Det homogene fellesskapet

Den toneangivende utstillingsserien Game of Life på Kristiansand Kunsthall avslutter med en mesterlig, men dyster dissonans.

Game of Life IV: Prospektkabinettet, installasjonsbilde. Foto: Tor Simen Ulstein.

Med en nybygd bar i papp ønsker Kristiansand Kunsthall velkommen til åpningen av Game of Life IV: Prospektkabinettet. Jeg tar med et plastglass vin og går mot de automatiske skyvedørene som leder inn i kanskje Norges fineste utstillingslokaler med store vinduer, utsikt og gode lysforhold. Arkitekt Jonas Høgli Major har fylt gallerirommene med kulisser: fra skyvedøren ledes publikum inn i en slags passasje mellom to bygninger i papp med utskåret klassisk ornamentikk, nesten slik publikum ble ledet gjennom Strada Novissima på arkitekturbiennalen i Venezia i 1980. Høgli Majors bygninger strekker seg fra gulv til tak og små barn løper og leker mellom passasjene og arkadene, smetter bak kolonnadene, oppdager små dører inn i bygningene, kryper inn og gjemmer seg i hulrommene.

Game of Life-serien er kuratert av Jan Freuchen og Sigurd Tenningen. I seriens fjerde og avsluttende delvises, i tillegg til Høgli Majors nevnte scenografi, skulpturer av Kristian Øverland Dahl, flere installasjoner og en video av Nora Joung samt maleri og grafikk av Tom Lid. Kuratorene omtaler utstillingen som en gjennomgående installasjon. Hver utstilling i serien har så langt blitt fulgt av en fremragende publikasjon, og i 2020 lanseres en bok som omfatter hele serien.

Skulpturene til Kristian Øverland Dahl presenteres som utstillingens beboere. Dukkene står alene eller i små klynger og har ikke kropper, bare grå, matte ansikt kledt i pakketeip og grovt silkepapir. En i overkant smal pappkorridor leder publikum inn i et lukket videorom hvor et opptak viser en fløytespiller på vandring i utstillingsrommet. Den myke lyden av pust og metall strømmer ut av korridoren og skaper et kontrapunkt til det grå-brune fellesskapet av pakketeip, flyttekasser, papparkader og lekende barn. Snart kommer fløytespilleren – i levende live denne gang – inn i gallerirommet og fremfører melodien fra videoen, kuratorene åpner utstillingen, folkemengden klapper og dukkene stirrer tomt fremfor seg.

«Som i en akkord kan man velge å følge de individuelle stemmene hver for seg, eller lete etter samklangen i et tidvis dissonerende kor», skriver kuratorene i pamfletten og antyder at utstillingen kan forståes som rombasert musikalsk komposisjon – jeg vil si det er en fuge – hvor de fire kunstnerne spiller sine distinkte melodier med ulike uttrykk. Stemmene blander seg som i et opphisset kor der alle synger samtidig uten å vente på at de andre skal få fullføre sin melodi, men slik som i fugen, er de ulike stemmene variasjoner over samme tema.

Et slideshow med inspirasjonsbilder fra arealeffektive leiligheter ruller og går på en iPad i Joungs installasjon Habitus. Ipaden er plassert på en retroinspirert stol inne i en stor flyttekasse. Publikum kan titte inn gjennom en sprekk i kassen, og lyset fra en rød lampe gjør at installasjonen minner om en forvokst rugekasse. Joungs lukkede kasse er satt opp som en kontrast til Tom Lids luftige penselstrøk. Lids abstrakte grafikk er for anledningen klippet opp og satt sammen til collager som omkranser hans malerier og strekker seg utover veggene, mot himlingen. Slik brytes lerretets avgrensede form, og med sine åpne og løse komposisjoner strekkes Lids verk ut mot trærne ved Kristiansand Domkirke som skimtes fra gallerirommet. Fra videorommet høres fjerne toner fra fløytespilleren som blander seg med musikken fra Joungs videoverk Vy, der en drømmeaktig synth-loop tonesetter uklare bilder fra en byggeplass.

Nora Joung, Underleverandør, 2019. Foto: Tor Simen Ulstein

Majors monokrome pappkonstruksjoner er Prospektkabinettets demokratiske rammeverk: rimelig å bygge, lett å pakke bort. Kulissene blir beskrevet som «allmenninger, arkader og paviljonger», og verkets tittel Folly refererer til en type arkitektur med en utelukkende dekorativ funksjon, som pyntebygg i overklassens barokke parkanlegg eller miniatyrkopier av historiske monumenter. Men papparkadene i Kristiansand Kunsthall likner ikke slike klassiske konstruksjoner, med skjeve vinkler, malplassert utskåret ornamentikk og brutte sammenhenger minner de mer om fragmenter fra postmodernismens stilretning La Tendenza (italiensk nyrasjonalisme).

Et gjennomgående tema i utstillingsserien har vært Kristiansand, både byen (porøsiteten mellom offentlige og private rom) og Kristiansands-folk (kuratorene og mange av kunstnerne har lokal tilknytning). Etter rutenettet i 2012 tok for seg kunst- og kulturhistorien om Kristiansands kvadratiske bysentrum, Knust i offentlig rom i 2014 tematiserte Sørlandets anstrengte forhold til offentlig kunst og Juliusvariasjonene i 2016 så på metoder for oppdragelse av menneskedyret gjennom et fokus på Kristiansand Dyrepark. Felles for disse utstillingene er at de undersøker konsekvensene av en homogen samfunnsstruktur, hvor byen, folket og systemet stadig blir mer ensartet.

Lik en fuges siste del gjentas temaene fra de tre første Game of Life-utstillingene i Prospektkabinettet: en triumferende finale – men som fugen er utstillingen både grandios og noe forutsigbar når en kjenner komposisjonens form og de allerede introduserte temaene. Selv om stemmene som spiller Prospektkabinettet er distinkte, er temaene mer sammenfiltret enn i de tidligere utstillingene og samklangen tilsynelatende ambient: en økologi av arkitektur, demokrati, lek og atmosfære. Utstillingsserien blir avrundet på en håndverksmessig kløktig måte som vender tilbake til start.

I sal 2 står verket Prospekt, som er oppført i pamfletten uten kunstnernavn – mon tro om det er kuratorenes signatur på utstillingsserien? Et rutenett av papp-støv dekker gulvet, det rigide rutenettets ytre grenser har blitt løst opp og støvet har glidd utover. Opp av støvet stiger et slags bygningskompleks i miniatyr – igjen i papp. Ordet «prospekt» har ulike betydninger og i Prospektkabinettet trekker kuratorene veksler på dem alle: «byportrett», «gate», «brosjyre, «finans», «se frem».

Game of Life IV: Prospektkabinettet, installasjonsbilde. Foto: Tor Simen Ulstein.

I utstillingskatalogen til Etter rutenettet trekker arkitekten Martin Braaten veksel på Rosalind Krauss’ tolkning av modernismens rutenett som en sentrifugal form – et uavsluttet nett slynget utover, bort fra et senter – når han påpeker at Kristiansands kvartalbaserte bysentrum har vokst ut til industriområdet Sørlandsparken. Byutviklingen følger en sentrifugal logikk, og baner slik «vei for sin egen ekspansjon», skriver Braaten.

Game of Life-serien er en spekulasjon over denne sentrifugale formen, ikke bare som bystruktur, men som analogi for vår sosiale virkelighet – en sentrifugal struktur: Når og hvor vokste strukturen frem? Hvilke materielle avtrykk etterlater den? Hvilke prosesser og mekanismer er sentrifugens drivkraft og hvor er kunstens plass? Gjennom fire utstillinger har Freuchen og Tenningen undersøkt disse spørsmålene og vist hvordan apekatten Julius og kunst i offentlig rom kan forståes som variasjoner over samme tema når de tilhører samme sentrifugale struktur.

I tråd med de litterære og intellektuelle referansene i utstillingsseriens publikasjoner, er fremtidsvisjonen til Freuchen og Tenningen dyster. I den første utstillingskatalogen vises et fotografi av Freuchen fra oppføringen av Kristiansands opplevelsessenter Aquarama hvor et banner viser anleggets motto: «Ett sted. For alle», står det. Det er det homogene fellesskapet – og kunstens plass i dette fellesskapet – som orkestreres i Game of Life: samklangen i stedløshetens tid vibrerer i lufta.

Den dystre dissonansen brer om seg med ubehag. Jeg vil ut av papprommene, bort fra stueplanter, pyntevaser og fugemasse, bort fra de uniformerte dukkekroppene, det fløyelsmyke fløytespillet går i loop, jeg ser etter utgangen. Men slik Game of Life-serien har vist, fyller denne dissonansen utstillingsrommet, trenger gjennom veggene, spres ut i byen, opp E18 mot Dyreparken og videre.

Game of Life IV: Prospektkabinettet, installasjonsbilde. Foto: Tor Simen Ulstein.

Leserinnlegg