Kreativt sluttspill

Silje Linge Haalands utstilling på Galleri K i Oslo viser oss livets tiltakende kunstighet i det postdigitale, pre-apokalyptiske nået.

Silje Linge Haaland, Blant, 2019, installasjonsbilde. Foto: Galleri K.

Det første jeg legger merke til når jeg trer inn i Silje Linge Haalands utstilling Blant på Galleri K i Oslo, er ikke objektene utstilt i inngangspartiet, men en fjern støymusikk som siver ut fra det mørkelagte rommet foran meg. Etter å ha vennet meg til musikkens rytme og mørket, begynner jeg forsiktig å manøvrere innimellom greinene og røttene dekket i refleksteip som ligger strødd utover gulvet. Rommets eneste lyskilde er videoen Blant (2019) som spilles av på en stor skjerm på den innerste veggen.

Halaands videoer har alle et røft og provisorisk preg, og hun omtaler dem som «desperasjonsanimasjoner». Begrepet, som hun har funnet på selv, refererer etter resultatet å dømme, til en måte å redigere på der montager av klipp fra vidt ulike kilder spleises med primitive «spesialeffekter» som fargeinversjon, overdreven zooming og akselerert avspillingshastighet. I Blant beveger en gruppe joggere seg gjennom et urbant landskap forfulgt av en en rød laserprikk; en scene der folk tar bilder på gata opplyses plutselig av en regnbuefarget blitz; en øyelege undersøker noens øyne med en liten lommelykt; innimellom dukker det opp bilder av skog og utsnitt av greiner og røtter. Av og til opptrer roten i utskåret form, som et symbol svevende over bildet.

Silje Linge Haaland, I, 2019, detalj. Foto:

Fra en glasshylle i inngangspartiet henger et teppe med et bilde av en gjennomsiktig plastpose full av blåskjell. På veggen over er tre firkanter markert med svart borrelåsteip. Midt i rommet strekker en trestamme med en lang rekke SIM-kort innfelt i barken, seg fra gulv til tak(I, 2019). Ved siden av den, oppå et teppe med et bilde av en hånd som holder et diffust objekt, ligger en fot av silikon festet til en klump med gips (hos, 2016). To andre tepper, dekorert med stillbilder fra Blant –av den utskårede roten og folkene som tar bilder på gata med regnbueblitz – er festet til veggen på rare steder, som om de var installert tilfeldig eller som en vits. I videoen Blant anvender Haaland en gjentakelsestaktikk – de samme figurene dukker opp i forskjellige utgaver og på forskjellige steder, igjen og igjen. Bruken av repetisjon er merkbar også i den fysiske delen av utstillingen, hvor objektene ofte er speilinger og ekkoer av hverandre.

Selv når kildematerialet hennes er videopptak gjort i naturlige omgivelser, synes kunstneren å ville understreke at det du oppfatter er en kopi, aldri noe virkelig. Haalands digitale bearbeiding av bildet får det til å fremstå som simulakra. Alt er en refleksjon av noe annet. Det samme gjelder de fysiske objektene; greinene er pakket inn i refleksteip som fungerer som et speil og trekker oppmerksomheten vekk fra selve objektet. Alle titlene er preposisjoner, noe som igjen leder oppmerksomheten vekk fra objektet, og over på de romlige relasjonene det inngår i.

En grunnleggende betingelse for refleksjon er åpenbart lys, noe utstillingens konstruksjon fremhver. Det mørkelagte rommet kun opplyst av en skjerm, står i skarp kontrast til inngangspartiet, som er badet i dagslys. Synsevnen vår er betinget av lys; uten er vi i praksis blinde. Men lysavhengigheten gjelder ikke kun synssansen; i fotosyntetiske prosesser gir lyset planter energi til å produsere oksygen og andre organiske stoffer som livet på jorda trenger. Regnestykket er enkelt: uten lys, intet liv. Til tross for at lys er et sentralt tema i Haalands utstilling, virker konklusjonen hennes likevel dyster.

Trærne og røttene er inntørket, blåskjellene tomme. Den eneste kilden til animasjon er skjermen. Haalands arbeider ser ut som feil, vitser, tabber, avfall. Hennes ødelagte objekter og fordreide bilder skaper en atmosfære av angst, håpløshet og svikt – kanskje passende stilt overfor en forestående økologisk krise. I pre-apokalypsens perverterte virkelighet endrer alle relasjoner seg, og menneskets tilbedelse av teknologi, utvikling og profitt gir like mye mening som SIM-kort festet til et tre. Alt som gjenstår nå, når den antropocene epoken drar seg mot slutten, er å søke gjennom og ruminere over ruinene etter menneskets herretid, så lenge det fortsatt finnes lys.

Silje Linge Haaland, Blant, 2019, stillbilde fra video.

Leserinnlegg