Internasjonal kunstatsing i fare

Office of Contemporary Art Norway truet med innskrenkninger

Office of Contemporary Art Norway truet med innskrenkninger

Det nye statsbudsjettet innebærer en realnedgang i midlene for OCA. Dermed er den internasjonale satsningen på norsk kunst i fare. En av grunnene kan ligge i den siste kulturmeldingen, skriver Siri Siger i denne kommentaren. Når de instrumentelle begrunnelsene for statens satsning på kunst så og si forsvant i kulturmeldingen, forstår ikke Staten lenger hvorfor den skal støtte kunsten.


For snart 3 år siden åpnet det et nytt kontor i Oslo; Office of Contemporary Art Norway, eller OCA på folkemunne. Kontoret, som ble etablert som en stiftelse, skulle fungere på en armlengdes avstand til Kulturdepartementet og UD, for å samkjøre import og eksport av bildende samtidskunst, og å skape et nettverk og samarbeid innenfor miljøet på et internasjonalt plan. Prøveprosjektet kan man si var Norges måte å signalisere overfor omverden at vi ikke bare er en kald liten oljenasjon som liker å tenke store tanker om oss selv, men at vi også har noen kulturelle verdier å bidra med. Uta Meta Bauer, en internasjonalt høyt profilert kurator, ble fisket inn som direktør for kontoret. Dette skulle skape interesse for Norge som en seriøs aktør innenfor kunst og kultur. Verdens øyne skulle vendes mot det lille landet i nord. Og OCA har store planer og visjoner. De arbeider for å fremme en norsk deltakelse i en internasjonal kunstverden, ved å skape synergieffekter gjennom nettverksbygging og å fremme norske kunstnere på internasjonalt prestisjetunge kunstarenaer. De står for støtteordninger, formidling og profilering, og er i ferd med å «vinne den nødvendige tillit som en slik institusjon må ha», som direktøren selv uttalte det i en pressemelding. Men nå er det nå sånn en gang, at for å gjennomføre visjonene på en god måte, kreves en viss økonomisk langsiktighet. I løpet av det inneværende året skal prøvetiden avvikles, og det foreslåes i statsbudsjettet at stiftelsen etableres som en permanent virksomhet. Men, slik det fremkom i en pressemelding fra OCA sist uke, vil det samlede forslag til tilskudd over kulturdepartementet og utenriksdepartementets budsjetter innebære en realnedgang i disponible midler for stiftelsen. Dette vil bety at visjoner, planer og til og med norsk deltakelse på viktige internasjonale arrangementer som Veneziabiennalen må kuttes ned, eller utgå. Dermed settes Norge i et useriøst lys for omverdenen, Det vitner om en vinglete politikk, manglende handlingsevne og lite langsiktighet. Det kan dermed bli desto vanskeligere å bli tatt på alvor senere. OCA har også i forbindelse med prøvetidens utløp vært igjennom en evaluering som ble offentliggjort for noen få uker siden. Denne evalueringen konkluderte (ikke helt uventet) med at «…gjennom sine ulike programmer har de bidratt til en ny giv i det internasjonale samarbeidet. Det er hevet over tvil at OCA og deres internasjonale profil og stab bringer nye ideer og praksiser inn i det norske miljøet som vil ha positive ringvirkninger i årene som kommer». Det er disse ringvirkningene som ikke må oversees av politikere. Ved et redusert tilskudd torpederes slike ringvirkninger.

Det er forståelig at det kan være vanskelig i en diskusjon om statsbudsjettet å godta at kunst og kultur skal støttes kun for kunst og kulturens skyld. Politikken har tidligere tydelig støttet seg på ulike instrumentelle verdier, som for eksempel en tro på kultur som døråpner for blant annet å fremme ulike næringsavtaler, eller «kultur er ikke dårlig fredsarbeid», som Wollebæk så fint sa det en gang. Slike instrumentelle verdier har lenge vært med og styrket de økonomiske bidragene til kulturlivet. Det er forståelig at støtten må begrunnes i noe, noe som gjerne gir ringvirkninger også ut over kunstens verden. Jeg tror den siste kulturmeldingen var for opptatt av å viske ut det instrumentelle. Det er klart det er vesentlig å tone dette ned, men det er nok ikke særlig klokt å fjerne det helt. Dette er kanskje en av grunnene til at man ikke finner grunner nok til å bevilge nok støtte gjennom statsbudsjettet. Det man heller burde gjort var å skyve de instrumentelle verdiene bakover slik at de spiller en birolle fremfor hovedrollen. Kulturen overlever ikke uten en viss grad av instrumentelle baktanker. Det kan godt være at flere gjerne vil halshugge meg ved et slikt utsagn, men tildeling av statlige økonomiske midler er nærmest nødt til å begrunnes utenfor kunstens egen sfære. Dog ikke nødvendigvis øverst på listen, men som en desto mer politisk interessant bieffekt. Dette må dagens politikere ikke glemme. La oss kalle en spade for en spade, og ikke unngå de egentlige faktorer og begrunnelser som spiller inn. Det er også dette UD tok tak i da OCA ble etablert. De endret strategi fra kulturpresentasjon til kultursamarbeid. De forstod at nettverksbygging og internasjonal deltakelse der det skjer gir en større effekt på sikt enn å bombardere ett og ett land med alt fra kunst til norsk laks og statsbesøk. en annen effekt av dette kan være at det har åpnet en mulighet for at kunstnerne og diplomatiet kan kommunisere og forstå hverandres arbeid bedre, nettopp gjennom OCA, som nå er plassert midt i skuddlinjen. OCA er blitt gitt en slags meglerrolle. En økt forståelse gir et bedre grunnlag for samarbeid og innvirker positivt på sluttresultatet som både stat og kunstner kan si seg fornøyd med. Denne effekten burde også være innlysende for norske politikere.

Om tilskuddene blir kuttet istedenfor økt, blir det som om både kunstmiljøet i Norge og også de statlige instanser skyter seg selv litt i foten. Ved å påføre OCA en økonomisk realnedgang i en viktig oppbyggingsfase vil virke useriøst og lite proft på en omverden, nettopp fordi man må avslutte halvferdige prosjekter og trekke tilbake gitte løfter. OCA sitt styre har allerede vurdert sparetiltak, og sier følgende: «Norges medvirkning under Venezia-biennalen 2005, der kunstneren allerede er valgt, vil trolig måtte avlyses. Likeså den foreslåtte Munch-prisen, som skulle vært utdelt første gang i 2005. Det internasjonale atelierprogrammet, der kunstnerne inntil nylig har vært tvunget til a bo (ulovlig) i atelierene, vil måtte reduseres, og det må også det internasjonale gjesteprogrammet, som gir hovedgrunnlaget for kunnskapen om norsk samtidskunst ute i verden.» Det er jo opplagt at dette virker helt mot sin hensikt. Evalueringen som er lagt frem påpeker nettopp dette, og foreslår det motsatte. OCA er nærmest nødt til å få økte budsjetter, for å nå de målene som nettopp lå til grunn da KKD og UD sammen med norske politikere opprettet OCA. Dette krever også mer enn en liten stab med deltidsansatte, slik det ser ut i dag. Det har blitt foretatt en radikal omstrukturering av hele kunstfeltet på departementsplan. Dette må både departementet og politikere være villige til å ta konsekvensen av. Kulturmiljøet i Norge og også landets utenlandske forbindelser må ha noe å forholde seg til. Etter opprettelsen av OCA har KKD og UD fulgt opp med tilsvarende omstruktureringer også i arbeidet med andre kunstuttrykk enn billedkunst, som teater og dans, film, musikk og litteratur. Dette gir jo et signal om at slike kompetansedrevne kontor fungerer, og at Norge utad er en moderne og up-to-date nasjon med kulturell dannelse, overskudd og med tro på seg selv i en internasjonal verden. Ved ikke å ta de økonomiske konsekvensene dette medfører, kan Norge settes flere lysår tilbake i tid internasjonalt, gjennom å signalisere at man ikke holder ord, er lite gjennomtenkte og forsøker å fremstå som noe man ikke egentlig er. Og for å sette dette enda mer på spissen – kan det være at dette ikke bare gir negative ringvirkninger innenfor et internasjonalt kunstmiljø(!) Vi må etter hvert lære å tenke lenger enn to skritt frem.

Pressemelding fra OCA, 13 oktober 2004 (pdf) >>

Evalueringen av OCA (pdf) >>

OCAs hjemmeside >>

Comments (10)