Å gå opp den lille steintrappa til BOA i Rådhusgata innebærer å legge en smittesituasjon bak seg og entre en annen. I det ærverdige sentrumsbygget fabulerer skulpturene til svenskfødte bergensbaserte Linda Morell omkring kroppens morfologi og vår forståelse av sykdom. Med utgangspunkt i spørsmålet om hvem eller hva som bebor lufta rundt oss, fusjonerer utstillingen Miasma Protoplasma det vakre og det frastøtende, og bringer samtidig uorden i hva som tilhører kroppen og ikke.
Morell, som ble uteksaminert fra Kunstakademiet i Bergen i 2019, har allerede rukket å utvikle et særegent klinisk og polert uttrykk som kretser rundt kropp, sykdom og mytologisering. I porteføljen har hun verk som både framstår syntetiske og organiske, former som alluderer til proteser, kroppsdeler, kirurgiske miljøer, og tidvis medisinske remedier. Utstillingen på BOA tilbyr dog ingen kur, bare legemliggjorte refleksjoner over menneskets forhold til smitte.
Syv skulpturer og et bilde i form av en CNC-frest HDF-plate (alle verk 2021) er fordelt på de tre utstillingsrommene. Teknisk springer Morell fra tradisjonelt steingods og glass til moderne aluminiumstrukturer og modelleringsteknikker som 3D-printing. Fargene er hovedsakelig mørke, brukket mot blå, grå, svart og brun. Ett av verkene er i en grønnyanse jeg assosierer med operasjonsbekledning. Med unntak av den fra innsiden neonopplyste Zap, som er avhengig av stikkontakt, er alle verkene autonome objekter, enten hengt på veggen eller stående på gulvet.
De to keramiske torsoene Mal og Aria står i hvert sitt rom, men er likevel sammenbundet gjennom den beslektede, snirklete utformingen og navnene, som både personifiserer skulpturene og kan settes sammen til «malaria» – et ord som betyr feber og parasitter, men også: vond eller dårlig luft. Ideen om noe uhumsk i lufta minnes det også om i tittelen på den vegghengte skulpturen Miasma – et begrep som dessuten plukkes opp i utstillingstittelen. Miasmelæren er en teori som dominerte i medisinen frem til bakterielæren tok over på slutten av 1800-tallet. Den antok at smitte forårsakes av odiøse stoffer, miasmer,som finnes i luften rundt oss og som vi blir syke av å inhalere. Morell synes å foreslå at smitten allerede er i oss, da Miasma har en form som tilsier at den kunne vært operert ut av en kropp. Den V-formede aluminiumstrukturen, forlenget med to brune, ruglete nyreformer, er til forveksling lik en forstørret, kreftbefengt eggstokk. De buklete klumpene ser samtidig ut som celler som deler seg på vei til å bli embryo, og denne dobbeltheten minner om at det ikke alltid er lett å skille mellom det friske og det syke.
«Fearing the worst is worse than knowing the worst» skriver Leslie Jamison i The Devil’s Bait, et essay om den ikke medisinsk anerkjente sykdommen Morgellons, en subkultur av selvdiagnostiserte med en mystisk hudsykdom. De smittede får infiserte sår de mener inneholder tråder eller fiber og plages av intens kribling i huden. Noen tror småkryp har bosatt seg under huden deres, andre at utenomjordiske vesener forårsaker plagene. Verkene i Miasma Protoplasma kunne vært avledet av ulike forklaringsmodeller ofrene for Morgellons lener seg på. De utstråler samme type imellomhet, en pendling mellom vitenskap og spekulasjon.
Noen av skulpturene henviser både i form og titler til biologiske fenomener. Andre nærer bånd til alternative, oppdiktede – kanskje framtidige – økologier, som den animerte Night Air, en insektsaktig skapning med en kropp av et bekken og skjellettlignende bein. Det ene beinet er plassert litt opp på veggen og gir inntrykk av at vesenet er i bevegelse. Står jeg overfor et feilslått vitenskapsprosjekt? Har et forsøk på å optimalisere menneskekroppen gått galt og heller skapt et kravlende noe som kommer ut om natten, en potensiell helsetrussel?
Morells skulpturer er tiltrekkende på en hygienisk måte. Kantene er runde, fargene dempede og overflatene glatte. Selv Micrographia, den mørkmalte CNC-freste HDF-plata med motiv av et forstørret kryp, virker innbydende. Det kontrollerte og estetiserte uttrykket hindrer faren disse skikkelsene utstråler fra å framstå reell. Samtidig mistenker jeg at Morells verk fungerer som Rorschach-tester, der betrakterens eget forhold til kropp og helse farger tolkningen. Selv vil jeg bare nærmere, ta på de symmetriske torsoene, løfte opp det kravlende vesenet. Verkenes renslige preg vekker en trang til berøring og nærhet, selv om deres historiske og teoretiske konnotasjoner har potensiale til å støte bort. Tvetydigheten lokker frem verdiene og holdningene som ligger til grunn for våre oppfatninger om sykdom og hygiene.