Artisme: Kunstfagets nye ideologi

ARTISM, Masterutstillingen i kunst 2007.
Kunsthøgskolen i Bergen

Når jeg går inn i Bergen Kunsthall for tredje gang innser jeg at et av mine favorittverk der inne, nemlig Ann Kristine Aanonsen Larsens kube av bikvoksplater, for enkelte må fortone seg som et kvalmende helvete. Verket er en slags hilsen til kunstnerens bror, som er birøkter, og den søte honninglukten gjør luften om til seig guffe. At relasjonen mellom søskenparet trekkes frem i presentasjonen av verket, får meg til å tenke på all den kunsten der vonde relasjoner gis relevans: En fraværende far, et brutt forhold, et samfunn i oppløsning.

I Larsens tilfelle er kunstnerens drivkraft ikke det negative fraværet, men heller en positiv interesse for æden andre”. Interessen utvikles til noe mer, her arbeides det med proporsjoner, med taktilitet, med struktur, lyd og fortelling – i tillegg til lukt. Kanskje må en tekstilkunstners forståelse for materialet til for at denne formen for totalkunst virkelig skal bli god. Slik tivoliet søker å gi oss følelsen av å vandre i et spøkelseshus, skaper videoprojeksjoner av surrende bier fra utsiden illusjonen av at vi er inne i en bikube.

Godt plassert inne i kuben grunner jeg på forskjellen mellom denne installasjonen og installasjonen til Banks Violette, som kunsthallen presenterte før masterstudentene slapp til. Ikke så mye over kunstnernes ulike prestisje og opparbeidede kapital i kunstfeltet. Ei heller i forhold til tilstedeværelse og sans for materialets kvaliteter (som i og for seg kan være et tema). Heller ikke funderer jeg på om den intense lukten fra Larsens installasjon ville ha fått de ansatte hos Signex til å brekke seg. Det hadde den sikkert, og installasjonen ville definitivt ha blitt til et punkt under HMS på et personalmøte. (HMS= Helse. Miljø. Sikkerhet). Nei, det jeg tenker på er kunstnernes ulike holdning til verden.

Misantropi og filantropi er nyttige styringsverktøy her. Misantropiens manglende tillit til menneskeheten, og dens tendens til å like æoss”, men ikke æde andre”, ser ut til å ha gehør på den norske samtidskunstscenen, og den gjør seg definitivt godt i et glanset manneblad. Men den gjør seg ikke på denne utstillingen. Det er noe der.

Ja akkurat der, og dette noe kommer kanskje aller mest til syne i Larsens søtladne okkupasjon av hele utstillingen gjennom verkets intense odør. Den omslutter ikke bare publikum, den deilige lukten av honning henger ved etter at man har forlatt utstillingen. Det er som om den svarer på et ønske jeg i all hemmelighet har gått med, et ønske jeg på mange måter skammer meg over, fordi jeg vet at det ikke er comme il faut, det er ikke fett nok, ikke rått nok, ikke destruktivt nok, ikke kynisk og distansert nok, dette ønsket. Men ønsket lyder altså slik : Ikke mer hvit støy og svart pønk, please. Heller æSpeil i speil” av Arvo Pärt, og det i en uendelig loop, hvis det nå på død og liv skal gjøres enkelt og intenst. Eller ”9 Beet Stretch” av Leif Inge. I loop. I en uke. Eller en måned. Eller et år. Et liv.

Siri Skjerve

Poenget er at bikuben oppleves som en slags ny-vennlig henvendelse. Det gjør også Siri Skjerves myke ringer av hvitt stoff, plassert på veggene i et rom der man i midten serveres sjokolade. Her er et annet eksempel på kunst som har interesse for æden andre” som utgangspunkt, og også denne kunstneren vet at ikke bare synssansen er en del av den estetiske opplevelsen.
Toril Redalens arbeid æWariness” er med sine sementavtrykk av ørene et annet eksempel på en slags ny-vennlig orientering. Solveig Sumire Sandviks vesle diorama, der vi kan kikke inn i et lite hus med et utendørs landskap inni, og hvor hele huset står på en stor pall av torv som har revnet i midten, blir et arbeid med kroppsfølelse: Det er utrolig effektfullt at vi går på grå singel når vi går rundt det vesle huset, grusen styrker følelsen av å være ute, selv om vi er inne.

I Solvor Holans korridor, eller verket ”Alt for kunsten!”, er grafikkplater stilt opp mot veggen i et rom plassert i utstillingens periferi. Som om det er entreen bak atelieret vi går i. Her er det usikkert om de utstilte arbeidene er sortert ut, eller om vi blir presentert for arbeider kunstneren mener det er verdt å arbeide videre med. Verket fungerer godt som rom, men også som tematisering av hvem kunsten egentlig er laget for. Følgetekstens naive insistering på at det viktigste for kunstneren er hennes egen glede ved arbeidet, og at hun vil fortsette å gå rett på så og si samma hva hun støter på, gjør at det blir påkrevet, når jeg står i korridoren med mine kolleger Tommy Olsson og Erlend Hammer, at vi bare må iscenesette oss selv som en eller annen slags form for skole. Jeg trekker frem kameraet og knipser, på en armlengdes avstand.

Her er også videoarbeider som er verdt å se. Linda Rogns video av en rødkledt dame i en låve er presentert i et lite rom med et vindu man kan kikke inn i. En liten sensor setter filmen i gang først etter at man har våget seg inn i rommet, noe som definitivt gir pay off, for det er vanskelig å gå ut igjen. Saman Kamyabs filmer, der kamera bare registrerer hendelsene som et stillestående overvåkningskamera viser blant annet vindsurfere som driver rundt i bølgene. Definitivt verdt tiden det tar. Favoritten blant videoene er imidlertid Christina Davids æBird Man”, hvor jeg får opplyst hvor mange ganger en mann kommer til å se inn i kamera. Det fører til at jeg umiddelbart blir nødt til å le av meg selv, og ikke bare mannen, rett og slett fordi jeg blir sittende og holde tellingen.

The New School of Antisoscial Research setter seg selv i scene hos Solvor Holand

Selv om disse er nevnt, bør vi ikke glemme at utstillingen består av arbeidene til hele 24 masterstudenter. Og selv om jeg ikke kan nevne alle de andre, betyr ikke det at jeg mener at de ikke holder mål. For generelt liker jeg denne utstillingen svært godt, ja minst like godt som jeg likte fjorårets. Kanskje har dette å gjøre med at utstillingen preges av et institusjonelt løft hva postproduksjonen angår. Utstillingen har nemlig ingen kurator, men hva skal man med det, når man har professor Jeremy Welsh som utstillingskoordinator? Welsh er ansvarlig for at alle verkene er godt presentert, og at utstillingens svakeste verker har fått de beste plassene, sier noe om postprodusentens forståelse for strategisk plassering.

Særlig fungerer Kunsthallens Sal 1 godt som en liten landsby, full av små rom som hvert og ett huser et lite kunstverk. Både første gang, på pressevisning, og andre gang, på utstillingsåpning, opplevde jeg det som befriende å kunne få lov til å krype inn i små kasser, stikke meg vekk og bare fokusere på kunsten – ikke på alle menneskene rundt. Den tredje gangen, på søndagstur med mormor, bestemor, bestefar, grandtante, grandonkel og begge ungene, viste utstillingen seg å være et fantastisk opplevelsessenter for hele familien. Kanskje et problem for elevene til Clement Greenberg. Men ikke et problem for meg.

Men så er det altså katalogen. Den er hvit, i motsetning til i fjor, som var kartong-gul, og forsideteksten er sølvbelagt og forseggjort, i motsetning til i fjor, da den var skrevet med sort tusj. Katalogen inneholder en interessant samtale mellom Maaretta Jaukkuri, sjefskurator for Kiasma, the Museum of Contemporary Art in Helsinki, og sosiologen Zygmunt Bauman. Og la meg si det med en gang: At dette skjer, sier noe om ambisjonsnivået på Kunsthøgskolen i Bergen, et ambisjonsnivå skolen skal ha honnør for. Og teksten er som sagt interessant, innsiktsfull og givende. Men, som vi sier der jeg kommer fra: – Lell, da gut!.

For innledningsvis tegner Jaukkuri et mistroisk bilde av politikere, eller æpolicy-makers”. (Dette kommer etter at Jaukkuri har avfeid kunstsamlerne og deres diskurs som irrelevant). Altså: æthe policy makers”. Disse hevder nemlig at kunsten ikke skal være elitistisk, men appellere til alle. – I Helsinki, kanskje, tenker jeg da. For det er ikke mitt inntrykk at Bergen kommunes æpolicy makers” preges av slikt snakk. Det er hva som er godt for byen som gjelder, og det som er godt for byen er at den fremstår som god i forhold til andre byer. Og dét bestemmer ikke folket, men de som kjenner faget. Retorikken deres minner om kulturpolitikkens begrunnelse på midten av 1800-tallet, da embedsstanden var kulturpolitikkens fremste drivkraft, og hvor man i nasjonsbyggingens tjeneste skulle dele ut kunstnerlønn fordi man har det slik i andre land. Forskjellen er at i dag snakker vi ikke om nasjoner, men om byer og regioner. For å si det slik: Politikerne i Bergen har som uttalt mål at Bergen skal være Nordens mest spennende og nyskapende kulturby i 2017. Den målsettingen kan enkelt få sin kvalitetskontroll: Målet er nådd når en bergensbasert kurator, eller leder av en viktig kulturinstitusjon (feks: Solveig Øvstebø, Anniken Thue, Mari Aarre eller Åshild Grana) skal samtale med en internasjonal forsker i katalogen til kunststudentene fra Helsinki. Og dét bør altså helst skje innen 2017.

Linda Rogn

Ønsket fra de lokale policy makers om at byen skal være på topp i Norden, kan også møtes med mistro og skepsis, for all del. Men i åpningsspørsmålet kommer Maaretta Jaukkuri med en annen påstand også, som i alle fall får meg til å rynke på nesen: Det generelle publikum evner ikke å se hva som er nytt og kritisk, fordi denne kunsten ikke bekrefter deres eksisterende oppfatning av hva kunst er og skal være. – Neivel, tenker jeg. Men det generelle publikum, for eksempel min familie, gledet seg stort og ble lenger enn jeg hadde trodd. Var det fordi de var skolerte nok til å se noe som var nytt og kritisk, eller var det fordi denne kunsten bekreftet deres eksisterende oppfatning av hva kunst er og skal være? Hva sier det om de nye masterstudentene at de blir godt likt, av ævanlige folk”? Eller av meg?

I og med at kritikeren skal være publikums stedfortreder, forsøker jeg å finne ut hvilken plass han/hun får på kartet som tegnes opp i katalogsamtalen. Den kritiske offentlighet synes forsvunnet. Vi finner negative referanser til æthe media” sånn generelt. Men det jeg først ser tegnet opp for meg, er en tematisering av kuratorens plass som æa professional interpreter” og æmeaning broker” og æscapegoat”.

Vel vel. Det er vel her jeg innser at utstillingens tittel Artism er helt på sin plass. For litt over ti år siden lanserte den svenske statsviteren Olof Peterson begrepet æjournalisme”, en ideologi som sprang frem etter partipressens død. Journalistfagets nye ideologi deler verden i tre: Maktmennesker, journalister og ævanlige folk”. Journalisten hevder å stå på folkets side i avsløringen av makten, men i følge Peterson evner de i liten grad å formidle noe om sammenhengene. Hva preger så katalogsamtalens kunstfaglige artisme? At verden består av: Maktmennesker (the policy makers, the media), kunstverdenen (us) og vanlige folk (them: those that do not understand what´s new and critical). Så der står vi: Med et fordummet publikum, en kritiker som forstår at hun hører til den irriterende kategorien æthe media”, og en kurator med snakketøyet i orden, og som opplever at hennes stand blir gjort til syndebukk, til tross for at kuratorstanden er den eneste som besitter kompetanse til å forvalte mening i kunstfeltet, lizm.

Ja, uansett hvor innsiktsfull denne samtalen er – og det er den, – i det hele tatt er det en liten bragd å få to så prominente personer på plass i en slik katalog – og det er modig å velge seg Bauman, en forsker hvis fortid som Stalin-agent debatteres og problematiseres i æthe media”, nærmere bestemt vekeavisen Dag og Tid. Dog, det er ikke Bauman-debatten i æthe media” som plager meg. Det som plager meg er at jeg blir sittende med en følelse av at vi har å gjøre med to samtalepartnere som først og fremst har tillit til hverandre, og dernest til et par tre andre. Ellers er det en slags generell mistro, noe som altså gjør at jeg ikke har det minste problemer med å forstå at kunstnere som tematiserer misantropi, mangel, avvik, fravær og hat vinner gehør. Det sier seg selv. Men det verdensbildet som tegnes opp i samtalen, det tjener kanskje først og fremst den kunstfalige artismen og dens ideologi, verden må rett og slett se slik ut, dersom artismens logikk skal fungere. For sier denne samtalen noe substansielt om samtiden? Hvilke garantier har vi for at disse to evner å se hva som er nytt og kritisk dersom kunsten ikke bekrefter deres eksisterende oppfatning av hva kunst er og skal være?

Solveig Sumire Sandvik

Ingen, selvfølgelig. Det eneste vi kan garantere er at disse aktørenes profesjon er å definere for oss, hvordan verden ser ut, og hva som er nytt og kritisk. Men at dette er deres profesjon, vil jo aldri være en garanti for at disse folkene gjør jobben. Bøyd over katalogteksten, som skal skissere unge kunstneres plass i vår samtid, blir jeg sittende og fundere: Gjør de egentlig jobben, mon tro?

Hvor involverte de 24 masterstudentene har vært i postproduksjonen og dens samtale, vet jeg ikke. Men inntrykket den mistroiske samtalen gir meg av artismen stemmer ikke med mitt inntrykk av masterstudentenes kunstverk – og deres artisme. Tvert om. Her er lite mistro. Med en gang man kommer inn, blir man for eksempel buden på taktile opplevelser av Johan Godtlieb Nørgaard. Istedet for små skilt som innstendig ber oss om å ikke røre, blir vi tillitsfullt bedt om å røre keramikkgjenstandene, som vakler farefullt. Det er klart at ikke keramikken går i gulvet. Ikke bare fordi publikum er tilliten verdig. Kunstneren har da også tillit til sine egne ferdigheter, og gjenstandene er da konstruert slik at selv om man beveger på dem, faller de ikke.

Videre lesning:

Kunsthøgskolens egen presentasjon av masterstudentene

Liquid Art in Liquid Time. Zygmunt Bauman talks with Maaretta Jaukkuri

9 Beet Strech, av Leif Inge.