Kunsten er flat
Roy Lichtensteins tegneseriemalerier fra 1960-tallet er blant popkunstens viktigste og mest reproduserte ikoner. Et møte med originalmaleriene gir ny mening til kunstnerens humoristiske omgang med populærkulturens symboler.
Roy Lichtensteins tegneseriemalerier fra 1960-tallet er blant popkunstens viktigste og mest reproduserte ikoner. Et møte med originalmaleriene gir ny mening til kunstnerens humoristiske omgang med populærkulturens symboler.
Til sin tredje separatutstilling i Galleri Nicolai Wallner i København, foretar Elmgreen og Dragset et avbrekk fra Powerless Structures-serien. Installasjonen please keep quiet! gjør bruk av en dristig banal dramaturgi, men redder seg ved at den forblir åpen
Et kunstliv som taler med én stemme er et ensporet kunstliv. Et overordnet mål for norsk kunstpolitikk må være å gi plass for ulike fortellinger om hva norsk og internasjonal kunst står for. Riksutstillinger har i 50 år vært alibi for en kunstpolitikk som har motarbeidet et slikt mangfold.
Det autoritative og potente kunstnersubjektet fra 70-tallets politiske kunst er forsvunnet. Dagens politiske kunstnere står ikke lenger utenfor verkene som frigjøringens tapre soldater, men må medreflektere seg selv inn i maktfeltet.
Skal vi dømme etter Matthew Barneys episke filmsyklus, The Cremaster Cycle, vil en mytologi for vår tid være en narrativ utforsking av vårt ubønnhørlig voldelige møte med egne og andres seksuelle drifter.
Matthew Barney dekonstruerer kinofilmen, rekonstruerer billedkunsten og blir cutting edge i begge medier. Er det rart at vi elsker ham?
I siste nummer av Samtiden skriver Lotte Sandberg at Museet for samtidskunst har gått fra “akademisk tyngde og kritisk refleksjon” under Jan Brockmann til ”en faglighet det ikke er lett å bli klok på” under Per Bjarne Boym. Vi inviterer til debatt om museets virksomhet.
Matthew Barneys The Cremaster Cycle er et av de mest omtalte, hypede og ambisiøse kunstprosjektene de siste årene. Astrup Fearnley-museets presentasjon av alle fem filmene i sammenheng, gir en sjelden anledning til å ta stilling til Barneys kunst.
Andreas Heuchs totalinstallasjon Hollow Ground oppleves som lukket om seg selv og sitt komplekse nettverk av vegetativ form og gir ingen retning inn i en definerbar allmennmenneskelig erfaring.
Aggressiviteten i Jannicke Låkers arbeider er ikke rettet mot betrakteren, men snarere mot verket selv og dets aktører, innbefattet kunstneren selv.
Riksutstillingers jubileumsutstilling Kunst til folket er en listig utstilling, men også lammende. Den byr både på samfunnskritikk og selvinnsikt, men reflekterer aldri over hvor meningsfullt dette er.
Jeg kan ikke huske dagen de USA-støtta fascistene knuste drømmen om et rettferdig samfunn i Chile 11. september 1973. Men jeg husker da tvillingtårnene falt samme dato for to år siden.
Få norske kunstnere har kurtisert sin egen samtid med like stor iver som tv-aktuelle Odd Nerdrum.
Kunstnerne i Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling er uvanlig opptatt av å sette samfunnsproblemer under debatt.
Senværker og kunstinstitutionens rolle i en krisetid optog læserne i 2024.
Museene får huden full. Her er de ti sakene fra fjoråret som leserne satte størst pris på.