Ved siden av duoens seneste maleriske frembringelser, rommer Aleksi Wildhagen og Patrick Entians utstilling The Artist & Co på Kunstnerforbundet, også en «opptreden» av et eldre ektepar fra den lille bygda Hvittingfoss, en times kjøring fra Oslo. Berith og Terje, som de heter, vekslet under åpningen mellom å sitte ved et skrivebord overstrødd med ymse trykksaker og merch (fyrstikkesker, visittkort), og å sirkulere og konversere med de andre vernissage-gjestene. I tillegg delte de ut søknadsskjemaer til det nyopprettede visningsrommet Borgen i Hvittingfoss, som de driver i samarbeid med Entian og Wildhagen.
De fire ble kjent ved en tilfeldighet da de to kunstnerne holdt på med et utendørsprosjekt i Hvittingfoss sentrum, og det eldre paret uoppfordret spanderte en soft-is på dem. Deretter fulgte en bli-kjent-periode, hvor Entian og Wildhagen losjerte i en campingvogn stående på eiendommen til Berith og Terje – sistnevnte er forøvrig en forhenværende westernshow-artist – mens de forberedte en utstilling. Oppholdet er skildret i fotoboken El Rancho & Co. som ble publisert i fjor i samband med en utstilling på Landsforeningen Norske Malere (LNM). Boken dokumenterer en typisk americana-influert hoarder-livsstil omgitt av skitne campinvogner og nipsmettede interiører. Innimellom dukker kunstnerne selv og staffeliene deres opp, forsøksvis integrert i de kunstfremmede omgivelsene.
Entian og Wildhagen omtaler seg som malere, og utstillingen er i stor del viet nye malerier i en tildels opak og selvrefererende stil – mange av dem nesten komisk oppildnet i utførelsen, ofte med tjukke, brå konturlinjer som slynger seg sensuelt rundt figurene i bildet. Men de to kan òg forstås som sosiale infiltratører som bruker kunsten til å oppsøke og formidle fra sosiale og geografiske perifierier. Det hefter en ambivalens ved deres mashup av spontant maleri og godlynt sosialreportasje. Noe som imidlertid verner kunstnerne fra beskydninger om å spekulere i Berith og Terjes folkelige sjarme, er at kunstnerne, tross den uomgåelige voyeuristiske verdien prosjektet deres har, i bunn og grunn er like mye på utstilling selv.
En god porsjon av maleriene i utstillingen forestiller Wildhagen i arbeid på Entians atelier, der samtlige av bildene er blitt til. Utstillingen rommer òg tre videoarbeider med kunstnerne i hovedrollen. De er gitt den selvforaktende samletittelen Gubbjävlar, og er regissert av Sanjey Sureshkumar. I en av videoene sitter de to kunstnerne i blå kjeledresser utenfor et gatekjøkken og slafser trippelhamburger og leser i et pornoblad, etter først å ha travet gjennom et øde og snødekt landskap. Iscenesettelsen er stupid på grensen til det utillatelige, med sin resirkulering av maskulin stereotypi fra nederste hylle. Men nettopp den tilsiktede mangelen på raffinement gjør «parodien» demonstrativt ikke-hjemhørende i disse kresne omgivelsene, og dermed virksom.
Entian og Wildhagens regressive selviscenesettelser og utforsking av plump maskulinitet – et av maleriene forestiller en naken mann med klubbe, et annet et utvalg trikotkledde kvinneromper – er i dissonans med både institusjonens og markedets normer. Det «overflødige» ved maleriet insentiverer et søk etter allianser på tvers av sosiale «artsgrenser», i jakten på et sted der den økonomisk kasteløse tingen (og mannen) kan finne tilhørighet. The Artist & Co kobler ikke kunstbildet fra dets sosioøkonomiske rammebetingelser – det ville krevd en mer finstilt formal og distributiv strategi. Men man kan i det minste si at de holder muligheten åpen for et maleri som befinner seg langt fra sentrum.
