Klangbyen

Når Norges største festival for samtidsmusikk, Ultima, åpner i Oslo i dag, er det med en rekke verk i skjæringspunktet mellom samtidsmusikken og samtidskunsten.

Verdensteateret, And All the Questionmarks Started to Sing, 2010.
Verdensteateret, And All the Questionmarks Started to Sing, 2010.

Nasjonen er temaet for Ultima i år, grunnlovsåret, og blant festivalprogrammets poster finner man i hvert fall noen som åpenbart kretser rundt det nasjonale. Chistophe Meierhans’ forestilling Some use for your broken clay pots på Black Box 14. september har form av et debattmøte om demokrati, med utgangspunkt i en fiktiv grunnlov forfattet av den sveitsiske kunstneren selv. Showet har blitt kalt «en øvelse i konstitusjonell kreativitet», og det er mulig for publikum å blande seg i debatten. En mer mytologisk tilnærming til det nasjonale får vi når industrirock-legendene Laibach inntar Sentrum Scene 13. september, med en urfremføring av en ny versjon av Edvard Griegs ufullendte opera Olav Tryggvason. Slovenske Laibach har tidligere jobbet med nasjonalitetsproblematikk, ved blant annet å gi ut en plate med egne versjoner av ulike lands nasjonalsanger. «We don’t seduce with melodies», synger gruppen i en eksplisitt referanse til sin egen praksis. Så hvordan blir en Grieg-opera som setter det melodiske til side?

Det nasjonale temaet har fått en nordisk vri på Office for Contemporary Art (OCA), som inviterer til konsertene Det elektroniske Norden I og II. Onsdag 17. september blir det elektronisk samtidsmusikk av og med Ida Lundén: Songs My Mothers Taught Me, et stykke skrevet for en kvinnelig cellist. I tillegg spiller Maija Hynninen Borrowed Tunes: 1. Dead Man Theme skrevet med inspirasjon fra Neil Youngs filmmusikk i Jim Jarmuschs film Dead Man, og Osmo Tapio Räihäläs Saurat I. Dagen etter er det lunsjkonsert med Thuridur Jonsdóttir, Risto Holopainen og Rikhardur H. Fridriksson. I Jonsdóttirs INNI – musica da camera sammenstilles harmoniene fra en barokkfiolin med lyden av et spedbarn og en gammel godnattsang. Holopainens Spielraums er noe helt annet; en algoritmekomposisjon som benytter systemer med assosiasjoner til pc-spill, mens Rikhardur H. Fridrikssons Three Pieces on the Nature of Iceland utforsker de delene av Islands natur som lager lyd.

Ida Lundén. Foto: idalunden.se
Ida Lundén. Foto: idalunden.se

Også DogA er med i årets Ultima, med den arkitekturbaserte installasjonen Horisonter, som vises i senterets lokaler under hele festivalen. Installasjonen baserer seg på innspilt lyd fra improvisasjonskonserter som har funnet sted i en rekke rom rundt i Norge tegnet av Sverre Fehn. Musikerne bak er trompetist Arve Henriksen og slagverker Eirik Raude, som begge beveger seg i et crossover-landskap mellom jazz og samtidsmusikk. Interaksjon mellom menneske og verk, om enn i mer direkte sosial forstand, står ikke bare sentralt hos nevnte Christophe Meierhans, men også i et nytt verk av tyske Johannes Kreidler. Kreidler er til daglig elektroakutstisk komponist, men hans sju timer lange Audioguide, som kan oppleves på Dramatikkens Hus 15. september, har form som en mellomting mellom et spørreprogram og et talkshow. Gjennom en virvelvind av samtaler, samples, drønn og filmklipp blir flere aspekter ved musikkproduksjon drøftet, ikke minst de seksuelle og politiske.

Urpremiere blir det også 17. september på Vulkan Arena, på David Brynjar Franzsons kammeropera Longitude. Operaen tar for seg eventyreren Jørgen Jørgensen som i 1809 frigjorde Island fra danskenes handelsmonopol gjennom en 40 dagers mislykket «kapring» via Storbritannia. Franzson utforsker Jørgensens doble identitet som kolonist/frigjører, og i bredere forstand språkets funksjon i konstruksjonen av sosiale identiteter. De som har smugtittet på prøvene, beskriver verket som installasjonsliknende, med et lyddrevet narrativ. Enda en kammeropera får vi dagen etter på Operaen: Bak står den unge komponisten Simon Steen-Andersen, som er internasjonalt kjent som en ambisiøs multimediakunstner. I Buenos Aires tar han opp temaer som stemmebruk, luft og kommunikasjon.

På Riksscenen 18. september har danseforestillingen On The Outside premiere. Her har Panta Rei Danseteater samarbeidet om koreografien til musikk skrevet av Marie Munroe, som igjen har laget låter inspirert av dansen. Forestillingen vil foregå på tre separate podier samtidig. Panta Rei er et populært dansekompani, som gjerne satser på brede produksjoner og ting for barn og unge. Dette samarbeidet blir nok enda mer spesielt for Munroe, som nylig har skiftet til et mer eller mindre rendyrket pop-image, og skrotet sin tidligere artistidentitet (under døpenavnet Heidi Marie Kjersem).

Fluxus-tradisjonen ivaretas av den engelske duoen The Bohman Brothers, som holder gratis lunsjkonsert i NyMusikks lokaler på Grønland 12. september. Brødrenes forestillinger er vanligvis basert på opplesninger av «found poems» og improvisasjoner med diverse glass, redskaper og lo-fi-elektronikk med en utpreget britisk løshet i snippen. Samme lunsj kan man også få med seg den norske impro-duoen Vilde & Inga.

Helt på tampen av festivalen har Verdensteateret urpremiere på Henie Onstad: Broen over Gjørme er kanskje den aller mest omfattende multimediale forestillingen vi finner på Ultima-programmet i år. Verdensteateret består av utøvere innen forskjellige kunstformer, og har i snart 30 år turnert Europa rundt med eksperimentell scenekunst. I sommer ble de tildelt Heddas ærespris for sitt arbeid med å internasjonalisere norsk teater. Det går rykter om at dette siste prosjektet er sterkt farget av teaterets nylige opphold i Kolkata i India, hvor de blant annet gjorde maskinskulptur-performancen All The Questionmarks Started To Sing. Uansett vil nok verket fremstå som mangefasettert, overskridende, nomadisk. I seg selv en refleksjon over «det nasjonale» kan man si.

Laibach. Foto: Maja Slavec.
Laibach. Foto: Maja Slavec.

Leserinnlegg