En rave kun for venner

Teoretikeren McKenzie Wark mener vi har misforstått det utopiske.

McKenzie Wark. Foto: Jessica Dunn Rovinelli.

Den australskfødte forfatteren og teoretikeren McKenzie Wark beskriver seg selv som en innbitt modernist; målet hennes er å bedrive teori i samtiden, å utvikle begreper vi kan bruke til å analysere former for utbytting som stammer fra endringer i samfunnets teknologiske forutsetninger. I dette intervjuet, som ble gjort over Zoom i slutten av april i år, går Wark tilbake til teoriene fra den nå klassiske utgivelsen A Hacker Manifesto (2004), der hun beskriver fremveksten av en ny overklasse som får makt ved å kontrollere strømmer av informasjon.

Forskyvning av makt fører til endrede klasseforhold, og Wark mener strategiene til 1900-tallets arbeiderbevegelser er foreldet. I stedet oppfordrer hun oss til å finne andre måter å beskytte allmenninger og felleseiendom på, med vekt på produksjon og deling av kunnskap. Warks tenkning trekker på et rikt forråd av ideer; hun smelter strategisk spillteori sammen med dataspillenes verden, mobiliserer glemte sovjetiske, revolusjonære tenkere og forsvarer Fouriers ville utopier fra begynnelsen av 1800-tallet: målsetningen om et samfunn som kan tilfredsstille det brede spekteret av menneskelige tilbøyeligheter og begjær. Wark legger vekt på at det å stadig kjempe mot overmakten innebærer å stå sammen gjennom historiens nederlag – og stadig finne opp nye former for motstand, nye fellesskap og verdner å leve i.

Wark er professor i medie- og kulturstudier ved The New School i New York, men forfatterskapet hennes trosser akademiske normer. Hennes seksuelle selvbiografi Reverse Cowgirl (2020) utforsker Warks oppvåkning som transperson som en innfallsvinkel for å engasjere seg i samtidskultur og filosofi, fra Bataille til Bowie. I tråd med sine idealer om teori som samarbeidspraksis, har Wark de siste årene publisert to bøker der hun går i dialog med utvalgte samtidige tenkere. Den nyeste er Sensoria (2020), som fulgte opp General Intellects – Twenty Five Thinkers for the Twentieth Century (2017).

Du har skrevet om det du kaller generelle intellekter og hvordan teori kan gripe fatt i vår generelle situasjon, men hva med ditt eget utgangspunkt? Hvor kom dine teoretiske og politiske interesser fra som ung intellektuell?

Jeg brukte altfor mye tid på å gjemme meg i mitt eget hode, noe som viste seg å ha å gjøre med dissosiasjon, hovedsakelig forårsaket av traumer og kjønnsdysfori. Man har så lett for å fortelle historien om livet sitt som om man selv er den som former det, men jeg tror faktisk at livet mitt var en konsekvens av omstendigheter. Som en hvit småborger fra provinsen med tilgang til utdanning, oppvokst i et hus fullt av bøker, hadde jeg verktøyene for hånden til å arbeide meg ut av barndommen og ungdomsårene ved å gjøre dissosiasjonen produktiv, ved å bli forfatter.

Som tenåring var jeg med i en militant revolusjonær organisasjon. Den hadde sitt eget teoretiske tidsskrift ved siden av avisen og den slags. Men da jeg var gammel nok til å studere innså jeg at jeg ikke egentlig egnet meg for politikken. Personligheten min er ikke robust nok. Jeg er tynnhudet og mye mer interessert i livets gleder enn den slags asketiske engasjement for andre, for å være helt ærlig. Sånn sett er jeg ikke en idealperson. Så skriving og kunst appellerte naturligvis mye mer til meg.

Da jeg begynte å lese teoretikere som Foucault, var det blant folk som kjempet for homofil frigjøring og i antipsykiatri-bevegelsen. Den første versjonen min av Foucault var piratutgaver, som folk selv hadde oversatt og kopiert. Denne typen lav teori var ikke en karriere, det var en livsnødvendighet. Teori blir et middel til å overføre erfaringen til et begrepslig rammeverk, så du kan skape nok avstand til å oppfatte deg selv i den, og handle. Så det dreier seg både om å individualisere opplevelsen din og også se den som en del av større strukturer for undertrykkelse og utbytting. Og, på den andre siden, om å finne begreper som gjør det mulig for deg å tenke felles følelser, felles mål og felles kamper.

Hvilke temaer grep du fatt i da du begynte å skrive bøker?

To av de tre første bøkene mine handlet om kulturkrigene i Australia. Og det andre arbeidet jeg gjorde handlet om de nye mulighetene i kommunikasjon på nettet. Da jeg deltok i de digitale avantgardene på 90-tallet føltes gratis og frigjort informasjon som en vei ut av kommersialiseringen og varegjøringens dominans. Dette var åpenbart bare noe delvis og midlertidig, og var avhengig av tilgang til visse systemer, men vi klarte å skape en allmenning for teoriproduksjon utenfor det kommersielle feltet, utenfor bokbransjen, utenfor akademia. Det var en fantastisk tid. Doktorgrader og bøker vil bli skrevet om det jeg kaller de sosiale medienes sølvalder. De hadde ingen gullalder, men på 80- og 90-tallet fantes det i selve spydspissen av den tekniske og kulturelle utviklingen et rom for en ikke-kommersiell kulturform. Før nettet ble kommersialisert var det fritt og vilt og moro. Men på det nasjonale plan tapte vi kulturkrigene og internasjonalt tapte vi slaget om et fritt internett.

McKenzie Wark, A Hacker Manifesto (Harvard University Press, 2004).

Hvordan er kulturkrigen og kampen for et fritt internett forbundet – og hva er sammenhengen mellom disse to nederlagene?

Kulturkrigene handler om å prøve å få et politisk overtak innen kultursfæren. På 90-tallet tror jeg ikke vi hadde innsett hvordan den tekniske infrastrukturen som understøtter den opplevde totaliteten vi kaller kultur, hadde forandret seg, slik at de kulturelle kampene vi engasjerte oss i faktisk var utdaterte. Informasjonskrigen blir utkjempet mellom de som bare er ute etter å trekke ut et informasjonsoverskudd – som vil bruke informasjons-asymmetrier som et middel til å dominere, mens de ubekymret sprer støy som et middel til å nå sine mål – og de av oss som prøver å lage praksiser for korreksjon av feil, ikke-kommersielle samarbeid for informasjonsdeling, der vi kan være forskjellige og samtidig likestilte – en kultur i ordets beste forstand.

Da jeg nylig skrev Capital is Dead [2019], var ett av spørsmålene: Hvorfor elsker vi kapitalismen? Til og med marxister elsker den på en pervers måte! Marxismens negative teologi er å for enhver pris tro at dette være kapitalisme. Hvorfor? Hva om det finnes noe som ikke blir fanget inn av dette begrepet – og hva om det er noe verre? Hvordan kan dette tenkes? Hvordan kan vi gjøre det Marx selv faktisk gjorde, som var å finne fram til adekvate begreper for samtiden, snarere enn å bare gjenta sluttproduktet av den tenkningen Marx ga oss?

Jeg tror det finnes en masse forbrukere av Marx’ produkt, men langt færre som gjør det Marx gjorde i praksis, som var å tenke den historiske tendensen som ligger i de avanserte formene for utbytting som er i ferd med å oppstå. Å skape teori for samtiden er mitt fremste mål, så i den forstand er jeg en modernist på min hals. Å prøve å være en antenne som fanger opp ting, som oppfatter signaler fra fremtider som er på vei, men der du uunngåelig også tar feil, du er alltid fem minutter for sent ute.

Når vi går tilbake og leser A Hacker Manifesto nå, ser det fortsatt ut som om den kom ut, om ikke for tidlig, så i det minste til rett tid, og langt forut for de fleste menneskers tankegang.

Noen ganger kan jeg ikke fatte at jeg skrev den boken. Det hender at man har sånne visjonære øyeblikk. A Hacker Manifesto er bade framsynt og datert på forskjellige måter. Jeg skrev Capital is Dead som en oppdatering, siden vi hadde et ytterligere trinn i utviklingen til det jeg kaller vektorialistenes klassemakt som kom etter at boken ble skrevet.

Hva er vektorialistklassen?

Enkelt sagt er det en klasse som dukker opp sent i en historisk utvikling. Vi hadde føydalismen. Da denne forfalt, fikk vi landeierklassen, som privatiserte land og gjorde vasaller eller bønder til leilendinger. Etter det kommer kapitalismen, som ikke er basert på landeierskap, men eierskap til produksjonsmidlene, slik som fabrikken og jernbanen og alt det der. Kapitalismen blir født av et sprang til en mer abstrakt form for eierskap som spiller seg ut i lovsystemet. En lang rekke juridiske fiksjoner må til for å gjøre de tingene kapitalen eier til noe som faktisk kan besittes og som gir deg makt og som kan betraktes som eiendom. Så mitt spørsmål er: Hva om det finnes en tredje form for vareproduksjon, et tredje stadium etter herredømmet til landeiere og kapitalister? Hva om den dominerende produksjonsmåten og herskerklassen er blitt erstattet av en annen?

At noe nytt kommer inn betyr ikke at det gamle trenger å forsvinne. Det finnes alltid forskjellige produksjonsformer som hviler på hverandre. Snarere enn et kompromiss mellom landeiere og kapitalister, får vi nå et kompromiss mellom landeiere, kapitalister og det jeg kaller vektoralistklassen, som er de som eier informasjonsvektorene. Internett er for eksempel vektorialt, med alle dets privateide plattformer. Av de trillioner av vektorer internettet antagelig kunne opprette, kobler det nå oss to sammen så vi kan ha en Zoom-samtale. Vektoralistklassen eier dette og dessuten informasjonsregistre. Den eier merker, den eier patenter, den eier logistikksystemer. Hva om dette er den dominerende formen for makt i dag? Og den gjør til og med kapitalen til en underordnet utbyttende klasse, slik kapitalen gjorde med landeierklassen.

Peter Hopkins’s Riot at Union Square, 1947. Olje på lerret. Gjengitt med tillatelse fra Museum of the City of New York.

Hvem er de, bortsett fra de klassiske store aktørene, Google, Facebook og Amazon?

Ikke alle i vektorialistklassen tilhører teknologibransjen. Det er kanskje naturlig å nevne legemiddelfirmaene her, for selskapene som lager vaksinene som vi forhåpentlig snart får i armen, de lager ikke egentlig vaksiner. De produserer bare den intellektuelle eiendommen. De kontrollerer verdikjeden til vaksinen som vare gjennom eierskap til informasjon i form av patenter og varemerker. En haug med underleverandører, kapitalister, må til for å faktisk bli i stand til å fysisk produsere vaksinen, for eksempel i India. Alle våre behov som samfunnsvesener avhenger i bunn og grunn av mineraler og mat som utvinnes direkte fra naturen. Likevel kommer ikke makten fra det å eie land eller engang fra det å eie produksjonsmidlene. Den kommer fra kontroll over informasjonen. Så i det lange løp virker det som mer abstrakte former for makt trumfer mer partikulære og spesifikke maktformer. Grunnleggende sett er argumentet dette: hva om det finnes en ny herskerklasse og den ikke er mottagelig for de strategiene arbeiderbevegelsen tok i bruk da de prøvde og mislyktes i å overvinne kapitalen.

Hackerklassen, som kjemper med vektorialistene i teorien din, rommer interessant nok ikke bare de klassiske hackerne, som datahackere og biohackere, men også kunstnere og teoretikere?

Ja, alle som kommer i kontakt med kjernen av teknologien i arbeidet de gjør, skjønner hva A Hacker Manifesto og Capital is Dead handler om. De er begge skrevet fra synspunktet til folk som jobber med informasjon i avanserte industrier. Marx skrev for fabrikkarbeiderne som overtok for håndverkerne og som utarbeidet en klassebasert bevegelse på det grunnlaget. Jeg prøvde å gjøre det samme, å tenke med utgangspunkt i de mest anvanserte formene for teknologisk praksis i dag. For hvis det er en ny herskerklasse, så får vi også nye underordnede klasser. Og kanskje den klassen som produserer informasjon som den selv ikke eier er en ny klasse som blir utbyttet.

Noen ganger har det vært en privilegert klasse, men oftest ikke. Jeg bor i Brooklyn omgitt av folk som lever av å produsere informasjon og som bare har det så vidt bedre enn servicenæringen. De tjener kanskje bedre, men ikke hvis du regner inn studiegjeld, siden kommersialiseringen av utdannelsen også er blitt en del av vektorialistenes informasjonsøkonomi.

Hvis kunstnere og teoretikere tilhører den samme hackerklassen, kan det kanskje lære oss noe om forholdet mellom kunst og teori?

På en måte er kunstverden det siste som gjenstår av offentligheten. Det finnes ikke mange steder viet til konseptuell, teoretisk tenkning. Historisk sett er det en tendens til at teori blir motarbeidet, helt åpenbart i den engelsktalende verden og sannsynligvis andre steder. På femtitallet fantes det svartelister. Innstiftelsen av en antiteoretisk, hyperspesialisert akademisk kultur. Marginaliseringen av det teoretiske innen litterær og journalistisk skriving og roman- og memoarsjangerens standardmodeller. Så på en måte er kunstverdenen det siste stedet der du kan praktisere en skrivemåte som ikke lenger er mulig innen de litterære, intellektuelle og akademiske sfærene i den engelsktalende verden. Selvfølgelig finnes det en masse studier av teori på universitetene, og jeg er takknemlig for det og avhenger selv av det, Men det er ikke egentlig teori. Så det er vanskelig å finne en materiell basis for arbeidet for å artikulere hackerklassens felles interesser og mål, siden teorien slik den blir praktisert på universitetet egentlig ikke bidrar til dette.

Tittelbladet til førsteutgaven av Karl Marx’ Kapitalen, bok I (Verlag von Otto Meissner, 1867).

Du snakker om dette som høy teori – og i sammenheng med marxisme som raffinert, vitenskapelig marxisme – som du kontrasterer med vulgær marxisme eller vulgær og lav teori. Du favoriserer den sistnevnte?

Jeg er helt for nærlesninger av Kapitalen, men jeg tror det teoretiske prosjektet er nødt til å løsrive seg fra den filologiske tendensen der teori ender opp som kommentarer til en nedarvet kanon av klassiske storverker. La oss heller nådeløst appropriere denne arven som midler til å omskape og forstå samtiden, umiddelbart gå løs på det konseptuelle problemet fra perspektivet til en spesifikk kategori av undertrykte, utbyttede eller marginaliserte grupper.

Teoriens oppgave er å forbinde disse tingene og vise dem fram sett fra denne spesielle praksisen jeg er en del av, der jeg blir utnyttet slik og slik, eller marginalisert på den ene eller andre måten. Det partikulære kan gi oss et blikk for hvordan abstraksjonene fungerer nettopp nå, hvordan de holder oss fanget. Så for meg er dette alltid teoriens oppgave. Det var dette arbeiderbevegelsen gjorde, det var dette homobevegelsen gjorde, det var dette postkolonialismen gjorde, bare for å gi tre eksempler på bevegelser som koblet det partikulære og det generelle. Dette har å gjøre med det jeg kaller det generelle intellektet. Vi ser det generelle intellektet fungere i noen få privilegerte nisjer i dagens informasjonsproduksjon, der du kan tenke utenfor din egen tid eller nisje uten å miste jobben. Og jeg tror akademia vil kunne understøtte og muliggjøre dette i stadig mindre grad. Vi trenger mer lav teori.

Skal generelle intellekter bli forstått som representanter som setter en agenda? Eller mer som noen som tilbyr redskaper? Du virker skeptisk til tanken om offentlige intellektuelle?

Den offentlige intellektuelle som figur tilhører nå fortiden. Vi lever ikke lenger i massekringkastningens tidsalder, men befinner oss i et nytt regime der alt dreier seg om å trekke ut en merverdi fra informasjonsarbeidere. Så hvem er det som får sjansen til å ta intellektuelt lederskap eller mulighet til å teoretisk diskutere informasjonsarbeidernes situasjon? Ting har forandret seg en god del siden du hadde en Sartre, eller en Foucault eller en Fanon. Og så er det kanskje også slik at hackerklassen gir oss en sjanse til å tenke nytt om avantgardenes historie, som en serie kamper som dreide seg om hva det innebærer å være en mediaprodusent i hvilken som helst forstand. Så jeg var interessert i situasjonistene ikke som en kunstnerisk avantgarde, men som en avantgarde innen mediaproduksjonen generelt sett, og jeg tror arbeidet deres blir stykket opp og misforstått hvis du tenker på det som enten som kunst eller som litteratur eller som teori.

Du går tilbake til situasjonistene i to av bøkene dine, The Beach Beneath the Street (2011) og The Spectacle of Disintegration (2013). Finnes det en forbindelse mellom situasjonistenes strategier og det du noen ganger kaller den generelle situasjonen, som du ser som definert av teknologisk disrupsjon og den økologiske nødssituasjonen vi kaller Antropocen? Hva håper du å oppnå ved å søke blant de løse trådene fra avantgardens prosjekt og forsøket på å forvandle livet gjennom nye kommunikasjonsformer?

Nøkkelen til Guy Debords skrifter er ikke skuespillsamfunnet. Det er détournement, som også er forbundet med det engelske ordet detour, men som fremfor alt er det han i et tidlig manifest kaller «litterær kommunisme», tanken om at all kultur er kollektivt produsert og tilhører oss alle. Og at appropriering og modifisering av kulturen i retning av håp i seg selv er en politisk praksis. Situasjonistene var avanserte i tenkningen sin omkring en slik praksis, en politisk, estetisk, kulturell og teknisk praksis der informasjon er noe som tilhører oss alle.

Dette er noe radikale forskere fra 30-tallet til 50-tallet tenkte om på en annen måte. Og forresten så beundrer jeg virkelig de vitenskapelige og tekniske arbeiderne i Vesten som lekket informasjon om atomvåpen til Sovjetunionen. De er helter for meg, siden de sannsynligvis hindret en atomkrig. De hjalp Sovjet med å opprettholde i det minste en illusjon av å være likestilte, noe som førte til doktrinen om garantert gjensidig ødeleggelse og avskrekket begge parter fra å gå til krig. Jeg mener det burde bli reist en statue av Julius og Ethel Rosenberg, som ble henrettet for å ha lekket informasjon om atomvåpen til Sovjetunionen. Det var de og deres like som frelste oss fra amerikansk atomvåpenaggresjon. Så fri informasjonsflyt, détournement, fungerte som en radikal strategi.

Grafitti fra Paris 1968.

Kan vi si at på samme måte som det å beskytte atmosfæren som allmenning er et skritt på veien mot å håndtere miljøkrisen, er fri deling av informasjon i en informasjonsallmenning et skritt på veien til å løse problemene som kommer fra nye teknologier?

De sosiale bevegelsene som kjempet for fri informasjon, drev en gruppering av vektorialist-klassen til å finne nye måter å gjenerobre den kollektive aktiviteten på et høyere abstraksjonsnivå. En av strategiene er å høste inn gratis informasjon gjennom plattformer som faktisk oppfordrer til fri deling av informasjon. Sosiale medier er basert på å trekke ut et overskudd fra de som vil dele med andre. Så hvis kapitalistklassen utbyttet arbeidet, er vektorialistenes perverse strategi å utbytte kommunisme. Den utnytter ønsket vårt om å ha umiddelbar kontakt med hverandre. Vektorialistklassen høster inn gratis informasjon fra og om brukerne og bruker det som en mekanisme for å utvikle informasjons-asymmetri, som igjen blir et middel til kontroll. Tyveriet av informasjon legger nå grunnlaget for enorme globale formuer i en skala som verden aldri før har sett. Vi som bare er produsenter av informasjon, er henvist til å søke etter strategier innenfor disse rammene for å gjenskape våre egne allmenninger.

Allerede i A Hacker Manifesto beskriver du hvordan det for enhver hacker er en konstant fristelse å selv profitere på en innovasjon, å bli en del av big business eller å selv skape en merkevare eller en egen plattform. Den fristelsen er der også for kunstnere. På den ene siden har du selvutbytting, der du overarbeider for å etablere deg i feltet, og med en gang du har skaffet deg et navn er det en tendens til at den frie delingen blir erstattet av forsøk på å kapitalisere for å gjøre opp for innsatsen.

Ja. Jeg er ikke så begeistret for det å beskrive alt i nyliberalistiske termer, men å tenke på deg selv som kapital, snarere enn arbeid, der du ser på din egen kropp og bevissthet og utdannelsen din som en kapital for investering og som du må trekke ut en profitt fra, var helt klart et slags ideologisk tidsskille. Saken er den at jeg er bare interessert i avantgardene. Jeg tror våre folk alltid er de som kommer med de nye ideene først. Det samme med vitenskapen. Vektorialistklassen er ikke egentlig interesserte i innovasjon. Den er bare ute etter den frukten som henger lavest, metoder for å bruke allerede eksisterende teknologi på ett eller annet nytt område. Den er ikke åpen for virkelig risiko. Jeg leste nettopp om kvinnen som fant opp dagens strategi for å lage nye vaksiner. Hun ble lenge møtt med massiv motstand, siden det fantes en veletablert finansieringsmodell for forskning som bare gjorde minimale forbedringer av eksisterende vaksiner og som vektorialistklassen, som patenterer legemidler, profiterte på.

Det virker som du er spesielt oppmerksom på det punktet der eksperimentering og nyvinninger, mulighetenes frie spill, erstattes av et annet spill som skaper binære valg, som skaper vinnere og tapere og som tvinger seg på som nødvendig og uunngåelig.

Jeg skrev Gamer Theory [2007] etter A Hacker Manifesto som dens, om ikke dialektiske motsats, så som dens motstykke. Og det er en mye mer pessimistisk bok som har å gjøre med innsnevringen av mulighetsrommet til et spillerom, der verdien av hvert trekk du gjør blir trukket ut på din bekostning av vektorialistklassen som eier plattformen, infrastrukturen – spillet. Og her forstår vi ikke oss selv hovedsaklig som menneskelig kapital, men som spillere i et nullsumspill. Vi må spille dette spillet for å vinne. Med en gang du begynner å vinne, kan du vende deg mot medspillerne: en standardmanøver i reality- og konkurranseprogram på TV. Og begrensningene i spillet gjør det også mulig å utbytte leken vår som gratis arbeid på en måte som gir inntekter til vektorialistklassen.

I Gamer Theory sier du at flukten inn i spillets verden er attraktiv fordi spillet i en viss forstand oppleves som bedre enn det virkelige livet, siden du alltid får en belønning: alt har en hensikt, det er en plan, et plot, så du vet hva du gjør – noe som gir en slags eksistensiell trøst. Denne eskapistiske utopien kan vri seg over i ubehag og skrekk når livet vi lever blir blandet med det virtuelle og gjort til et spill med vinnere og tapere, der feiltrinn har virkelige konsekvenser. Her kunne vi tenke på det kinesiske sosiale poengsystemet, som også gjør hverdagens sosiale liv til et spill, der du kan miste poeng hvis du har feil venner, og risikerer å miste retten til å fly eller ta tog hvis poengsummen din blir for lav.

Observasjonen at det fra arbeid og lek oppstår noe annet, at aktivitetene våre blir omformet til en verden som vender seg mot oss, har blitt analysert flere steder. I Capital is Dead bruker jeg Sartres Kritikk av den dialektiske fornuft for å forklare dette. Vi produserer «praktisk inerti», som Sartre kaller det, som tvinger oss inn i serielle relasjoner, der vi ikke har noen makt over omgivelsen og friheten virkelig blir innskrenket. Det er ikke lenger slik at ufriheten er en illusjon, en form for ond tro eller selvbedrag der vi innbiller oss at vi ikke er frie til å handle. Vi er virkelig ikke frie i denne situasjonen. Sartres berømte bilde er det å stå i kø og vente på bussen. Menneskene på bussholdeplassen har ikke noe forhold til hverandre, bortsett fra å være en serie der rekkefølgen er bestemt av den praktiske inertien i den verden de samhandler med.

McKenzie Wark, Gamer Theory (Verso, 2007).

Den praktiske inertien hos Sartre, slik du beskriver den i Capital is Dead, innebefatter alle våre produkter, ting, ideer og institusjoner – det som kommer fra mennesket selv, men som oppleves som noe fremmed, umenneskelig og trykkende. Når det gjelder den globale situasjonen innebærer det kanskje at den verden vi har skapt har fått et momentum som er sterkere enn alle forsøkene våre på å endre omstendighetene?

Det er en slags interpassiv tilstand der all handlekraft går tapt. I Capital is Dead handler det alltid om måter å forstå hvordan vi vet hva vi må gjøre for å unngå klimakaos, men likevel ikke gjør noe. Og denne jaggernauten bare fortsetter fordi vi er tvunget inn i interpassivitet og en seriell virkelighet av den praktiske inertien som tumler videre mot sin egen undergang. Det er omtrent der vi er for øyeblikket.

Det finnes et motbilde hos Sartre, den fusjonerte gruppen eller sammensmeltede klassen.

Men Sartre er en veldig pessimistisk tenker, og den fusjonerte gruppen er midlertidig og har en tendens til å implodere. Han prøvde å forstå hva som gikk galt i den russiske revolusjonen. Så en fusjonert gruppe er midlertidig, men det er der kollektiv handlekraft og kollektiv frihet blir mulig i en situasjon, eller situasjoner.

I en bok som kom ut for noen få år siden, We (2017), bruker Roland Aronson, en marxist inspirert av Herbert Marcuse, dette samme bildet av bussholdeplassen fra Sartre. Han sier at hvis bussen aldri kommer, så vil folk begynne å snakke sammen, og de ender kanskje opp med å ringe busselskapet. Når de handler blir de en gruppe, som i prinsippet er slik sosiale bevegelser begynner. Du har dette storartede sitatet i boken din om Antropocen, Molecular Red (2015), der det heter: «Bare mennesker som står overfor de samme farene kan bli virkelige kamerater».

Ja, det er fra Andrei Platonov, en av de virkelig store forfatterne. Han var til stede da den russiske revolusjonen gikk skeis og han var kanskje det mest interessante vitnet til hendelsene – siden han opplevde det på bakkeplan, der han prøvde å jobbe som hydraulisk ingeniør på landet. Så vi er bare kamerater hvis vi møter den samme faren. Men den politiske svikten i vår tid er at vi ikke handler som vi står overfor den samme faren.

Den sterke sammensveisede enheten vi håpet på går i stykker i nye konstellasjoner av oss og dem …

Det er alltid en kategori som blir ekskludert. I USA er det for øyeblikket transpersoner. Selv blant mange såkalte liberale, sosialister og progressive er transer en gruppe som kan ofres. Så vi får lovsystemet mot oss. Det er lovgivning på vei mot oss i 33 stater akkurat nå. Og saken er at det kommer til å gå ut over alle, for når du først begynner å si ting som, å, transer er det ikke så viktig med, så er det ikke lenge før de funksjonshemmede ikke er viktige. Så er det folk uten papirer. Det er dette prinsippet Stalin snakket om når han snakket om å skjære bort motstandens salami skive for skive.

En av de første gruppene gruppene nazistene angrep var oss transer. Selvsagt ville nazistene tvinge gjennom en patriarkalsk, ciskjønnet modell. Vi ser det samme skje i dag, gjør vi ikke? Jeg vil ikke trekke sammenligningen for langt, for det er ikke det at vi vender tilbake til nazismen, men jeg tror at når en eller annen gruppe bli skåret vekk som noe man kan klare seg uten, så er vi på vei dit. På trettitallet så herskerklassen seg omkring og sa: «Vet du hva, dette ser ikke helt bra ut.» Så de tenkte: «La oss trekke opp vindebroen, la oss forskanse oss og holde rikdommen for oss selv, glem alle forsøk på å overbevise folk om at dette er en bra måte å gjøre det på. Vi gjenopptar heller undertrykkelsen.» Og jeg tror vi er i et slikt øyeblikk igjen.

Det finnes en klassisk tanke om at hvis du blir tvunget til å leve opp til en viss standard for hva som er etterstrebelsesverdig, så er det allerede undertrykkelse – kanskje selve definisjonen av tyranni.

Ja, selv om denne modellen blir modifisert litt når de sier: «Vet du hva? Det er greit om begjæret ditt er homoseksuelt, men du må fortsatt skaffe deg en fast jobb og bli gift og kjøpe eiendom. Og få barn. Faktisk er du forpliktet til å få barn. Og du må tjenestegjøre i hæren. Selvsagt, vi lar deg gjøre dette fordi nasjonalisme er viktig for familien og motsatt.» Så vi får denne tanken om at: «Ja, vi kan faktisk skape rom for forskjellige begjær, men bare hvis de passer inn i noe vi kan trekke informasjon ut av, som vi kan behandle som en identitet og selge produkter til og kontrollere og kommersialisere om nødvendig, og passe på at det ikke blir noe bråk.» Det er det Jasbir Puar kaller homonasjonalisme. Men ikke ha offentlig sex! Den delen av queer-livet må fortsatt være forbudt.

Peter Elson, detalj av forsideillustrasjon til Kim Stanley Robinsons Red Mars (Grafton, 1993).

Kollegaen din Dominic Pettman skrev nylig Peak Libido (2017) der han spekulerer over om begjæret har blitt så overutbyttet av kapitalismen at det ikke lenger kan regenerere seg selv, som en utarmet åker. Men han utforsker også begjær i utopiske fantasier, som hos den franske forfatteren Fourier, som ved siden av russerne Platonov og Aleksandr Bogdanov er viktige i lesningene dine av radikal science fiction. Det var spennende å følge lesningene dine av Kim Stanley Robinsons mars-trilogi (1992–1996) i Molecular Red – og kommentarene dine om de radikalt andre måtene å leve ut begjær på som vi finner i hans Blue Mars. Er det mulig å lese utopiske tekster uten å fortape seg i praktisk ugjennomførbare politiske dagdrømmer?

Jeg tror vi har misforstått det utopiske. Hva om vi heller tenkte på det utopiske som den mest praktiske formen for litteratur, bare at disse tekstene går lengre i tenkningen av det praktiske enn det som er vanlig i litteraturen. Så Charles Fourier er for eksempel opptatt av spørsmål slik som hvem som tar seg av søppelet. Hvem jobber med renovering?

Det vil være barna, ifølge ham, hvis jeg husker rett – siden de elsker skrot og skrap og vil ha mer moro i jobben.

Romanforfattere snakker lite om denslags, gjør de ikke? Hvem tar søpla ut i Stendals bøker? Du hører aldri om det. Ingen går på toalettet i disse bøkene. Realismen er ikke realistisk i den forstand, men det er den utopiske litteraturen. Utopiske forfattere sier: «Se her, ting er helt på trynet! Hva om vi tenkte gjennom hver eneste detalj på en måte som er bedre og mer praktisk og som er sånn vi faktisk vil ha det?»

Folk tror utopister har én modell for alle, men det er bare fordi de ikke har lest dem. Fourier sier noe slikt som at det er tolv lidenskaper, og alle er en forskjellig blanding av de tolv. Så hvordan kan vi kombinere disse forskjellene slik at lidenskapene våre motiverer oss, og så ingen noen gang vil trenge å gjøre gledesløst arbeid? Nå, kanskje det er utopisk i betydningen umulig, men det er også utopisk forstått som: for en praktisk måte å tenke på! Der du minsker lidelsen og offermentaliteten og gledesløst arbeid. Så kunne vi nyte livet hele tiden.

Fouriers mest interessante utopi, Den nye kjærlighetsverden (1967), er seksuell. Hvordan kombinerer du alle lidenskapene? Det blir en lidenskap i seg selv å finne ut hvordan man skal tilfredsstille noens lidenskap. Min favoritt i boken er denne: Kanskje det finnes noen som liker at noen klør hælene deres, og det er sikkert også noen som liker å klø hæler. Man kunne tenke seg et internasjonalt nettverk av disse folkene, siden lidenskapen deres er så sjelden. Det gjelder bare å sette dem i kontakt med hverandre. Og, da tenker du selvsag: «Internett, baby!» Et internett som ikke er drevet av vektorialist-klassen. Så ja, jeg tror utopiene har en plass, hvis vi bare tenker annerledes.

Så hva med kamp og konflikt? Du sa at du tilhørte en militant politisk gruppe som ung. Hvor står vi når det gjelder informasjonskrigen i dag? Risikerer vi å tape den kampen – slik du beskrev at kulturkrigen var et tapt slag – men med det i bakhodet at dette tapet kan bli enda mer fatalt? I tillegg har vi det Michael E. Mann har kalt den nye klimakrigen, mellom de som er villige til å handle og de som virkelig ikke er det, og som også ofte sitter med makten. Mann hevder at vi er på nippet til å vinne, men vi risikerer åpenbart å tape den krigen for alvor.

Guy Debord ville helst avslutte Den situasjonistiske internasjonale bare et par år etter 1968. Mange trodde at revolusjonen fortsatt kunne finne sted, som om 1968 bare var begynnelsen. Debord så hvordan opportunistene begynte å dukke opp, de som ville bli med i bevegelsen fordi de trodde den ville vinne, så de kunne bli kommisærer. Men saken er heller at det er noe klargjørende i nederlaget. Du vet hvem som virkelig er kamerater når nederlaget er et faktum. Det er virkelig en prøvelse. Og for meg er dette noe av patosen med svartelistene i Amerika. Jeg har en viss medlidenhet for de som forrådte bevegelsen. Å, du måtte virkelig ofre noe, i en veldig konkret forstand, hvis du ville fortsette å være kommunist, og du var kanskje ikke forberedt på slike ofre, siden de fleste av oss bare er mennesker, og svake på den måten? Og jeg vet at hvis revolusjonen skulle lykkes, hvis den på noen måte ligner de foregående, vil slike som meg bli de første til å stilles mot muren og bli skutt. Det er vanligvis veldig lite toleranse for skrudde transseksuelle som meg. Vi får ikke vinne, hvis det ikke er en veldig annen slags revolusjon.

Så jeg tror det er viktig å tenke gjennom nederlaget. Alle versjonene av arbeiderbevegelsen led nederlag. Den første, andre, tredje og fjerde internasjonalen ble alle overvunnet. Å tenke ut fra nederlagets posisjon, og at seieren kanskje ikke er mulig, og likevel stå ved det vi pleide å kalle «den gode gamle saken», solidaritet, selv når situasjonen kan være håpløs.

Hva med den motsatte strategien, der man slutter å yte motstand og i stedet akselererer utviklingen, i håp om et gjennombrudd?

A Hacker Manifesto er et venstreakselerasjonistisk skrift. Jeg tok impulser fra den franske akselerasjonsistiske tenkningen som utviklet seg etter nederlaget i mai 1968 og hele det røde tiåret fra midten av 60- til 70-tallet. Jeg tok opp tråder fra Deleuze og Guattari og Lyotard også. Og jo, forsøket på å overvinne kapitalen slo feil, antagelig for siste gang i 1968. Så kanskje det eneste som gjenstår er å akselerere den til endepunktet. Men vent nå litt, akselerasjonen har allerede skjedd. Kapitalen ble overvunnet, ikke nedenfra, men ovenfra, av en ny herskerklasse. Det var min videre tanke. Vi er allerede inne i noe annet enn kapitalismen – og det er verre. Så kanskje vektoren må akselereres til enden, i håp om å drive den frie produksjonen av informasjon så langt som den kan gå, noe som endelig kunne gjøre slutt på behovet for utbytting og nød.

Likevel er jeg pessimistisk i den forstand at sivilisasjonen allerede ligger i ruiner og ikke kan bli negert eller akselerert på noen måte som nytter. Vi kan kanskje prøve å bygge en annen verden i ruinene. Det er det som interesserer meg nå. Og for ikke å være pessimistisk i forhold til absolutt alt, er det mest oppmuntrende ved covid-året i New York at flere mennesker lærte å hjelpe hverandre, og viste seg i stand til å organisere seg kollektivt uten å vente på at myndighetene skulle levere tjenester, eller at noe slikt som et politisk parti skulle ta form. Så jeg må gi all mulig anerkjennelse til anarkistkameratene mine, som faktisk hadde en bedre forståelse av dette. Og det er rart hvordan dette speiler transpersoners erfaring, for vi må også hjelpe hverandre, siden ingen andre vil.

Aleksandr Bogdanov (t.h.) spiller sjakk med Vladimir Lenin (t.v.) på Capri, 1909.

Det du beskriver fra transmiljøet virker som en spontan selvorganisering som kommer fra ett miljø, men som også knytter seg til større fellesskap. Det er fascinerende hvordan du leser Bogdanov, siden det han snakker om også virker så nært ditt eget arbeid. Et viktig poeng er å ta metaforer fra det arbeidet du gjør og bruke dem som et prinsipp for organisering, noe du jo også gjorde med hacking. I dette tilfellet er det å modifisere og reappropriere teknologier måten du også forholder deg til det politiske, hvordan du går fram for å forandre verden –

Bogdanov var Lenins rival i bolsjevikpartiet. Lenin vant kampanjen på alle nivåer, det filosofiske inkludert. Likevel var antagelig Bogdanov mer innflytelsesrik enn Lenin på et visst punkt i partiets historie. Det er mye å lære av slagne skikkelser som ham. Bogdanov ville skape en generell intellektuell praksis som sammenlignet metaforer som vi abstraherer fra forskjellige arbeidsområder med hverandre, noe han kalte tektologi. Han ville få til et kameratslig forhold mellom forskjellige former for arbeid og kunnskapsproduksjon, istedenfor å tenke hierarkisk om hvordan kunnskap blir implementert i verden, eller å overlate kombinasjonen av ulike former for kunnskapsarbeid til markedet.

En ting jeg elsker med Bogdanov er at i prinsippet er alle former for arbeid og kunnskap likestilte. Det finnes ingen suveren diskurs. Ikke engang marxismen, og det er det som er så radikalt her. Marxisme er for Bogdanov perspektivet til arbeiderklassene, ikke en universell doktrine eller filosofi. Det du trenger er en kunnskapspraksis, ikke en dominerende ideologi om kunnskapen, for da kan arbeidet bli et samarbeid så vi kan jobbe sammen for å skape beboelige verdener. Dette er forresten også grunnen til at jeg misliker ting som «nymaterialisme», når de prøver å spille en slik suveren rolle.

Nå om dagen har vi hele tiden å gjøre med ingeniørenes språk og markedets språk som trumfer alle andre. Dermed ser vi en tendens til å slå tilbake med en manøver à la Nietzches vilje-til-makt, som om poesi eller filosofi eller noe slikt var en høyere makt. Men sånn er det ikke. De er ikke suverene diskurser. Og de sikrer deg ikke mot reaksjonære tendenser. Det er mange reaksjonære filosofer og poeter, det vet vi jo, så hvorfor nekte for det? Vi er like mye en del av det som alle andre. Og på den andre siden finnes det radikale ingeniører og forskere. La oss finne hverandre og klekke ut hvordan vi kan samarbeide som kamerater! Og så finne ut hvordan vi kan kombinere disse to tingene: gjensidig hjelp og kameratslig produksjon av kunnskap som et sett praksiser, en begynnelse på tiltak for å berge en planet som er truet av ødeleggelse.

Denne bevegelsen eksisterer, mer eller mindre. Det dukker opp uavhengige universiteter, bevegelser som kjemper en strategisk og organisert kamp for allmenningene, særlig informasjonsallmenningen. En av de store fordelene med kunnskap som allmenning er, som du selv har understreket, at deling av kunnskap og informasjon ikke er et nullsumspill, det er ikke som en beitemark som blir overbeitet hvis mange bruker den. Jo mer vi deler informasjon, jo høyere blir verdien. Det finnes ingen virkelig knapphet på dette området.

Måten informasjon blir designet på i dag, legger til rette for at vektorialistklassen kan trekke et overskudd ut av den, og siden støy sprer seg mer enn pålitelig kunnskap, så er støy det vi får. Så vi må virkelig begynne å designe vår egen infrastruktur for å produsere gode informasjonspraksiser og gjøre motstand mot vektorene. Jeg tror den kollektive produksjonen av lagringsmidler og delingsmidler for informasjon fra 40-tallet til i dag forandret hva informasjon er i ontologisk forstand, og hvordan den oppfattes og hva du kan gjøre med den. Og en av disse tingene er slutten på informasjonsknapphet. Forstått pedagogisk, handlet opplysningsprosjektet om å øke tilgangen på informasjon, å gi kunnskap og selvbestemmelse til rasjonelle mennesker for å få slutt på sensur og mystifisering. Nå viser det seg at opplysningsprosjektet for å spre kunnskap bringer med seg så mye støy at du er nødt til å skape mindre synlighet. Problemet nå er å få informasjonen til å forsvinne.

Hvordan gjør vi det?

Situasjonistene var allerede interessante i så måte. Alle avantgarder har en mediastrategi, faktisk er de fremfor alt en mediastrategi. Situasjonistene innførte praksisen med en halvveis skjult avantgarde, og slik snudde de om på den selvreklamerende og publikums-provoserende taktikken til futuristene, dada og surrealismen. Eller tenk på fluxus som alternative medianettverk, diskrete og unndratt offentligheten. Avantgardene er forut for sin tid bare i den grad de er avanserte kritiske praksiser i sin tids media. For meg var det nettime.org og dens praksis med «kollaborativ filtrering», en post-situasjonistisk, post-fluxus avantgardistisk mediapraksis for begynnelsen av den digitale post-kringkastnings-alderen. Problemet for samtidens avantgarder er å trekke seg tilbake og samtidig være synlige i sin tilbaketrekning. For frigjøringen av seksuelle legninger er dette et nøkkelproblem: synlighetsfellen. Hvordan unngå å være så synlig at du blir påfallende og gjort til offer, men samtidig være synlig for sine egne. Så i tråd med dette tror jeg det viktigste nå er strategier for å bygge kommunikasjonssystemer som kan gjøre levelige verdener mulige – men på en diskret måte. Som en rave som bare er for venner.

McKenzie Wark. Foto: Jessica Dunn Rovinelli.

Artikkelen er oversatt fra engelsk av Anders Dunker.

– Anders Dunker er en skribent og oversetter bosatt i California. Han er aktuell med intervjuboken Gjenoppdagelsen av jorden – 10 samtaler om naturens fremtid (Spartacus).

Leserinnlegg