Det var en hustrig gråværsdag da Lesia Vasylchenko åpnet utstillingen Punishment of Endlessness på Sandefjord kunstforening lørdag før påske. Kunstforeningen holder til i et hotellkompleks oppført av byens store mesen Anders Jahre i 1959. De flotte mursteinsbygningene vitner om Sandefjords fortid som velstående hvalfangst- og badeby. Nå, utenfor sesongen, er hotellkomplekset glissent og øde. Denne dissonansen, der fortidens strålende ambisjoner har materialisert seg i en nåtidig traurighet, står imidlertid godt til utstillingen, som er preget av gråfarger, stål, betong, informasjonsteknologi og et fravær av mennesker.
Vasylchenko vokste opp i Kyiv på 1990-tallet. Senere flyttet hun til Norge, og gikk ut fra Kunstakademiet i Oslo i 2022. Samme høst ble hun nominert til Sparebankstiftelsen DNBs kunstpris. Den fikk hun ikke, men utstillingen i Sandefjord er en del av premien Vasylchenko vant da hun i fjor ble tildelt kunstprisen til Sandefjord kunstforening. Hun har dessuten deltatt på to større mønstringer med kunst og teknologi som tema. På Munchmuseets triennale Maskinen er oss i 2022 viste hun verket Tachyoness (2022),en KI-assistert videosimulering av sola. Og på Henie Onstads New Visions deltok hun med videoinstallasjonen Sensing the Near Real-Time (SNRT) (2023), som også vises i Sandefjord. I tillegg til ny informasjonsteknologi gir også tragedien på slagmarken i Ukraina gjenlyd i kunstnerskapet til Vasylchenko.
Sensing The Near Real-Time vises rett innenfor inngangspartiet på kunstforeningen og er en edderkopp-lignende skulptur av bøyde stålrør, kveiler med ledninger og tynne videoskjermer med klumpete stålrammer. Én av skjermene viser dronebilder av noen hullete åkerlapper som bombarderes med granater, sannsynligvis på landsbygda i Ukraina. Tre andre skjermer viser overvåkningsvideoer fra isbreer som smelter og store landskaper som rammes av jordskjelv. Remser med tall og annen avansert data dukker opp nå og da. Skulpturen ligner en dings som har kravlet ut av filmen The Matrix (1999), et slags halvorganisk, egenrådig kommando- og kontrollsystem som kan beordre granatangrep og lage jordskjelv.
I Children of Infinity (2024) er stemningen mer tilbakeskuende og nostalgisk. Denne videoen projiseres inne i et særegent, kantete hjørnerom i galleriet og består av langsomme tagninger av massive betonganlegg som huser store antenner og paraboler. Anleggene stammer sannsynligvis fra den kalde krigens romkappløp, og i videoens gråtoner fremstår arkitekturen vakker, som uttrykk for storslåtte ambisjoner på menneskehetens vegne. Innimellom høres en vemodig fortellerstemme som leser tekstutdrag fra en science-fiction roman. Ellers høres et susete lydspor, som kanskje illuderer den statiske støyen parabolene mottar.
Samtidig er anlegget plassert midt ute på åkere, og ved siden av dem ses forlatte gårdsbygninger som er blitt til ruiner. Romkappløpet ser ut til å ha gått på bekostning av jordbruket. Overfor Children of Infinity projiseres en annen video, About the Ruins (2022), som viser mer abstraherte utsnitt fra lignende brutalistisk betongarkitektur. Ifølge utstillingsskrivet er bildene tatt i Kyiv. Når de to videoene vises overfor hverandre, skapes en forbindelse mellom antennenes sonderinger i verdensrommet og dagens Ukraina. Påstanden virker å være at Sovjets planer om å kolonisere andre planeter falt sammen, og ble erstattet av en mindre ambisiøs og mer primitiv angrepskrig mot nabolandet.
En frimerkesamling, som Vasylchenko har arvet etter faren sin, bidrar imidlertid til å så tvil om den sovjetiske viljen til å nå ut i verdensrommet. Presentert i et avlangt monter viser de glansede frimerkene arbeidere på moderne fabrikker og astronauter blant stjerneskudd, i en gjenkjennelig heroiserende, sosialrealistisk stil. Flere av frimerkene dukker dessuten opp i videoen Postcard from a Nonexisting City (2020), som vises i et eget avlukke. Her flyter et kamera vektløst omkring i en datasimulert arkitekturmodell av en fabrikkbygning med gjennomsiktige vegger. De flate frimerke-astronautene er fanget inne i et luftslott. Fremtiden og oppdagelsen av verdensrommet som bildene bar bud om var kanskje aldri noe mer enn propaganda og ønsketenkning.
Med prisutdelingen ønsker kunstforeningen å markere seg på samtidskunstscenen, men produksjonsverdien på utstillingen til Vasylchenko er ikke helt på høyde med disse ambisjonene. Flere av verkene ser ut til å være i støpeskjeen, ikke helt ferdigtygde, eller er dårlig presentert: Et par store blå lærhankser er presentert megetsigende oppå en pidestall helt først i utstillingen (Year in Hand, 2021). Lenger inn forsvinner et bilde (Invisible Defences Around Sevastaopol Rendered Visible, 2024) og en video (Simulated Sunrise: March 3rd, 2023) i lyset fra galleriets taklamper. I et hjørne står en stabel med A4-ark som viser et artillerinedslag inne i en leilighet (A (Future) Case of the Man Who Flew Into Space From His Apartment, 2024). Alle formidlingstekstene er dessuten skrevet på et sjargongmettet engelsk, og det spørs om ikke kunstforeningen kunne tatt mer regi over utstillingen.
Punishment of Endlessness er likevel ansporende. Vasylchenko knytter ikke akkurat et sentimentalt håp til teknologien hun arbeider med. Ved å spille objekter fra ulike epoker mot hverandre, evner hun å lage en overbevisende fortelling om den teknologiske utviklingen som et race for å skape stadig mer sofistikerte systemer for overvåkning og dominans, innpakket i estetisk tilltalende former og politiske fiskjoner. Samtidig er det ikke snakk om noen entydig determinisme. Informasjonsteknologien lar seg også omdirigere til andre mer ulydige formål.
