Ludvig Eikaas døde i går, 5. september, etter lang tids sykeleie, melder lokalavisen firda.no. Eikaas, som ble 89 år gammel, var blant etterkrigstidens mest originale og markante norske bildekunstnere. Han har de siste ti årene bodd på sykehjem.
Ludvig Eikaas var født 20. desember 1920 i Jølster, Sogn og Fjordane. Han studerte i 1942–46 ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, deretter ved Statens Kunstakademi og ved Kunstakademiet i København 1948. Han debuterte på Statens Høstutstilling 1946. Som del av den såkalte «Dødsgjengen» var han en av de første i Norge som markerte seg med et rent nonfigurativt bildespråk, men han arbeidet også figurativt. Som maler, grafiker og skulptør viste han stor bredde i sitt valg av teknikker og motiver. Han var den første som tok i bruk hardplast i skulpturer, og som grafiker arbeidet han særlig med tresnitt.
Fra 1970 var Ludvig Eikaas professor i malerkunst ved Statens kunstakademi, og han var rektor i perioden 1981-83. Eikaas er representert i en rekke viktige museer både i Norge og utlandet, som Nasjonalgalleriet i Oslo, Henie Onstad Kunstsenter, Uffizi-museet i Firenze, Brooklyn Museum of Art i New York og Statens Museum for Kunst i København. I 1994 ble Eikaas-galleriet åpnet i Jølster etter at Ludvig Eikaas hadde gitt kunstsamlingen sin til Jølster kommune.
Tidligere i år viste Bergen Kunstmuseum og Museet for samtidskunst i Oslo en stor retrospektiv Ludvig Eikaas-utstilling, den største siden Festspillutstillingen i 1969. Utstillingen ble anmeldt her på Kunstkritikk av Jørgen Lund, som blant annet skrev følgende om det han anser for det beste hos Eikaas:
«Eikaas er en strekkunstner, en som risser, kalligraferer, skjærer og gnir. Med røtter i en karakteristisk grovhugget og dekorativ folkelivsskildring prøver han seg ut som liksom lette markeringer i luft – som om han selv for et øyeblikk er en strek i lufta – som dunkel, svertende materialitet som en Franz Kline, og som sta skulpturering av sin egen, merkelig sylskarpe profil. Han køler på, ikke bare som svart utgave av fransk artisteri, men også som CoBra med håndverksmessig håndlag, og en hest i uvær som art brut.»
I en anmeldelse av samme utstilling i Morgenbladet karakteriserte Kunstkritikks Tommy Olsson det samlede kunstnerskapet som «genuint forstyrrende på den måten at ingenting av det kan tas for gitt» og la vekt på Ludvig Eikaas’ uforutsigbarhet:
«Sett som en progresjon – og det er tross alt sånn man må forholde seg til retrospektiven – kan det se ut som Eikaas noen ganger befant seg i total utakt med samtiden, eller gjerne to skritt foran den. Adskillige ganger styrte han ut i et komplett ukjent landskap, der absolutt ingenting var gitt på forhånd og heller ingen i særlig grad har fulgt etter ham – for så å gjøre et tvert kast over til noe helt annet.»
