Nye strategier

Prosjektene på Fotogalleriet og UKS danner utgangspunkt for å diskutere hvordan slike medlemsorganisasjoner skal drive sin utstillingspraksis.

Prosjektene på Fotogalleriet og UKS danner utgangspunkt for å diskutere hvordan slike medlemsorganisasjoner skal drive sin utstillingspraksis. Begge utstillingene opererer i feltet kunstnerisk prossess – politikk – kunstinstitusjon.

Vårutstillingen - Hello Society UKS - Opacity
Eline Mugaas, Gardar Eide Einarsson
Fotogalleriet, UKS - Unge Kunstneres Samfund, Vårutstillingen, Oslo

Hvordan påvirkes vi av de sosiale og samfunnsmessige systemene som omgir oss – og hvordan kan vi påvirke dem? Disse spørsmålene er utgangspunktet for Vårutstillingen Hello Society på Fotogalleriet, hvor juryen har gitt en uetablert kurator muligheten til å realisere sitt eget utstillingskonsept. Fotogalleriet prøver dermed ut nye formater innenfor sine etablerte utstillingsrammer. En lignende problematikk blir også berørt i UKS’ utstilling Opacity (i samarbeid med Nifca), hvor de fortsetter sin diskusjon rundt kunstinstitusjonens begrensinger og muligheter, særlig i forhold til kunstneriske prosesser og dagens vilkår for institusjonelt arbeid. Selv om de to utstillingene er svært forskjellige, kan de med sin utradisjonelle form sees på som bidrag til en refleksjon omkring disse medlemsorganisasjonenes utstillingspraksis. Begge utstillinger kan av ulike grunner oppfattes som delvis uferdige, men i begge tilfeller kan dette faktisk også ha en positiv verdi.

Hello Society
Juryen for Vårutstillingen på Fotogalleriet har de siste årene forsøkt å fornye utstillingen. Det nye av året er at de hadde et ønske om å gi en ung uetablert kurator/kunstner muligheten til å realisere et utstillingskonsept, og at de averterte etter en slik person. Valget falt på kunstner og kuratorstudent Hanne Mugaas. Hun har satt sammen en utstilling med internasjonale kunstnere, arkitekter og designere, som arbeider med de systemer som omgir oss i hverdagen ved anvendelsen av kamerabasert kunst. Med den vektleggingen juryen i år har lagt på kuratoren, forundrer det meg at utstillingen ikke har et strammere prosjekt. Avgrensningen, som gjenspeiles i tittelen på utstillingen, er for stor og utydelig og mangler en sterk påstand. Grunnen til å for eksempel inkludere designgruppen Research and Development i utstillingen, kunne kanskje ha vært enklere å forstå dersom en klarere problemstilling lå til grunn for kuratorens prosjekt. Den svenske designgruppen er representert ved et tekstutdrag fra deres kommende essaysamling Use and Misuse, og handler om hvordan saker og ting som omgir oss kan anvendes på andre måter enn det de var tenkt for fra starten av. Arbeidet er med andre ord ikke kamerabasert, og virker først og fremst å ha fokus på selve produksjonen av verket. Det gjør at lesningen, til tross for at den til tider er både god og morsom, blir delvis irriterende fordi det mangler en helhet.

Andre arbeider på utstillingen har også, ved hjelp av andre strategier, fokuset på selve idéproduksjonen og den kunstneriske prosessen, og gjennom den kommentere eller kritisere de sosiale og samfunnsmessige systemene de arbeider innenfor. Kenneth Balfelts arbeid Tomme kontorer buldrer mest består for eksempel av prosjektbeskrivelse, idékart, storyboard til videoinnslag, skisseark, samt fotografier og et kort videoarbeid. Utgangspunktet for prosjektet er paradokset som ligger i det faktum at det i København er et stort antall hjemløse, samtidig med at en rekke kontorlokaler står tomme. I form av et tv-prosjekt arrangerer kunstneren at en liten gruppe hjemløse skal besette et tomt kontorbygg i byen et døgn, og mens de er der intervjue hverandre om problematikken. Samfunnskritikken som ligger latent i prosjektet overskygges imidlertid av fokuset på den prosessen det sosiale kunstprosjektet er, og betrakteren blir også usikker på om det faktisk har vært et reelt prosjekt eller om det hele bare er fiktivt. Dette er spesielt interessant i forhold til den kritikken som ofte kan bli rettet mot sosialt engasjerte kunstprosjekter, i form av at det i utgangspunktet genuine samfunnskritiske engasjement forvinner til fordel for oppmerksomhet på kunstneren og hennes/hans virke.

Under paraplyen «systemer som omgir oss i hverdagen», kan man dytte svært ulike mange prosjekter. Briten Antonia Low arbeider også med en helt annen tematikk enn de allerede nevnte kunstnerne/kunstnerkollektivene på utstillingen. Lows fotografi på utstillingen dokumenterer det stedsspesifikke verket hennes på Universitetet i Münster. Ved å desorganisere arkitektur blir problematiseringen hennes av de historiske hendelsene som har skjedd i bygget både eksplisitt og engasjerende. Det blir de også på Fotogalleriet, til tross for at prosjektet kun blir gjengitt i form av dokumentasjon, og til tross for at arbeidet forsvinner litt på galleriets kontor. I likhet med mange prosjekter og utstillinger for tiden er få av arbeidene tilgjenglige på et umiddelbart opplevelsesplan.

Når denne type mer direkte kommuniserende verk først dukker opp, kan det av og til være en befrielse, som Klara Lidéns film Paralyzed. På en T-banevogn i Stockholm beveger, danser og ter hun seg på en avvikende måte, for slik å sette spørsmålstegn ved skillet mellom privat og offentlig sfære, samt de muligheter som eksisterer i de begrensinger som ofte finnes i det offentlige rom. Med et godt minne om Alex Villars de-tour på UKS tidligere i vår, mister jeg imidlertid litt den spontane gleden av den befrielsen Lidéns film kunne ha vært blant noen av de andre, mer tidkrevende og mindre tilgjengelige verkene på utstillingen, som den franske kunstnergruppen Bad Beuys Entertainments film Sictom eller arbeidet til danskene Anders Bojen og Kristoffer Ørum.

Fotogalleriets lokaler er i underkant store nok til å romme alle de arbeidene (blant annet fire videoarbeid) kuratoren har hatt ønske om å vise samlet. Utstillingens fremtoning får derfor også litt preg av mangel på oppstramming. Til tross for at Vårutstillingen på Fotogalleriet delvis er preget av at den er kuratert av en uetablert kurator, synes jeg allikevel at den har en positiv verdi ved at Fotogalleriet tar en viss risiko i forhold til sin egen utstillingspraksis. Det å skulle bruke en uetablert kurator er også positivt i lys av de innlegg i kunstdebatten som blant annet har etterlyst det å få flere kuratorer på banen. Det er også interessant å få innblikk i noe av det som skjer på den unge europeiske kunstarenaen.

Opacity
I motsetning til Fotogalleriets utstilling, står det mer etablerte kuratorer (Nina Möntmann og Trude Iversen) bak utstillingen Opacity på UKS. Opacity har kanskje derfor også et klarere program som gjør at denne utstillingen på mange måter står sterkere enn den kuraterte Vårutstillingen på Fotogalleriet. Utstillingen på UKS, som så vidt jeg vet er organisasjonens første samarbeid med Nifca, har imidlertid også preg av å være en uferdig utstilling, men det er først og fremst på grunn av at den er diskursiv og har et sterkt fokus på selve den kunstneriske produksjonsfasen. Utstillingen kan oppfattes som et ledd i en større workshop hvor du verken fikk med deg starten eller slutten. Men som ved Fotogalleriet har det uferdige elementet i utstillingen på UKS også en positiv verdi ved at den kan sees som et forsøk på nyskapning av alternative strategier, og det å være kritisk i forhold til sin egen utstillingspraksis og rolle som institusjon. Enkelte av arbeidene har allikevel litt problemer med å leve opp til de mulige diskursive nivåer og perspektiver som er skissert av kuratorene.

To av de verkene som kanskje fungerer best på utstillingen i forhold til noen av de problemstillingene det virker som utstillingen ønsker å reise, er prosjektene til Danger Museum (i regi av Øyvind Renberg og Miho Shimizu) og Markus Degerman. Begge prosjektene tar også utgangspunkt i det faktiske lokalet hvor de er utstilt, og reiser ulike spørsmål omkring dette og dets referanser. Inngangspartiet og området rundt UKS’ resepsjonsområde er tilsynelatende først og fremst preget av Danger Museums delvis realistiske, delvis imaginære og iscenesatte fotografier og illustrasjoner, samt fysiske objekter som en lekker 70-talls lampe og et bord med gjenstander som vitner om en arbeidsprosess (som også går igjen i noen av fotoene). Prosjektet gjenspeiler og utforsker på ulike plan det rommet hvor arbeidene faktisk fysisk befinner seg. Samtidig trekkes det tråder bakover i tid, både når det gjelder UKS’ historie og utvikling, men også kunstnernes egen produksjon og aktivitet, blant annet ved Sparwasser HQ i Berlin. Under skimtes en viss kritisk holding til den muligens nødvendige overgangen fra et autonomt, mobilt initiativ til arbeidsformer innenfor etablerte institusjoner.

Markus Degermans prosjekt tar også utgangspunkt i og samtidig er utstillingens interiør. Ved å gjøre visse forandringer i selve gallerirommet, som å delvis senke taket i deler av lokalet, samt feste grønne merker på inngangsdørene for å markere at de er laget av glass, problematiserer han interiørets og utstillingsrommets design og estetikk. I likhet med de fleste arbeidene på utstillingen, forutsetter imidlertid Degermans prosjekt en inngående kjennskap til UKS’ lokale og institusjon, og blir veldig intern. Dette er et generelt og kritikkverdig problem ved utstillingen. Utstillingen synes å spesielt være beregnet på et publikum som allerede er innvidd i diskusjonene rundt kunstinstitusjonen, og kanskje særlig den diskusjonen og aktiviteten som har foregått og foregår ved UKS. Utstillingen har som nevnt preg av en workshop og, i likhet med andre lignende aktiviteter, er vel kanskje gleden mest på deltagernes side.

Det er allikevel arbeider på utstillingen som har en viss overføringsverdi til andre mindre interne felter, som for eksempel Kajsa Dahlbergs video 20 Minutes (Female Fist). Temaet for intervjuet med et anonymt medlem i en lesbisk aktivist gruppe i København, er et lesbisk separatistisk pornoprosjekt hun har deltatt i. Intervjuobjektet er spesielt opptatt av behovet for å skape frirom hvor man kan dyrke sine avvik, det å lage alternativer til samfunnet hvor man kan definere sin egen kultur, men uten å komme i dialog med samfunnet. Det frie rommet den lesbiske aktivisten er opptatt av, blir også understreket ved den kontrasten som er mellom åpningsscenen i videoen og filmingen under intervjuet. Åpning- og sluttscenen er filming av aktiviteten på en åpen offentlig og svært sosial plass midt i København, mens under selve intervjuet er lokket på kameralinsen på.

Man kan også finne flere lag i Sofie Thorsens diasfremvisning. Mellom skiftende bilder av en butikkfasades forandring før og etter starten på en aktivitet som minner om gallerivirksomhet, fortelles det en historie om prosessen rundt det å starte og avslutte en uavhengig kunstnergruppe og dens utstillingsaktivitet. Diasfremvisningen, hvor det også av og til dukker opp bilder av andre mer rikt dekorerte fasader, belyser også mer generelle spørsmål rundt hva en fasade kommuniserer.

<a href=»http://kunstkritikk.no/wp-contentwp-content/uploads/old_content/gardardillem.jpg’,’’,0,0)”>Spenningsfeltet som ligger i det at noe er noe annet enn det gir seg ut for å være, synes også sentralt i Stephan Dillemuths verk på utstillingen. Bak den liksom-vakre skjell og perledekorerte fasaden som møter betrakteren når hun/han går inn i det største utstillingsrommet, gjemmer det seg en kanon. Både kanonen og den halvåpnede luken til en mørk trappenedgang full av knuste vinflasker, står i sterk kontrast til fasaden, og vitner om kamp.

Gardar Eide Einarssons bidrag i form av veggtekst med et sitat, visstnok fra en av de siste bøkene til Philip K. Dick, virker imidlertid litt for lettvint, og er kanskje det verket som er minst engasjerende i denne diskursive utstillingen.

Utstillingen Opacity kan oppleves som navlebeskuende fordi fokuset til utstillingen i så stor grad er på selve kunstinstitusjonen, den kunstneriske prosessen og produksjonsfasen, og slik er interessant kanskje først og fremst for de aktuelle aktører. Man kan videre stille spørsmål om i hvilken grad diskusjonen rundt den tematikken som utstillingen ønsker å belyse, bør og kan foregå som kunst i en utstilling, og om man ikke skal forsette med å ta tilsvarende diskusjoner i andre fora, som for eksempel i form av seminarer. Det er allikevel et sympatisk trekk ved prosjektet på UKS at institusjoner stiller spørsmål ved sin egen rolle, virksomhet og praksis.

Leserinnlegg