Frelserne kommer?

Lenge, altfor lenge, har mange gått og ventet på at det tomme, hvite hullet i norsk fashiondesign skulle fylles.

Foto: Stig Howard

Lenge, altfor lenge, har mange gått og ventet på at det tomme, hvite hullet i norsk fashiondesign skulle fylles. Hver sesong har det vært en forventning om at noe skulle skje. Vi har kanskje sett antydningen til noe stort hos flere av de unge designerne men det har aldri blitt fulgt helt opp. Med SPRINGSUMMERSEX 2009 bidrar desingerduoen Batlak & Selvig langt på vei til å innfri forventningene.


Mange norske designere er ganske flinke, det er ikke det, det er ikke flinkhet som har vært mangelvare. Eller brukervennlighet. Eller materialkunnskap. Eller gode intensjoner. Eller for den saks skyld; hardt arbeid, selvtillit og ambisjoner. Det finnes. Det dumme er at det ikke vises så godt på kolleksjonene.

Selv har jeg hatt et sterkt sug etter norske klær som seriøst får meg til å ønske at jeg hadde apanasje. OK, Siv Støldals antrekk er supre, men de er jo for menn. Velger man Ida Gullhav, syns det jo ikke allikevel (men hun lager fantastisk undertøy), og går man for eksempel i Arne og Carlos blir det liksom så … tja, la oss kalle det ny-traust. Fint, men hverdagsfint, som veldig mye av det andre norske – brukbart og stilig. Men traust.

Det har altså ikke vært mange greiene å velge mellom her til lands, skulle man ønske seg klær som makter å løfte ens vanlige blekgrå selv inn i en høyere sfære. Som eksempler må vi nesten ty til de kjente store, man kan nevne de siste Gallianos kolleksjoner for Dior, eller som i visse sesonger hos Miuccia Prada. Her går alt opp i en magisk enhet, i en drømmeverden du lengter etter å være en del av. Det er som med andre typer kunstopplevelser – man ønsker jo i utgangspunktet å bli tatt med til et annet sted enn der man allerede har vært. Og det er ikke Grünerløkka, for å si det sånn.

Så, man kan trygt fastslå at det har stått en ledig plass klar og ventet på å bli fylt av norsk klesdesigns nye redningsduo, Batlak og Selvig. Stillingen som Norges mote-Messias var skrikende ledig, og disiplene særdeles underernærte, da Admir Batlak & Charlotte Selvig dundret inn på moteuken med sine perfeksjonerte tre-minuttersvisninger i 2007. Allerede februar i år vant de «Nåløyet»-prisen for beste kolleksjon. Prisen gjorde ikke akkurat forventningene til deres fjerde visning noe lavere – lagt til Galleri Riis en onsdag kveld i forbindelse med Oslo Fashion Week, med påfølgende utstilling dagen etter.

Bang bang ratatatatatata bang bang…
Til dundrende bass med rytmer av maskingevær pulset de strenge modellene i marsjtakt ned langs raden av visningsvante tilskuere, stramt koreografert av Marianne Haugli. Med hjelmer av blankt, oppsatt hår og beskyttende armyboots på føttene, startet visningen med en serie todelte antrekk – skjørt og vester i skulpturert svart/ hvitt skredderlerret. Antrekkene ga tydelige assosiasjoner til papirbretting, japanske rustninger og moderne flydesign, med skarpe skrå slisser i skjørtestoffet og teknisk brettede vinger som løftet seg ut fra sidene på overdelene.

Foto:Stig Howard

Frontene var tette, overstrødd med sømmer, applikasjoner og draperte bobler i stoffet, mens ryggene var åpne og sårbare, ofte med en overflod av store perler langs kanten, sikkerhetsnåler eller antydningen til en liten vinge. De stramme skjørtene, fra hofte til kne, var påført snitt som åpnet og lukket seg med modellenes bevegelser, noen med et kontrastfelt oppe langs siden, og flere med små draperier kantet med perler i front. På lang avstand ga det assosiasjoner til Malevitsj’ suprematistbilder, på nært hold så man en klar maksimalisme i strukturen.

Gradvis gikk de viste antrekkene over fra å være helt hvite eller svarte, til hvitt med noe svart og svart med litt hvitt, kontrastfeltene ble større og plaggene mer skulpturelle, og BANG, så var vi over på andre del. Farvel Malevitsj, hallo Mondrian!

Siste del bestod av en fantastisk serie knelange, ermeløse kjoler i blokker av primærfarger, lys grått og svart/ hvitt. Med loddrette draperier som flommet ned fra halsgropen, var disse kjolene bygget opp av et anselig antall lag med opake tynne stoffer. Disse dannet vertikale fargefelt,

Foto:Stig Howard

velkomponerte som en Yves Saint Laurent’sk «Mondrian Day Dress» (bare så utrolig mye mer personlig tolket). Progresjonen i visningen av disse fulgte mønsteret fra i sted; først mye grått og hvitt med litt blå kontrast, så flere farger, til de siste kjolene som hovedsakelig var røde og gule med detaljer i bittelitt grått, hvitt og svart. Alt stoffet som dekket til fronten ble også her veid opp av åpne rygger med sexy og interessante skjæringer.

Da Portisheads «Machine Gun» tonet ut etter tre saftige minutter, satt vi lettere overveldet på stolene våre og lengtet etter mer. Imens marsjerte modellene ut av visningsrommet, ned i første etasje og tok oppstilling i et garasje-/ lasterom ved siden av inngangen, så de mange utenfor som ikke fikk sett visningen oppe i galleriet også fikk sin del. Dette var visningens motsats; en statisk oppstilt forestilling hvor modellene viste seg sammen først, og så fjernet seg en og en fra tablået.

Kontrollerte konstruksjoner
I galleriet, dagen etter, bekreftes inntrykket av at B&S er en duo med et særlig behov for å kontrollere fremvisningen av sine verk. Mesteparten av rommet er sperret av med et stålgjerde – kun en passasje langs veggen er satt av til publikum. Resten av rommet tilhører et stramt utvalg kjoler med god distanse til gjerdet. Her skal man alle ha det samme perspektivet.

Selv fikk jeg umiddelbart en lengsel etter å komme nærmere, det kjentes feil å ikke få se de forseggjorte detaljene eller ryggene. Kjolene stod der som en påminnelse om hvor langt unna dem jeg var i virkeligheten – på min side av gjerdet var hverdagen, på andre siden av gjerdet stod de uoppnåelige plaggene. Jeg følte meg nesten som en paparazzi ved sperringen til den røde løperen. Det er vanskelig å finne mange positive trekk ved denne måten å presentere klærne på – her har man et av Oslos mest anvendelige gallerirom til disposisjon, og så velger man å vise frem verkene som i et butikkvindu. Så intrikate og stofflig detaljerte kjoler hadde fortjent å kunne betraktes på nært hold, og fra alle sider.

Utvalget av kjoler er plassert gruppevis og kronologisk, fra venstre mot høyre, de fire siste kolleksjonene i stram givakt på sine tilhørende avpassede sokler.
Igjen denne gjennomkomponerte følelsen – selv uten musikk sees rytmen i verkene ganske tydelig. Her vises progresjonen fra de første skulpturelle, harde plaggene i Argumentour, gjennom den neste origamiaktige serien Sophomore Dropout, den forrige mer drømmeaktige kolleksjonen kalt !_, til inneværende _SPRINGSUMMERSEX 09. Mønsterkonstruksjonen blir tydelig mer og mer avansert, og det overrasket ikke akkurat å få vite at flere av de siste kjolene har over 200 (!) deler integrert i konstruksjonen.

Den ganske krigerske grunntonen i den siste kolleksjonen stammer fra musikken de brukte på visningen. Ikke rart klærne gikk i symbiose med musikken, musikken er faktisk inspirasjonen til klærne! Kolleksjonen er bygget opp etter låta – fra starten med få rytmer, til flere og flere virkemidler som legges på etter hvert. «Var vi usikre på hvordan vi skulle løse noe, gikk vi bare og satte på musikken igjen», sier Admir Batlak, og får det hele til å høres ganske så enkelt ut.

Foto:Stig Howard

Designerne jobber veldig stramt, med å først definere for eksempel 3 hovedtemaer for en sesong. Skjørtelengde, tematikk, overordnet uttrykk – slikt settes på plass før noe annet gjøres. Denne siste gangen tok de typisk vekk alt tilbehør, og viste kun ermeløse topper med skjørt, samt ermeløse kjoler, alle i lik lengde. I utgangspunktet er heller ikke klærne laget for en spesiell type kvinne, de ønsker ikke å definere kunden sin for mye. Etter å ha gjennomført tre fine sesonger med visninger arrangert hos Oslo Fashion Week, føltes det altså naturlig for Batlak og Selvig å ta mer kontroll over visningene. I galleriet fikk de mulighet til å forholde seg til rommet på en helt annen måte, og så å si lage klærne spesielt for gallerirommet.

Det er tydelig at den lys grå fargen fra gallerigulvet ikke har havnet tilfeldig på «Mondrian»-kjolene. De klare maleriske og skulpturelle kvalitetene ved kolleksjonen kommer også spesielt godt frem i et rom som er beregnet på å fremheve slikt. Stedet åpnet også for en annen koreografi enn før. I stedet for å bruke et podium, gikk modellene rett på gulvet, noe som gjorde dem mer til en del av rommet og ikke en slags opphøyde objekter. Befriende var det også at de beveget seg i takt med musikken og slik ble en del av den også, et enkelt og sterkt grep som overraskende få benytter på visninger. Totalt sett fungerte visningen, i motsetning til utstillingen, veldig godt i gallerirommet.

«Vi føler oss veldig hjemme i gallerirommet», sier Admir Batlak, «egentlig har vi ikke noe behov for å være en del av et fagmiljø, vi jobber med vårt uansett. Dessuten tror vi det blir bedre konkurranse av å holde oss for oss selv…» Mon det? Tenk så fantastisk for oss, om nå alle motebransjens potensielle stjerner skjerpet seg og tok mer kontroll de også. Batlak og Selvig har lagt listen høyt, og resten av designerne må garantert slite litt hvis de vil komme dit denne disse to befinner seg for øyeblikket.

Foto:Stig Howard

Fordelen Batlak og Selvig har ved å være en duo med komplimenterende egenskaper er nok ganske stor, men det alene forklarer ikke den store avstanden ned til resten av de andre unge designerne. Det er nok heller ikke for alle å bryte ut fra OFW etter tre sesonger, og så bare få bransjens beste til å hjelpe deg med hår, make-up, koregrafi og plakat, men det skulle vel kunne gå an for noen flere å ta over styringen selv og skape egne unike uttrykk? Her det kanskje vært fruktbart for de andre unge designerne å se på hvordan for eksempel billedkunstnerne i den uavhengige kunstscenen gjør det, og la seg inspirere eller rett og slett samarbeide litt. Da tenker jeg ikke på den type tilnærming man har sett i for eksempel sommertrenden i år, hvor kjolene er fulle av crazy dekorative malingflekker, men derimot heller på måten man produserer og presenterer verkene sine under full selvstyring i uavhengige fora.

Foreløpig er dog Batlak og Selvig rimelig alene der på toppen. Fortsetter de å komme med sine personlige og kompromissløse underverker, kan de nå så langt som helst. Selv har jeg seriøst begynt å spare til kjole…

Leserinnlegg