– Nå er vi i en situasjon hvor det er viktig å styrke Guttormsgaards arkiv som en selvstendig aktør som kan inngå samarbeid med et bredt spekter av andre institusjoner og samarbeidspartnere, sier kunsthistoriker Ellef Prestsæter. Han er styreleder i stiftelsen som i fjor høst overtok eierskapet av arkivet til Guttorm Guttormsgaard – en unik privatsamling av kunst og klenodier som holder til i de gamle meieribygningene på Blaker i Akershus. For tiden jobber stiftelsen med Museene i Akershus om en mulig konsolidering.
Kunstkritikk møter Prestsæter i utstillingen Hverdagskunst som verdenskunst som åpnet på Akershus Kunstsenter forrige uke, for å forhøre seg om stiftelsens planer for arkivet fremover. Utstillingen, kuratert av Monica Holmen og Martina Petrelli, føyer seg inn i rekken av prosjekter fra senere år som tar utgangspunkt i Guttormgaards samling og dens eklektiske prinsipp; her sidestiller kuratorene arbeider av kjente kunstnere som Peder Balke, Lars Hertervig, Käthe Kollwitz, og Bendik Riis med trefugler utskjært av sovjetiske krigsfanger, landsskapsmalerier av ukjente kunstnere, teppebankere, sigarettetuier og abstrakte skulpturer.
De 15 millionene Museene i Akershus søkte fra Kulturdepartementet og fylkeskommunen har foreløpig uteblitt. I denne situasjonen tyr stiftelsen til andre grep for å skape et «full operativt arkiv». Med hjelp fra arkitektkontoret LPO vil stiftelsen tilrettelegge for besøkende, formidling og aktiv bruk av samlingen. Prestsæter ser heller ikke for seg seks åpningsdager i uken og store forventninger til antall betalende besøkende, krav museer flest blir stilt overfor. For å ivareta samlingens særegenheter vil han bygge institusjonen nedenfra.
– På noen måter er arkivet en anti-institusjon som nesten programmatisk går imot etablerte kategorier, inndelinger av praksisformer, og ideer om kunst, sier Prestsæter. – De synergieffektene man forsøker å oppnå ved å konsolidere Nasjonalmuseet har alltid vært operative i Guttormsgaard arkiv.
I dag mottar Guttormsgaards arkiv støtte gjennom Kulturrådets ordning for kunstnerdrevne visningssteder, en modell som ifølge Prestsæter passer godt. – Arkivet har en enestående orientering mot bruk, noe som gir en helt annen tilgang til kulturhistorien og gjør arkivet til en unik ressurs for utdannings- og forskningsinstitusjoner, sier Prestsæter. I tillegg til å fortsatt vise midlertidige utstillinger, ser han for seg å gjøre arkivet til et sted hvor forskere, kunstnere, kuratorer, og andre interesserte reiser for gjesteopphold, forskningsopphold, osv. – et sted for kunnskapsproduksjon vel så mye som et museum, sier Prestsæter.
Stiftelsen samarbeider med organisasjonen Praksis, som tilrettelegger for internasjonale gjesteopphold i Oslo, og utvikler nå et samarbeid med KHiO for å skape hva Prestsæter kaller et «verksted-bibliotek». – Målet er å gjøre arkivet til et sentrum for kunstnerisk publisering i Norge, der man med hjelp av samlingens trykkpresser og trykkeutstyr kan produsere nye publikasjoner, samt konsultere bibliotekets mangfoldige samling av kunstnerpublikasjoner, en samling det ikke finnes maken til noe sted i verden.
– I løpet av høsten kommer vi til å ha et omfattende program på Nasjonalbiblioteket under overskriften Verkstedbiblioteket hvor vi skal utvikle konseptet om hva et slikt verksted kan være.
Stiftelsen samarbeider også med mindre aktører. Prestsæter nevner Hospital Prison University Archive, et kunstnerdrevet sted i København, som i samarbeid med arkivet skal utvikle et utstillingsprosjekt om begrepet «verdenskunst». – Det er et typisk lateralt samarbeid med en organisasjon som er enda mindre enn oss, men det reflekterer også vår tro på at institusjoner kan bygges nedenfra, og at slike kan gjøre ting som større institusjoner ikke kan, sier Prestsæter.
– Guttormsgaards arkiv er en institusjon som tvinger deg til å tenke selv. I motsetning til skole og museer som forteller hva og hvorfor noe er viktig, er arkivets utgangspunkt: «det vet vi ikke». Å komme dit og oppdage en sånn verden er en potensielt livsforandrende opplevelse.
Når arkivet ikke forteller hvilke gjenstander som er viktige, betyr det at alle gjenstandene i samlingen har lik verdi?
– Nei, ikke nødvendigvis. Men det foregår en forhandling om hva som er kulturelt verdifullt, dels satt i spill av sammenstillingen av gjenstander med en slags gullstandard, for eksempel bilder av Munch eller J.C Dahl, plassert ved siden av «taterarbeid» i ståltråd, kjøpt på loppemarked. Det handler ikke om å trekke Munch ned, men sammenstillingen innebærer en påstand om at gjenstandene deler noe som gjør begge verdifulle.
– I arkivet er det også en insistering på «outsiderens» perspektiv, folk som på en eller annen måte har havnet på utsiden. For eksempel kunst laget av minoritetsgrupper, som samisk kunst, romfolk håndverk, inuittarbeider, -boktrykk fra Grønland, gjenstander som nasjonale institusjoner ikke har samlet på. Dette perspektivet gjelder også enkeltindivider, som Bendik Riis, og samlingen som helhet. Selv sentrale, kulturelle, gjenstander blir plassert i en outsider-sammenheng ute på Blaker. Verden får et senter der langt ute på bygda.
Hvordan ser du for deg formidlingen av gjenstandene i samlingen, skal alle registreres med en fortelling om tingen og dens historie?
– På nett har vi allerede et arkiv, hvor er en ganske stor andel av gjenstandene er registrert med høyoppløselige bilder. Det ligger en sterk impuls i arkivet til å ikke redusere gjenstandene til sin klassifisering, metadata og informasjon finnes også, men dette kommer i andre rekke. I vårt tilfelle er registreringen sterkt formidlingspreget, likevel er det vanskelig å få støtte til. Da arbeidet begynte var det ikke noe ordenssystem. Ordningen fantes kun i Guttorms hode, hans kropp, hans hender, hans hus.
Blir det viktig å formidle hvorfor Guttormsgaard valgte å samle på akkurat den tingen?
– Den historien vil alltid være et aspekt ved samlingens historie. Men hadde arkivet primært handlet om Guttormsgaard ville samlingen ikke vært interessant. Hvis jeg ikke hadde en fornemmelse av at måten å arbeide på som Guttormsgaard har demonstrert og de interessene han har forfulgt, har en overføringsverdi som nettopp ikke leder tilbake til ham, men ut i verden, da ville jeg aldri dedikert så mye tid og krefter til dette. Dette er et av de store spørsmålene som selvfølgelig oppstår: hva er samlingen uten Guttorm? Og det er jo dét vi har arbeidet med de siste årene gjennom å utvikle ulike formater, kunstnerdrevet visningssted, gjennom gjesteopphold, og samarbeidsprosjekter. I stor grad handler dette om å invitere andre mennesker og nye perspektiver til et sted og en samling som fortsatt kan formes og som fortsatt er i bevegelse.
Utstillingen på Akershus Kunstsenter står gjennom hele sommeren. Til finissagen planlegger kuratorene en felles utflukt til Meieribygningen på Blaker.
