Et helt kart av blinde flekker

Den første utgaven av North Atlantic Triennial er en velmenende påminnelse om at kulturen i polarområdene er viktig, men skjemmes av politisk naivisme.

Hans Rosenström, Folgefonna, 2019. Stillbilde fra video.

Ner till Norr, eller Down North på engelsk, er den første utgaven av North Atlantic Triennial, et prosjekt initiert av Portland Museum of Art (Maine, USA) og utviklet i samarbeid med Reykjavik kunstmuseum og Bildmuseet i Umeå. Det uttalte målet er å utfordre eksisterende hierarkier på den globale kunstscenen ved å sette polarområdene i sentrum, med bidrag fra 33 kunstnere fra Canada, Grønland, Færøyene, Island, Norge, Sverige, Danmark, Finland og USA – da i hovedsak fra Alaska. Utover den geografiske avgrensningen til polare strøk, eller «The High North» – som for anledningen defineres romslig nok til å inkludere Portland – er det ingen uttalt tematisk sammenheng mellom verkene. Likevel er det røde tråder å finne.

Lite overraskende er is et fremtredende motiv. Smeltende polis er å se nesten uansett hvor man vender seg i utstillingen. Noe av det første man møter er finske Hans Rosenströms video Folgefonna (2019), som viser en urørlig hånd som holder frem en isklump mot en svart bakgrunn. På drøye femti minutter endrer isen seg fra en klump på størrelse med en stor knytteneve til å være smeltet helt bort. Kun ørsmå rykninger kan skimtes i Rosenströms hånd, som må ha fått frostskader av å holde den kalde breisen så lenge. Til tross for sitt stillmodige uttrykk, er videoperformancen dypt forstyrrende idet den gir sanselig nærhet til et fenomen av sublim størrelsesorden som vanskelig lar seg begripe. Vanndråpene som renner ned langs hånden og ut av syne blir en metafor for tiden som renner fra oss i kampen mot global oppvarming og stigende havnivåer. 

I naboverket Arkhticós Doloros (2019) opptrer Jessie Kleemann ved Sermeq Kujalleq (Jakobshavnisbreen), som er en av verdens største og raskest smeltende ismasser. En sortkledd Kleeman ankommer den blå breen i helikopter. Hun finner fram et stort plastteppe og et tau og vikler kropp og ansikt stramt inn i tauet så huden tyter ut. Så famler hun seg frem over breen i blinde mens hun vrir og vender på seg. Hele tiden flagrer det sorte håret i den iskalde vinden. Kleemans inderlig uttryke smerte smitter fort. Ikke bare gir hun den lidende naturen en stemme, men performancen gir også kroppslig uttrykk til dyptfølt fortvilelse etter århundrer med press på inuittisk kultur og livsgrunnlag. Verket minner om at polisen ikke bare er et naturlandskap, men også et kulturlandskap. 

Jessie Kleemann, Arkhticós Doloros, 2019. Stillbilde fra video.

Polisen er òg habitat for dyreliv. Verket The Edge of the World (2021) av Bryndís Snæbjörnsdóttir og Mark Wilson presenterer oss for det ikoniske bildet av isbjørnen omgitt av smeltende is, gjennom historien om en bjørn som drev i land på et isflak helt nord på Island. Kunstnerne viser femten silketrykk som fremstiller et isbjørnskjelett, sortert etter hvordan knoklene oppbevares i Hraun – bjørnens siste hvilested. I likhet med dinosaurskjeletter på naturhistoriske museer, fremstår det majestetiske dyret som et kraftfullt symbol på en verden i endring, samtidig som fremstillingen henviser til det vitenskapelige blikket på verden. Slik fungerer The Edge of the World godt som et bindeledd mellom Kleemans patos og de mange verkene som baserer seg på mer systematiske tilnærminger til denne tematikken, slik som Justin Levesques flermediale installasjon Geographical Problems (your files are too powerful) (2021), Peter Sorianos tegninger i serien Ilulissat (2021) og Anna Líndals What was Measured When I Was in the Glacier (2021). I video og kobberstikk innvier Líndal oss i erfaringer hun har gjort seg gjennom flere tiårs samarbeid med isbreforskere på Island. 

Samlet skaper Ner till Norr et rikt bilde av hvordan kartlegging – både geografisk og i overført betydning – gjenspeiler verdiene til den eller de kreftene som oversetter verden til abstrakte systemer. En personlig favoritt blant verkene som kaster lys over nettopp dette, er Katarina Pirak Sikkus bilder av forfedrenes områder i Sápmi (Piraks och Klementssons vandringsleder och fäderneärvda renmärken, 2021). I to helt enkle akvareller i blått og grønt har kunstneren gjengitt Jokkmokk som minnelandskap med utgangspunkt i hendelser og nedarvede fortellinger som har preget hennes familie. Eksempelvis har hun markert og notert med penn opplysninger om hvor ulike familiemedlemmer vokste opp og hvor de jobbet. Men hun har også notert dramatiske begivenheter knyttet til landskapet: «I den här bäcken drunknade mammas yngste bror, Karl Gustav», står det for eksempel skrevet med håndskrift under det som for en utenforstående ligner en hvilken som helst blå linje. 

Ifølge katalogteksten er Pirak Sikkus nedtegnelser en måte å bevare lokale fortellinger på, slike som i stor grad har vært hemmeligholdt i frykt for at antropologer skal komme og grave opp og ødelegge stedets verdi. Derfor er mye immateriell samisk kultur kun bevart som muntlige beretninger, og mye er blitt glemt. Akvarellene vitner om en dypt personlig tilnærming til landskapet. Jeg kjenner at jeg setter særlig stor pris på denne typen verk, der menneskers personlige erfaringer står i sentrum. For når temaet er Arktis, er det som regel naturen og klimakrisen som havner i forgrunnen. Andre eksempler på denne typen verk som adresserer situasjonen for arktiske urfok er Jordan Bennets glicéetrykk 13 Moons: Full Suite (2021) som representerer måne(de)ne i Mi’kmaq-året, og Julie Edel Hardenbergs Oqaluttuarisaaneq/History #1 (2019), der svarte (inuittiske) hår vokser ut av Danebrogen, som for anledningen er vendt på høykant for å tydeliggjøre flaggkorsets symbolske makt.

Katarina Pirak Sikkus, Piraks och Klementssons vandringsvägar och förfäders renmärken, 2021.

Selv om Ner till Norr byr på et rikt utvalg interessante verk, føles det merkelig å bli fortalt at utstillingen skal snu opp ned på kjente hierarkier når flertallet av de representerte kunstnerne – i hvert fall de nordiske – fra før er velkjente skikkelser vist ved sentrale visningssteder de siste årene, som Statens Museum for Kunst (Jessie Kleeman), Nasjonalmuseet i Oslo (Máret Ánne Sara), Veneziabiennalen (Máret Ánne Sara og Anders Sunna), Bergen Kunsthall (Anders Sunna), Henie Onstad Kunstsenter (Ann Cathrin November Høibo), Kunstnernes Hus (Frida Orubapo), og ikke minst ved Bildmuseet selv (Katarina Pirak Sikku) – bare for å nevne de som umiddelbart faller meg inn. 

Innpakningen av utstillingsproduksjonen har dessuten noe politisk naivt ved seg som gir en uheldig bismak: både veggtekst og katalogens forord forteller hvordan Portland (som for øvrig ligger på samme breddegrad som Bilbao i Spania, altså langt fra Arktis) stadig knyttes nærmere nordområdene gjennom shipping, men uten å problematisere hvordan internasjonal storkapitalisme henger sammen med den smeltende polisen, som er så allestedsnærværende i utstillingen. Arktis er mer lukrativt enn noensinne, og det er nærliggende å lese initiativet fra Portland Art Museum inn i et bredere diplomatisk strategi for å sveise nordområdene tettere sammen og gjøre dem bedre i stand til å beskytte felles økonomiske interesser. For ordens skyld kan det nevnes at det ikke er inkludert en eneste russisk kunstner, selv om det er der størstedelen av verdens arktiske befolkning bor. Når kuratorteksten av Mattias Olofsson fra svensk side følger opp med å vektlegge viktigheten av godt naboskap, blir denne dimensjonen så påtagelig at vi nærmer oss parodien.

Med dette mener jeg ikke å anklage museene for bevisst kynisme, men ettersom det er snakk om tre kulturinstitusjoner av betydelig størrelsesorden, burde man kunne forvente større grad av selvrefleksivitet. Den politiske godmodigheten tar dessuten brodden av de verkene som konkret tematiserer hvordan utvinning av naturressurser truer livsgrunnlaget til mennesker i nordområdene. Slik oppleves denne tross alt betimelige oppmerksomheten mot nordområdene som en forspilt dissensmulighet.

Ner til norr, 2023. Installasjonsbilde fra Bildmuseet i Umeå. Foto: Mikael Lundgren.