøre at faget tradisjonelt har fokusert på det kunstneriske objektet som utgangspunkt for undervisning og forskning.
Men hva er det kunstneriske objektet? Hva er et kunstverk? Dette er det ingen som har noen klar formening om i dag. Heller ikke kunsthistorikerne, og på ingen måte kunstnerne. Men alle innen kunstfeltet mener noe om hva kunst er. Følgelig må de også ha en viss kunnskap om hva kunst er. Men hva består den i?
Hva slags kunnskap er det?
Markus G. Johansen mener at kunsthistoriefaget har et snevert kunnskapssyn.
I mange henseender har han her rett. Da jeg i min tid skulle skrive en magisteravhandling i et kunstteoretisk emne, fikk jeg høre at det ikke passet inn i et historiefag. Det var naturligvis tull fra ende til annen. Jeg skrev den allikevel.
Om nå kunsthistorien har et snevert kunnskapssyn, men hvem har ikke det i dette feltet, hva er så den relevante kunnskap om kunst og kunstverk? Hva er det mulig å si og hevde om fenomenet kunst? Er MGJ misfornøyd med det kunsthistorikerne tilbyr av kunnskap, hva mener han så er en relevant og adekvat tilnærming til den typen gjenstander vi alle i feltet har et forhold til?
Finnes det et kunnskapssyn og en type kunnskap som gir bedre innsikt i kunstverk enn det faget kunsthistorie kan hoste opp? Siden MGJ mener at en vitenskapelig forståelse ikke gir grunnlag for å felle en kunstnerisk smaksdom, så må han også mene at det er mulig å felle en smaksdom på grunnlag av en kunnskap og et kunnskapssyn som er mer adekvat i forhold til det kunstneriske uttrykket.
Denne problemstillingen balet jeg med gjennom 8 års studier på Statens håndverks- og kunstindistriskole og Statens kunstakademi, og senere i magistergradstudiet. Uten å komme til noen presis avklaring.
I løpet av alle disse årene fikk jeg iallfall en forståelse av at det finnes mange innfallsvinkler til kunstverket, og mange av dem gir interessant kunnskap. Men ingen av dem har avklaret det spesifikt kunstneriske. Problemstillingen er altså fortsatt åpen og aktuell.
Det finnes altså mye interessant og relevat kunnskap om kunst og kunstens plass i historien. Hovedmengden finner vi innenfor det kunsthistoriske, kunstteoretiske fagfeltet. Og det er ganske naturlig. Kunsthistorien er det fagområdet som i flere hundreår har kartlagt, analysert og problematisert kunstfenomenet mest utførlig. Men kunstfenomenet er allikevel på ingen måte ferdig utforsket.
Om vi nå trenger et nytt kunnskapssyn, kan så være. Det må i så fall begrunnes ut fra et nytt syn på kunstverkets egenart, som vil gi oss en annen kunnskap enn kunsthistoriens. Da gjelder det også å markere uenighet, for uenighet er roten til alt nytt og all forandring. Her har MGJ en utakknemlig jobb foran seg.
Det er ingenting i min argumentasjon som sier at faglighet er en objektiv størrelse, basert på kumulativ kunnskap. Jeg mener tvert imot at faglighet – både i historisk/filosofiske fag, i samfunnsvitenskapene og i naturvitenskapene – har en vel så sterk basis i produksjonen av distinksjoner og forskjeller, dvs. uenighet. Om man har en streng eller vid definisjon av selve vitenskapsbegrepet er relativt uinteressant her (vitenskapelig personale er rett og slett det vanlige navnet på personer som er ansatt for i forskningsstillinger – uansett hvilket felt eller tradisjon de tilhører).
Og jeg fatter ikke hva Johansens innlegg i det hele tatt handler om hvis det ikke er et innspill nettopp i den politiske situasjonen. Såvidt jeg kan se er poenget hans at det bare er tom fagproteksjonisme å bry seg med hva Allis Helleland gjør eller ikke gjør siden kunstinnkjøp ikke er en eksakt vitenskap. Igjen – fra mitt ståsted: Å bruke ordet “faglig” og “vitenskapelig” i diskusjonen om museet er – ganske enkelt – å bry seg om de ansattes rett til å være de meningsprodusentene de er ansatt for å være og i henhold til det regelverket som gjelder for deres arbeidssituasjon. Uansett vitenskapsbegrep.
Ina Blom
Jeg er svært glad for Grøtvedts innlegg, fordi det er en svært god illustrasjon på mye av det jeg kritiserer i mitt innlegg. Jeg skal forsøke å ta de viktigste punktene i hans svar til meg:
PG antyder at jeg lider av et “faglig traume”, og det skal jeg gi ham rett i. Dette traumet stammer fra teori- og metodeundervisningen som jeg på masternivå ble presentert for ved kunsthistorie i Oslo. Maken til snevert kunnskapssyn, tror jeg bare at jeg møtte det semesteret jeg var så dum å studere makroøkonomi.
Kunsthistorie er akkurat det ordet sier at det er: kunstens historie. Det er et historiefag. For at en avhandling skal kunne klassifiseres som kunsthistorie, er det tilstrekkelig at den belyser deler av kunstens historie. Akkurat som tilfellet er med økonomisk historie eller politisk historie. Man kan, som Jul-Larsen, beklage seg over kunstsosiologiske arbeider som “glemmer det estetiske uttrykket”, men så lenge de omhandler kunst, kan ikke jeg se hvorfor de ikke skulle være kunstsosiologiske eller kunsthistoriske arbeider. Jeg har nettopp lest en glimrende artikkel om CIAs sponsing av den amerikanske ekspresjonismen. Skal man henvise slike arbeider til andre fakulteter fordi de ikke følger tradisjonelle kunsthistoriske metoder, eller “glemmer det estetiske utrykket”? Da vil det i så fall være store deler av kunstens historie som aldri vil bli behandlet av kunsthistorikere.
Men dette er litt på siden. Som det ble påpekt, er mitt viktigste anliggende å få bukt med overtroen om at det finnes en vitenskapelig basert smaksdom – en riktig smaksdom. Jeg kan gå med på at ettersom man ser mye kunst , omgir seg med den og blir fortrolig med den, vil ens smak forandre og utvikle seg. Jeg kan til og med gå med på at den blir mer raffinert. Men blir den bedre? La oss trekke parelellen til vinsmaking, som jeg synes er nokså nærliggende: En 16-åring som synes at en søt kaktusvin er god, må man kunne si har en enkel smak, men tar han feil? Er ikke vinen god? Påstår man noe i nærheten av dette, forsøker man å frata folks høyst reelle opplevelsers gyldighet, og det vil jeg hevde er uttrykk for en forakt mot store deler av samfunnet. Er ikke “Lange flate ballær” morsom? Jo, for noen lag av befolkningen, er den beviselig det, selv om sikkert ingen av debattdeltagerne vil synes den er spesielt morsom. Det er altså ikke foraktfullt å mislike Unni Askeland, men det er foraktfullt å hevde at andre som liker henne tar feil.
Tar vi Grøtvedts argumentasjon til følge, og det må vi tydeligvis gjøre, ettersom han er en profesjonell fagmann med kompetanse, vil man måtte hevde at en som studerer sammenlignedne politikk eller politisk historie, gjør riktigere politiske valg i sitt personlige liv (når man f. eks putter en seddel i stemmeurnen). Grøtvedt kan mene dette, men han får da et forklaringsproblem, når vi vet at professorer i sammenlignende poliltikk slett ikke stemmer på det samme partiet.
Det finnes områder som vitenskapen ikke kan trenge inn i, på grunn av dens krav om etterprøvbarhet, falsifisering av hypoteser osv (som Gruner Larsen påpeker). Dette er ikke en tragedie! Menneskene har utviklet andre språk for disse områdene som poesi, kunst, musikk, politikk osv. La oss bevare disse områders egenart, og ikke forsøke å gjøre dem til eksakte vitenskaper. For det er de nemlig ikke egnet til.
Til Ina Blom: Jeg har ingen formening om samarbeidsproblemene ved Nasjonalmuseet. Jeg påpeker at en del av argumentasjonen benytter “faglighet” som om det er en objektiv gitt størrelse, basert på kumulativ kunnskap. Denne bruken, eller misbruken, illustreres ved Grøtvedts innlegg. At det finnes en viss pluralitet i de metodiske tilnærningene, betyr ikke at mangfoldet er stort nok. Det forundrer meg at en 1. ammanuensis ikke ser denne sneverheten i f. eks. Grøtvedts syn.
At “fagligheten” er et såpass åpent begrep, er jo også noe av problemet. Det kan bety alt og ingenting, akkurat som “kompetanse”. Det er derfor slapp og dårlig språkbruk som tåkelegger mer enn det oppklarer. Jeg er også usikker på om “faglighet” i det hele tatt er et ordentlig ord, men det er en sak for språkrådet.
Til MGL: Jeg har alltid synes det er rart at ikke man på norsk ikke skiller mellom “social studies” og “science” som de gjør på engelsk. Jeg vet ikke om det er noe sånt du er på jakt etter?
Jeg tar kritikk for pleonasmen og de Johannesenske implikasjoner du beskriver Grüner. Men hovedpoenget mitt blir stående, interessen for kunst må bunne i en interesse for de erfaringer kunsten kan gi oss.
Jeg tror dessverre også Blom stokker kortene her. Johansen kritiserer jo nettopp ikke – som han selv sier innledningsvis – den politiske delen av brevets innhold. Det ser slik ut på slutten av innlegget, men hvis man leser nøye etter, så sier han aldri at han er uenig i brevets krav, bare med brevets argumentasjon.
Han kritiserer heller ikke, som Jul-Larsen sier over, at faget finnes. Jeg tror snarere en presisering av Johansens innlegg er at det er en kritikk av sammenblandingen av begrepene faglighet og vitenskapelighet. Javisst er kunsthistorie et fag, men det er et fag som ikke benytter seg av den vitenskapelige metoden (etterprøvbarhet, falsifisering av hypoteser, etc.). Det er ingenting galt med det, men å prøve å beskrive kunsthistorie som et vitenskapelig fag er meget, meget upresist og en utvanning av vitenskapsbegrepet. Begrepet vitenskap har en presis definisjon. Kunsthistorie, og i øvrig oså de fleste andre humaniorafag, faller stort sett utenfor den.
Jeg tror Johansen har rett i at det bunner i en form for manglende tillit til eget fag. Det er åpenbart for meg at de estetisk fagene er fag, at de har stor samfunnsverdi, og at de er viktige (jeg er også selv utdannet som litteraturviter – en mer presis betegnelse: Jeg vet noe om litteratur). Men de er ikke vitenskapelige, og vi narrer oss selv og ser dumme ut når vi kaller dem det. Jeg gremmes hver gang jeg må beskrive de faglig ansatte ved seksjon for allmenn litteraturvitenskap (eller hva det er det heter nå) som “vitenskapelig ansatte”.
Jul-Larsen: Å si “estetiske inntrykk” er vel litt som å si “vått vann”, er det ikke? Det tror jeg i grunnen er symptomatisk for et viktig problem for de estetiske fagene: Fordi vi har satt den vitenskapelige metoden som modell for all god forskning (“forskning”) fornekter vi at estetikken og smaksdommen omfatter en mye større andel av vår aktivitet enn vi liker å tro. Vår væren i verden baseres nettopp på estetiske kriterier. Etikken er estetisk, vår sansebevissthet er estetisk, våre politiske preferanser er estetiske dommer, etc. Når vi blir ved med å insistere på empirisk, positivistisk grunnlag for våre meninger mister vi kontakten med kunsten og de estetiske fagenes verdi, og måten smaksdom, politikk og økonomi er tre faktorer som alle står i emergente forhold til hverandre.
Markus G. Johansen blander kortene grundig i denne kommentaren. La meg ta det kjapt:
1) Kritikken av museets innkjøp handlet først og fremst om en kritikk av brudd på vanlige samarbeidsrutiner innad i museet, der direktøren på ytterst tvilsomt grunnlagt agerer som en slags personlig shopper for museet. Dette er et tegn på en nedgradering av museets fagpersonale som har pågått i lang tid. Hva er poenget med å være ansatt som vitenskapelig spesialist hvis dine kunnskaper og synspunkter blir systematisk overkjørt?
2) Hva dette fagpersonalets “faglighet” eller “vitenskapelighet” består i skal og bør være et åpent spørsmål. For meg er kunsthistorie et fag preget av en rekke ulike perspektiver og metodiske innfallsvinkler – inklusive perspektiver og metoder hentet fra en rekke andre fagfelt. Det er slik jeg underviser det på Blindern, og det er også slik det presenteres i det aller meste av fagets moderne litteratur. Det forundrer meg at Johansen som masterstudent ikke later til å være kjent med denne litteraturen.
Det finnes med andre ord ingen enhetlig definisjon på faglighet. Vårt rop om faglighet i denne sammenhengen er ikke annet enn et forsøk på å beskytte de vitenskapelige ansattes autonomi som meningsprodusenter innad i museet og utad i offentligheten. Denne har bl.a. også blitt undergravet gjennom knebling av deres rett til å uttale seg offentlig om eget arbeid, og gjennom en organisasjonsform som gir for stor makt til det rent administrative personalet og som åpner for altfor stor detaljstyring fra direktørens side. Dette er desto mer urimelig i en institusjon der direktøren umulig kan ha tung kompetanse på samtlige felt hun er satt til å styre over.
3) Ingen vitenskapelige eller faglige kriterier kan gi endelige svar på om innkjøpet av Askelands verk var klokt eller uklokt. Det eneste man kan gjøre er å bruke sine kunnskaper og erfaringer og bygge opp en argumentasjon for hvorfor et verk er interessant eller mindre interessant – eller totalt uinteressant. Derfor er museets innkjøp resultat av argumentativt baserte forhandlinger i en bredt sammensatt gruppe av fagpersoner, der ulike kunnskaper og synspunkter brynes mot hverandre og der man prøver å komme frem til en felles forståelse. Det er ytterst uvanlig at direktøren overprøver resultatet av denne prosessen og det er høyst usikkert om hun eller han overhodet har rett til det. Det er DET denne saken handler om, og hadde det dreidd seg om et enkelt overtramp hadde det ikke blitt noen stor sak. Men den er dessverre bare et symptom på langt dypere strukturelle og personalmessige problemer i museet.
Ina Blom
Grøtvedt ser ut til å slåss mot stråmenn når han bruker så mye tid på å understreke at kunsthistorien innehar den “fagligheten” som Johansen faktisk tilkjenner den. Johansen vet at at faget finnes, og at det består av en rekke metoder. Misforståelsen kan skyldes at Johansen ikke tydelig nok understreker at han opererer med skille mellom faget (kunsthistorisk metode) og smaksdommen (kunstkjøpet). Og det er jo nettopp dette som er det springende punkt: Kan skillet godt/_dårlig_ være en del av kunsthistoriefaget?
De estetiske fagenes (særlig litteraturfagets) kamp for å legge smaksdommen inn under fagenes domene blir godt beskrevet og dokumentert av Barbara Herrnstein Smith i hennes bok fra 1988 Contingencies of Value: Alternative Perspectives for Critical Theory. Hennes beskrivelse av vitenskapeliggjøringen av fagene passer godt til Johansens påstand om estetenes mindreverdighetskomplekser. Mer presist viser hun hvordan smaksdommen har blitt oversett av moderne estetisk teori, nettopp på grunn av sin uvitenskapelighet, smaksdommen lar seg ikke innpasse i et objektivt vitenskapsideal. Smith argumenterer overbevisende for at smaksdommer er fullstendig kontingente, et kroneksempel kan være Shakespeares sonetter som har fått svært forskjellige vurderinger opp gjennom tiden.
Jeg er imidlertid sterkt kritisk til Johansens ensidige forståelse av kunstfolkets smak som et “våpen for å holde resten av befolkningen på avstand”. også her kommer Herrnstein Smith oss til hjelp i det hun viser at smaksdommen inngår i et felt av en rekke forskjellige økonomier. Først og fremst er det to økonomier som gjør seg gjeldende: den markedsmessige, som Johansen tydeligvis er svært opptatt av, men også den økonomien som angår det enkelte individets personlige vurderinger. Dette individet er i stadig og konstant endring, der det påvirkes av, og påvirker, den offentligheten det er en del av. Denne personlige økonomien er ikke utelukkende styrt av sosioøkonomiske forhold, men også påvirket av psykologiske prosesser og i denne sammenheng viktigst av alt: Estetiske inntrykk!
Kunstfagets ensidige interesse for det estetiske inntrykket gjør det blindt for de andre økonomiene det inngår i, og det gjør faget dumt. Men på den andre siden: en kunstsosiologisk tilnærming som glemmer det estitiske inntrykket er ikke kunstsosiologi, kun sosiologi som tilfeldigvis handler om kunst.
Hva angår Grøtvedts påstand om at kunsthistorikeren hvis faglighet han går i bresjen for, besitter «den spesifikke kompetansen som kan almengjøre og formidle innsiktene» synes vidløftig inntil det urealistiske… Særlig ettersom Grøtvedt samtidig deler innsikten om at det står så som så til med denne formidlingseven ettersom hans situasjonsbeskrivelse med ordene om at nå er «kunstfeltet blitt en slagmark av inkompetanse, der ulike miljøer kjemper om å oppnå hegemonisk kontroll» er nokså treffende.
Jeg antar det beror på feilslutningen om at aldrende pølsemakere og andre fagforvaltere automatisk beholder sitt aldersfortrinn inntil de avgår med pensjon eller peker ut sin etterfølger…. For hva om deres omgang med forgangne kunstobjekter slett ikke gjør dem kompetente til verken å «almengjøre» eller formidle overfor deres egen samtid “ skal de likevel påberope seg å ha «bedre forstand på kunst enn andre». Hvorfor i så fall skal de ha dette privilegiet som Grøtvedt påberoper seg hvis ikke kriteriet er hvem folk faktisk lytter til?
Jeg kan si meg enig i at man helt sikkert kumulativt kan oppnå kontroll med hva som tillates fremsatt som faglig relevante betraktninger i samtalen om kunst, men ikke dermed sagt at dette gjelder for all tid eller for alle. Makten er som kjent best når den styrtes, og å utfordre faglighetens renhet med andre fagområders metoder har ved flere anledninger gitt bastard-kunnskap som på sikt viser seg bedre egnet til almengjøring “ og til også å oppnå nye innsikter “ såpass at det eventuelt med tiden også kan bli hegemonisk… men da er det jo faktisk fordi det er noen der ute som mener de har noe igjen for å lytte til og slutte seg til dette.
Man bør ikke da, som Grøtvedt, avfeie det med at Gud og hverman ikke vet bedre “ noe som vel nettopp er Johansens poeng: at den kumulative komptansen har fint lite vitenskapelig grunnlag for å tilbakevise den dom publikum treffer i møte med ulike stemmer som hevder å vite det de trenger å vite om kunst.
Hvem som vet best eller har mest kunnskap eller flest år bak pølsedisken er vel neppe formålet med denne disiplinen, da det er mer vitalt at fagområdet nettopp kan virke som et brytningspunkt for meninger og genere debatt og samtale.
Markus G. Johansen har mange baller i luften. La meg først kommentere
“fagligheten”. Når man representerer en bestemt profesjon, det være seg som pølsemaker, lærer eller kunsthistoriker, besitter man en bestemt kompetanse som er spesifikk for angjeldene virkefelt. Det kalles også et fagområde og kompetansen en fagkompetanse.
I dag er de fleste profesjoner opptatt av det fagområdet de behersker, ikke minst med henblikk på lønnsforhandlinger og prestisjeheving. Da er det viktig å holde på fagligheten og dens spesifikke innhold. Slik er det også med kunsthistorikere. Det er viktig for dem å holde profesjonen på et høyt faglig nivå og ikke la den utvannes av diffuse grenser og slett kompetanse.
Det hefter altså ikke et mindreverdskompleks ved en slik profesjonsbevissthet.
Hører man til en bestemt profesjon, påligger det også vedkommende å holde fagligheten i hevd og kompetansen på et høyt nivå. At noen i tide og utide snakker om “fag” og “faglighet” kan tyde på usikkerhet, men det rokker ikke ved det faktum at enhver profesjon eksisterer i kraft av tilegnet faglig komeptanse.
Her virker det som om MGJ har pådratt seg et faglig traume, som skygger over det kunsthistorien handler om. Hvis han ikke har skjønt det ennå så er kunsthistorien en vitenskapelige disiplin. Den er en gjenstandsbasert disiplin der kunstverkene er i fokus. Til det trengs det metoder, eller fremgansmåter, som er utviklet med henblikk på fagets spesifikke gjenstandstype.
Utviklingen av slike metoder, kall det gjerne tilnærmingsmåter, har pågått gjennom flere århundrer. Det er disse metodene primært, som garanterer for at kunsthistoriefaget er vitenskapelig. I denne sammenheng må man ikke glemme at disse metodene er spesielt utviklet for å beskrive og forstå kunstverk. De er altså gjenstandsbaserte, og får sin gyldighet nettop ved dette.
Når kunsthistorikere fremhver tilnærmingsmåtene, eller metodene som sentrale,
skyldes det ikke en svakhet ved disiplinen. Tvert i mot. Det er metodene som gjør kunsthistorien til et troverdig fagområde og en disiplin med høy faglig gyldighet. Kunstverkene er naturligvis ikke uvesentlige. De er det selvsagte utgangspunkt for studier og forskning, men det er metodene/tilnermingsmåtene som garanterer at forståelsen har fattet det spesifikt kunstneriske.
Nå er det ikke bare de kunsthistoriske metodene som gir innsikt i det kunstneriske. De fleste mennesker har en intuitiv tilgang til et kunstverk,
men de har som regel ikke den spesifikke kompetansen som kan almengjøre og formidle innsiktene, og plassere dem i et historisk perspektiv. På det punkt er kunsthistorikerene mer profesjonelle, men det er også kunstnerne, som har lang erfaring med å almengjøre sine kunstneriske kunnskaper.
Jeg forstår godt kunsthistorikerens reaksjon når MGJ prøver å få gehør for å skrive en kultursosiologisk masteroppgave. Kultursosiologien sorterer under en annen vitenskaplig disiplin, nemlig sosiologien. En slik oppgave hører da naturlig hjemme ved et annet fakultet. Sosiologiske perspektiver og temaer er allikevel ikke uvanlig i kunsthistorien. Faktisk har de mest betydelige kunsthistorikerne innarbeidet vinklinger av sosiologisk art i sin forskning. Men de driver altså ikke kunstsosiologi.
Så en siste sak. Et vitenskapelig resultat er, i likhet med en kvalifisert smaksdom på kunstens område, betinget av kompetanse. I begge tilfeller er den naturligvis av kumulativ art, det vil si at kompetansen er opparbeidet gjennom faglig aktivitet gjennom mange år. Enkelt formulert så betyr det at noen har bedre forstand på kunst enn andre. Og en dom fra et slikt hold betyr mer enn
synsing fra gud og hver mann.
Det som er situasjonen idag, er at mange har lite greie på kunst, men gjerne vil være med å bestemme. Blant disse finner vi også kunsthistorikere. De kan ha mye kunnskap om kunstens historie, men lite peiling på det spesifikt kunstneriske. Den typen kompetanse er det få som besitter i dagens kunstliv.
Følgelig er kunstfeltet blitt en slagmark av inkompetanse, der ulike miljøer kjemper om å oppnå hegemonisk kontroll.
Paul Grøtvedt
dynnac: Jeg er glad du berømmer meg for fraværet av “diskurs”-ordet. Bruken av det minner mye om bruken av “fagligheten”, synes jeg.
Jeg må umiddelbart berømme M. Johansen som har prestert denne utlegningen om kunstfaglig teoris vitenskapelig gehalt uten å gjøre bruk av diskurs-ordet en eneste gang. Det er å anse som en bragd, og et lyspunkt! Men jeg kan ikke dermed si meg enig i alle betraktningene hans, så det er sagt.