I Cauleen Smiths utstilling The Deep West Assembly på Astrup Fearnley Museet er de store rommene fylt til randen av fargesterke projeksjoner, skulpturer, skjermer, tekster, tegninger og tekstiler. På tross av dette sammensuriet av medier oppleves utstillingen likevel samstemt. Det skyldes blant annet en gjentagende bruk av bestemte motiver og stadig sampling av popkulturelle og teoretiske referanser, som tråkler det spredte materialet sammen til et hele. Rhizomatisk tankekart slår meg som et passende begrep for den søkende og dynamiske måten Smith nærmer seg kunsten på – en sammenkoblet, ikke-lineær og visuell representasjon av ideer, temaer og konsepter.
Selv med en karriere som strekker seg over 30 år, har Smith vært relativt ukjent inntil nylig, også i hennes hjemland USA. Antagelig er det deltakelsen i Whitneybiennalen i 2017 som markerte gjennombruddet hennes internasjonalt. Men jeg, som mange andre, ble for alvor oppmerksom på kunstnerskapet da spillefilmdebuten Drylongso (1999) ble restaurert og relansert i 2023. I dag regnes den for å være en kultklassiker og en tidlig skildring av afrikansk-amerikanske kvinners kreativitet.
Smith har også laget flere titalls eksperimentelle filmer, videoinstallasjoner og lydverk hvorav et mindre utvalg vises i utstillingen. De er tydelig inspirert av strukturalistisk film fra 60- og 70-tallet, en retning som er kjent for å undersøke mediets materielle betingelser gjennom et abstrakt og konseptuelt filmspråk. I filmen Flori Canta (2020) tar Smith utgangspunkt i et stilleben av den spanske maleren Juan Sánchez Cotán (1560-1627). Frukt og grønnsaker står oppstilt i en vinduskarm med et svart tomrom som bakgrunn. Smith gjenskaper samme motiv, men fyller tidvis tomrommet i vinduet med radiale fargegraderinger som ligner oversaturerte solnedganger. Slik blir grensen mellom abstrakt fargeflate og illusjonistisk rom utydeliggjort, en effektbruk som minner om at film, i likhet med maleri, kan benyttes på ekspressivt vis.
Radiale graderinger og uvanlige blandinger av farger går igjen i utstillingen, blant annet i de fargesterke tekstilbannerne som henger i andre etasje. De håndlagde tekstilene er sydd sammen av ulike materialer som sateng, velur og skinn og har påsydde fraser som «sea the sound» eller «your past made my future». På en skjoldformet vimpel er det avbildet en kråke som klamrer til seg til tre diamanter (we must become a menace to our enemies, 2022). Koblingen mellom kråker, et symbol på død i mange kulturer, og diamanter er ikke åpenbar, men i lys av utstillingens gjennomgående fokus på geologi, naturutbytting og rasisme, tolker jeg det som en kommentar til utvinningen av diamanter som foregår under grusomme arbeidsforhold i afrikanske land, og som vestlige aktører profitterer på. Mineralutvinning tematiseres også i fem voksskulpturer (Nonconformity 1-5, 2024) som ligner landskapsmodeller man finner på arkitektkontorer. De består av lag på lag med voks i ulike farger og levende lys som får dem til å smelte. Stemningen er sakral, som om lysene er tent til minne om en døende natur.
Smith låner hyppig fra andre kunstformer. Det er samplet jazzmusikk i nesten alle rom, du finner poesi og sitater flettet inn i verkene, og ikke minst er mange av verkstitlene sitater. Som en hyllest til bøkene hun er inspirert av, finner vi 31 innrammede gouache-tegninger av bokomslag, plassert på et «leserom» med sitteplasser, der bøkene også kan leses (Black Studies < > Earth Studies, 2024). Tittelen er antagelig et nikk til tenkeren og poeten Fred Moten, som hevder at å forstå undertrykkelsen av svarte mennesker er nødvendig for å redde planeten vår. Dette fordi den europeiske kolonialismen var avhengig av utbytting av både naturen og svarte kropper, og dermed er noe av årsaken til klimakrisen. Men også fordi tidligere kolonier og marginaliserte folkegrupper rammes uproporsjonalt hardt av klimaendringene. De fleste av verkene i utstillingen har fokus på geologi, særlig langs Missisipi River-deltaet, et område Smith betegner som «Deep West», et spinn på begrepet «Deep South».
Til tross for at begreper som «studies», «lecture», «manifesto» går igjen i verkstitlene, opplever jeg verkene som lite instruerende. Smith er opptatt av bevegelige bilders kreative potensial, og lar ofte bildene snakke for seg selv. I hovedsalen til museet finner vi videoinstallasjonen …we are running… (2024), som gir følelsen av å trå inn i et gigantisk kaleidoskop. I midten av rommet står det et bord med tre skjermer som viser korte klipp av ulike landskap, satellittbilder av jorda og reiselogg fra ulike byer. Tre overvåkningskameraer er festet til bordet og rettet mot skjermene, bildene de fanger er blåst opp på veggene rundt, i sanntid. På bordet ligger også en del funnet materiale: hestefigurer, en stemmegaffel, planter, krystaller, en veske, noen øredobber og en liten radio. Lange, tynne ledninger henger løst over installasjonen og projiseres på lerretet sammen med bildene, hvor de fremstår nærmest som nervetråder som forbinder de umake objektene.
Noen afrikanske statuetter er plassert slik at de utgjør forgrunnen til de projiserte bildene. Statuettene tilhørte opprinnelig folkegrupper som Yoruba, Dogon og Baoulé i Afrika, men er nå spredd rundt i hele verden gjennom blant annet kolonialisme og turisme. Ved å inkludere dem i sin personlige samling, viser Smith til sin identitet som del av den afrikanske diasporaen. Men når de vises på veggen som siluetter, mediert av overvåkningskameraet, er bildene uskarpe og objektene smelter sammen. Mulig er det dissonansen mellom hvordan hun selv opplever sin kultur, og den hvite majoriteten i USAs frykt for svarte mennesker, som iscenesettes ved hjelp av overvåkningskameraet. Black Lives Matter-bevegelsen har de siste årene satt lys på hvordan svarte mennesker gjøres hypersynlige, gjennom overvåkning fra både statsapparatet og sivilsamfunnet. Samtidig ses de ofte gjennom et forvrengt bilde, med flere lag av fordommer og frykt. I samtidskunsten har dette blitt tematisert av mange kunstnere, blant dem Sandra Mujinga og American Artist.
Smiths kunst handler i høyeste om grad om politiske spørsmål. Samtidig er ikke utstillingen primært dokumentarisk eller didaktisk – den er full av spontanitet og fantasi. Postkolonial teori, afrikansk-amerikanske studier, feminisme og filmteori gir næring til stadig nye verk. Smith bruker samspillet mellom politisk tenkning og estetikk til å organisere tanker og ideer etter en indre logikk, og dermed skape koblinger som kjennes intuitive, som løse assosiasjoner snarere enn dogmatiske påstander. Dette etterlater inntrykk av en kunstner som ikke ønsker å låse seg til én bestemt verdensanskuelse, slik europeisk tenkning har gjort siden opplysningstiden, og som dermed ser kunst og tenkning som adskilte heller enn gjensidig berikende prosesser. Potensialet kunsten har til å innta en slik tenkende og åpen positur i møte med sosiale og politiske realiteter, er sjelden så godt utnyttet som her.
