Musikk er jo så mangt

Med en altomfattende ambisjon måtte I Wish This Was A Song på Museet for samtidskunst bli en sprikende affære. Det er forsåvidt greit når man som her faktisk leverer varene.

Tori Wrånes, The Opposite is also True 2, Statoil Art Award, Kunstnernes Hus 2011. Fotograf: Mikkel McAlinden.

Da skal vi se… Dette kommer til å handle om minst tre ting. Vi tar det i et positivt og optimistisk toneleie, slik at jeg kan lure inn de kritiske spørsmålene underveis.

I Wish This Was A Song - Music in Contemporary Art
Fikret Atay, Tori Wrånes
Museet for samtidskunst, Oslo

I Wish This Was A Song er slett ikke det verste du kan bruke en ettermiddag på. Først og fremst fordi utstillingen er så fyldig, og fordi såpass mange enkeltarbeider overbeviser – det er mye fint her altså. Sett i forhold til den dype og ektefølte håpløsheten jeg noen ganger i det siste har følt når jeg gått over terskelen til Museet for samtidskunst er det en lettelse.

Det er også en del verk som strengt tatt ikke hører hjemme her. Og, gitt ambisjonen som ligger i utstillingens undertittel kan man saktens lure på om ikke dette er enda et vagt utstillingskonsept der nesten hva som helst kan innlemmes uten noen som helst form for friksjon. Det vi sikkert kan fastslå er at musikk (og litteratur) per i dag utgjør en viktig del av fundamentet for mange aktive billedkunstnere. Ikke bare som referanse, men virkelig som en del av fundamentet, og ofte også noe som inngår som en naturlig del av kunstnerskapet, av verkene.

Fikret Atay, Tinica, 2004. Courtesy artist and Galerie Chantal Crousel, Paris. Videostill.

Spørsmålet er om man ikke risikerer å gå seg vill i et landskap der begrepsapparatet etterhvert konker på grunn av det voldsomt omfattende temaet. Jeg hadde ikke blitt overrasket om vi også hadde blitt presentert for abstrakt, «musikalsk» maleri. Nå er det lite abstrakt maleri å finne her altså, og denne bemerkningen skal ikke ses som en innvending mot utstillingen per se – det meste her handler tross alt eksplisitt om musikk i en eller annen form. Og det er vel heller utstillingens bredde jeg setter spørsmål ved; ville det ikke gitt mer mening å snevre seg inn mot en bestemt form for musikk, med medfølgende subkultur/infrastruktur/miljø? Black Metal, f.eks, selv om det muligens begynner å bli litt masete og utdatert i denne konteksten. Black Metal er det mest påfallende erfaringsgrunnlaget for den generasjonen billedkunstnere som nå har bikket 30, men her er denne sjangeren hverken representert eller nevnt, enda dette må betraktes som en mer eller mindre konstant kraft innenfor – ihvertfall den norske – samtidskunsten de siste ti årene. Eller støy – et uttrykk som har vært relevant for svært mange billedkunstnere i samme periode. Denne sjangeren er heller ikke tilstede i nevneverdig grad. Dette er muligens en marginal kritikk for man kan jo forholde seg til utstillingens tema på utallige måter, og med den altomfattende ambisjonen vil nødvendigvis I Wish This Was A Song bli en sprikende affære. Det er forsåvidt helt greit når man som her faktisk leverer varene, selv om det følger med en litt uggen følelse av pedagogisk tilrettelegging som generelt har heftet ved denne institusjonen de siste årene. Dette har vært utstillinger som følger en tematikk som ved nærmere gransking er ganske utvannet, enten temaet har vært «tegning», «installasjoner» eller – jeg får fortsatt vondt av denne – «science fiction». Disse utstillingene har hatt preg av å være lunkne og uengasjerende/uengasjerte sammenstillinger av litt fra lagret i kombinasjon med innlånte verk av kunstnere man har truffet på seminar eller sett i Venezia.

 

I Wish This Was A Song på Museet for samtidskunst. Foto: Børre Høstland/ Nasjonalmuseet.

I Wish This Was A Song er altså bedre. På den annen side ville kinesisk vanntortur også være bedre enn de nevnte eksemplene, så det sier muligens ikke så mye. Men det fungerer som det skal der man slentrer forbi en kopi av gravstøtten til Jim Morrison, det for noen av oss avgjørende årstallet 1977 stanset inn i et lerret, og det der forpulte treet som sto i veien for bilen til Marc Bolan, komplett med hilsener, minneord og blomsterkranser. Her er også Rodney Grahams rekonstruksjon av et ikonisk fotografi av Black Sabbath fra veldig tidlig på 1970-tallet og Fikret Atays tromming på slagverk fra søppeldyngen (mener jeg så den i Göteborg allerede i 2004, men fair enough – det er en bra video). Vi kjenner igjen Tom Sandbergs forlengst kanoniserte portrett av John Cage og leftovers og dokumentasjon etter performancearbeider av Tori Wrånes foretatt helt andre steder enn her. Utstillingen har naturligvis rom for lydinstallasjoner av forskjellig karakter. Og et lite bibliotek og arkiv over avantgarderockens sinte kvinner. Sånn holder det på. Musikken er enten utført, referert til, mytologisert eller arkivert. Tilnærmingene er omtrent like mange som deltakende kunstnere og de er ganske mange. Dette ville vanligvis vært et problem, men her virker det til denne mønstringens fordel, til tross for det litt vage utgangspunktet. Musikk kan jo være så mangt, ikke sant?

I Wish This Was A Song - Music in Contemporary Art
Fikret Atay, Tori Wrånes
Museet for samtidskunst, Oslo

Kunstnere: Nevin Aladağ, Dave Allen, Apparatjik & Audiokolor, Fikret Atay, Tim Ayres, Johanna Billing, Arild Boman, Christoph Brech, Catti Brandelius, Laura Bruce, Clegg and Guttmann, Sophie Clements, Phil Collins, William Engelen, Mohamed Ali Fadlabi, Graham Dolphin, Gilbert & George, Goodiepal, Dan Graham, Rodney Graham, Her Noise Archive, Tellervo Kalleinen & Oliver Kochta-Kalleinen (Complaints Choir), Idris Khan, Ragnar Kjartansson, Stian Eide Kluge, Erkki Kurenniemi, Jan Köchermann, João Ferro Martins, KILLL, Simon Dybbroe Møller, Bruce Nauman, Terje Nicolaisen, Camille Norment, Libia Castro & Ólafur Ólafsson, Susan Philipsz, Adrian Piper, Santiago Reyes, Michael Sailstorfer, Tom Sandberg, Wilhelm Sasnal, Félix González-Torres, Tori Wrånes, David Zink Yi.

Kuratorer: Stina Högkvist og Sabrina van der Ley

Leserinnlegg